DE TO GAMLE I MITT MINNE ...


Olav V`s gate, Stavanger. (www. Bergen-Novaform.)
 

Ikke er jeg familie med dem, ikke kjente jeg dem, ikke noe bilde eksisterer. Kun i mitt minne eksisterer de, de to gamle jeg møtte i bakken ned mot Kongsgata, og bak daværende Turistpaviljongen.


(www. Pixabay.)
 

        Det var en mild, sen ettermiddag på våren 1975. Jeg jobbet på Rogaland Teater den gang, og hadde vært ute en tur for å hente noe mat, eller for frisk luft? I hvert fall; jeg kom oppover idet en buss stoppet lenger oppe. Ut kom et unnselig, gammelt par, side om side kom de nedover, jeg glor. Så ser jeg; den gamle mannen i caps holder kona i hånden så varsomt som var hun av glass! Han er rank, tynn og skral og hjulbeint, hun liten, krokrygget, ut av skautet tyter hvitt, stritt hår, hun hinker av gårde med stav i høyre hånd. Før vi møtes ser den lille mannen opp på meg, stygg som juling er han, og så skjeløyd at øynene springer i hytt og vær. Men det er noe fredsommelig og mildt over ham, så jeg stopper og smiler lett til ham. Da er det det skjer det som jeg aldri glemmer; han snur ansiktet mot den lille kona, og det LYSER kjærlighet av det! Jeg mistet pusten helt; med ett var den stygge fyren så utrolig vakker. Hånd i hånd tuslet de to gamle videre, mens jeg ble stående som forsteinet. Det tok tid å komme seg de få meterne videre til jobb. De neste dagene sørget jeg for å være tilbake på samme sted til samme tid, i håp om gjensyn.


(www. Se denne.)
 

        Men ukene gikk, noen måneder også. Ingenting skjedde. Så kom en sen ettermiddag i august, jeg kommer oppover bakken fra lignende ærend, samme bussen stopper ved holdeplassen lenger oppe. Og ... ut kommer gamlingen med caps. Nedover mot meg kommer han, ser ikke fredsommelig opp på meg, men stirrer ned i fortauet i stedet. Øynene hans er sluknet, høyre hånden hans var ... tom. Der var ingen krokrygget gammel kone lenger ... Da gråt jeg faktisk! For kona var død ... Jeg har så ofte tenkt; tenk om flere hadde levd sine liv som de tydeligvis gjorde den gang, da hadde verden vært et mye bedre sted ...

ØY NR. 11 AV DE SARONISKE ØYER ...


Fra Limin Hydra; Paulos Kountouriotis-palasset og elskede Spilja. (foto; Spilios Spiliotis.)
 

Hydra! Eller Idra, som er slik det "skal" sies. Øya som tok meg så kraftig i 2009 at den fungerer som mitt andre hjem i dag. Eller åndelige, for å si det slik. Her er jeg ett med meg selv, har mange venner, kan tenke meg å bli. Etter avgang Poros får jeg sjelden egentlig høre "We are now approaching Idra ..." For da står jeg pal i køen, jeg skal UT for f ...! Har speidet etter Giorgos, pensjonateier og kamerat. Forgjeves. Båten dupper litt i egne dønninger, men ...


Mitt kjære Hydra ... er ikke mykt og soft, men ... (foto; Spilios Spiliotis.)
 

        Det er mange, forskjellige blomster der om "vinteren," av fuglearter er det mye vaktler, åkerhøner og diverse trekkfugler. Av pattedyr finnes kaniner, villkatter, og geiter. Øyas navn er avledet av gamle, kjente vannkilder som var kjent for antikkens grekere, i dag er den bortimot tørr. At det har vært mye vann her, ser man av geografien; Øya er gjennomskåret på både kryss og tvers av gamle elvefar. Øya har et areal på nesten 60 kvadratkilometer. Der bor det 2.700 mennesker, hvorav de fleste bor i hovedbyen Limin Idra (Hydra.) Det er også andre, mindre samfunn som Kamini, Mandraki og Vlychos. Foruten turisme er fiske og, faktisk, kunst de viktigste inntektene for folket, mens landbruk betyr minimalt, øya er for gold. Om sommeren er øya overbefolket fordi mange atenere reiser dit i helgene. I flere historiske perioder svingte antallet innbyggere kraftig, fra full bosetting til fraflytting. Tilstrømmingen av dorere på 1100-tallet f. Kr. avfolket kanskje øya, men befolket den på nytt av gårdsbrukere fra Ermioni i Argolis. På 500-tallet fortalte Herodot at øya ble solgt fra Ermioni til Samos som igjen avga den til Troizen. Øya mi ble senere underlagt Venezia 1204, som igjen tapte den til Det Osmanske Riket i 1566. På 1500-tallet tok øya imot greske flyktninger grunnet krig mellom Venezia og Det Osmanske Riket.


Vlychos, Hydra. (foto; Spilios Spiliotis.)
 

        Også albanske innflyttere, arvanitter, kom i store tall gjennom middelalderen og var åpenbar helt frem til midten av 1900-tallet. Og nå, i 2017, kommer jeg for 9.nd år på rad. Øya mi hadde stor betydning under Frihetskrigen 1821-32, den har også preget mine år her, jeg kan godt fortelle historien etter hvert. Men nå så jeg Giorgos lenger borte i gata, han står under en baldakin og venter, redd for at jeg ikke kommer. Det gjør jeg så absolutt, og i Vlychos prater fremdeles noen gamle albansk! Men jeg må vel innom Taverna Isalos og hilse og klemme på Rappas, Giorgos, Zottiris og Artan ...  Så traver vi oppover gaten til pension Erofili ... så er jeg hjemme hos Erini og Giorgos ... og jeg gråter litt ...

HERLIGE ELENI ...

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Utenfor Super`n til Eleni ...
 

Det var et problem med morgenen; den manglet tannkost. Men ikke var jeg skrekkslagen, jeg gikk til Super`n lenger oppe i gata for tavernaen min, Lulu`s Kalamara. Der snakket jeg med et kvinnfolk jeg likte godt, Eleni, som ligger an til å bli en god venninne. Men hva heter tannkost på gresk? Spurte jeg. For bestillingen SKULLE gå på gresk. Basta. Eleni så på meg og sa fast; odontovabruisa! HÆ? Odontovab .... hæ? Odontovabruisa! Eleni var fast. Ok. Så kjøpte jeg "odontovabruisa"! Tannkrem heter forresten "odontovakrema"! Så da så.


(www. Vårt Land.)
 

        Så var det også slik at en gang jeg ankom øya, var det uten SOLKREM? Jeg lot være å kjøpe med solkrem siden jeg visste det var lite å spare på det. Så jeg gikk til min venninne Eleni. Har du en god solkrem? Eleni mønstret meg opp og ned; "You sure are white!" Så tok hun meg til en hylle, fant noe brun guffe. Dette? "Sure," sa Eleni og flirte, "`cause now you are white negro!" Så snudde hun og gikk inn. Himmelfallen stod jeg der; hva var det damen sa til meg? Jeg ljomet etter henne, leverte boksen til Christos i kassa, bøyde meg over henne, der hun bøyd ryddet i en hylle. Hva var det du sa, Eleni? "Now you are white negro, friend!" Imens slo Christos boksen inn på kassa. Nummen av alt så jeg at han slo av 10 % på prisen, så jeg protesterte. Christos så på meg; "Negroes have less money so they need to pay less!" Skjønner dere at jeg hadde krampelatter resten av dagen? I fjor traff jeg også Eleni rett etter ankomst, midt på gaten klapret hun sleskt med tennene, sa; "You are wonderful and white!" "Am I?" "Yeeees, but I like white meat!" Dama himlet med øynene og gikk videre, alt midt på gata.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Utenfor Super`n til Eleni.
 

        Så var det et problem som måtte løses; jeg var blitt for feit for et-par shortser, derfor slanking. Her frokost eller lunch på masse frukt og mager kjeks. (biskoti). Men hvilken kjeks? Jo. Konferer med Eleni. Og praktfulle Eleni hjelper meg hun. Men såfort kjeksen var tatt ut, snur hun seg til Christos, roper høyt på engelsk i fullstappet butikk mens hun peker på meg; "Christos? Neste gang du ser denne fyren har han anoreksi!" Er det noen som undres på at jeg elsker Eleni? 

DET ER NOE RART MED LEGNING ...


Ung kjærlighet. (www. Lederskap.)
 

Og det rare tilsier at enkelte ikke skjønner så mye av hva det gjelder. Pur unge heterogutter kan bryske seg, skryte på seg sex, snakke om størrelse og sammenligne damer. Voksne, enslige heteromenn snakker kanskje ikke så mye på direkten, men nå heter det å få f ....! Hva sier moderne, unge damer? Å få k ..? Bevares!


(www. EliteSingles.)
 

        Nettopp i dag kom en kollega opp mot meg, ved siden av hverandre gikk vi ut i monteringshallen der vi møtte noen. Plutselig kom det henvisning til min bi-legning; kollegaen breiet ut at "vi hadde vært i underetasjen og hatt oss" han og jeg, Det ble litt latter og raljering blant de andre, minus meg. For jeg snudde meg mot ham og sa som det var; han var ikke min type, og jeg tente ikke på ham! De bare føyset av det. Så var vi der igjen, som så ofte før; Man er i 2017, men ingen mann våger å innse realiteten med ord. Vi har alle mer eller mindre stort behov for nærhet, det være seg som hetero, bi-eller-homofil! Det er altså ingen forskjell i legning. Men så kommer man til min situasjon; vi har pratet åpent om dette i grupper og funnet; de færreste av oss tenner på kolleger. Hvorfor?


Kolleger. (www. Ledernett.)
 

        Jo. Med kolleger har vi samarbeidet, diskutert, kranglet og blitt venner igjen; vi kjenner hverandre for godt på godt og ondt. Så var det da jeg stod frem for noen år siden, kolleger med seggebukser o.l. fikk det travelt med å trekke dem opp over trusestrikken! Mens jeg lo og ristet på hodet; det hadde ingenting med saken "meg" å gjøre. Man tenner ikke på trusestrikker. Sa jeg! Sjansen for å møte en partner ligger på det normale planet, det samme som for heteroer. Det ligger mer på fester, selskap, endog kan han troppe opp på supermarkedet. Men inntil videre er det som er det både rare og triste at folk gjerne henviser til mer eller mindre grovt sexprat, i stedet for å innrømme det enkle; behov for nærhet. Hva jeg gjorde? Jeg gikk hjem, ristende på hodet ...

SLIK GÅR NO DAGAN`



 

"Erini?" Damen fra Zephyros kom flyende og ropende opp Navarhou Miaouli. "Erini?" Erini kom ut døren på taverna Lulu`s Kalamara. "Kalimera, Sophia, thi ine?" Helt ute på kanten av den lille platformen stoppet hun. Zephyros-damen så rett opp på henne, og sa noe heftig. Med pokerfjes skiltes de to kvinnene og gikk hver sin vei, Erini inn på Lulu`s og Sophia, - om hun det het, ned på Zephyros. Hva handlet dette om?, spurte jeg Erini på veien, men hun ville ikke høre, raste bare innover mot kjøkken mens hun pratet hissig med Elefteris. Vel, vel. Så ville hun vel holde noe privat. Og hvem kunne vel nekte henne det?


Tavernaen min, Lulu`s. (foto; Spilios Spiliotis.) (Mars 2017.)
 

        Langt senere; det var blitt mørkt, menneskene seilte som vage spøkelser opp og ned gaten, få mennesker satt på Lulu`s og maten min var både servert og fortært, mens et par ved et nabobord reiste seg for å gå. Det var da jeg så det; et lite glass med en papirlapp oppi. Et glass med en kvittering! Hjertet dundret opp i halsen, min økonomi gikk fort i ruiner. "Erini?" ropte jeg. "Hva f ... er det?" gryntet jeg og pekte mot kvitteringen. "Det?" Erini ble stram i stemmen. "Idioter (Skatteetaten) i Aten kommer hit og forlanger at vi skal slå alt inn på kasse. Glass og papir på bordet betyr at vi har gjort det. Og betalt 13 % moms! Fysj!" "Men hvorfor ikke?" Jeg summet meg litt. Erini fnyste. "Det betyr SKATT, Olav, og skatt tar de om vi gjør som de sier." Jeg satt som lammet, og Erini reiste seg for å gå inn. Da snur hun seg og sier; "Men bare slapp av, i morgen er de tilbake i Aten og alt blir som før!"



(www. IKEA.)

        Jeg, den idiotiske turisten, tenkte sakralt; å jada. Alt blir som før, venninne. Lysten som raste i meg sa derimot; å nei, Erini. Vær så snill og betal din skatt, legg inn merverdiavgiften, hjelp landet ditt. For om du tvinger dagen får du den tilbake nøyaktig slik du kjenner den. Men det betyr ikke at den er bra for dine barnebarn! Betaler du din skatt og moms, har ditt land en sjanse til å komme på fote. Du vil ikke oppleve stort av det, kjære Erini, kanskje ikke dine barnebarn heller. Men dine oldebarn ... tenker du på dem? DE kan nyte godt av det du gjør i dag. Historien her er sann, men ... Erini gikk inn ... Det Zephyrosdamen gjorde var å informere Erini, "noen" hadde trolig ringt fra båten på vei til Hydra.

MENNESKET ER EN MERKELIG TING ....



(www. Forsknin.no)

... som går her rundt på jorden ... Jeg går også mye rundt her på klodens overflate, sjekker ting, lærer nytt, ser nye vinkler i livet, og se; jeg trodde, - og tror, at jeg er et moderne menneske med moderne tanker og metoder. Derfor tar jeg åpent imot de som kommer flyktende hit, de som søker og ønsker tilflukt i mitt hjemland. Ungdom ønsker jeg spesielt velkommen, disse sårbare ungene som ingensteds har tilhold og kommer hit for å finne ly fra skrekk og gru. Nå vet jeg selvfølgelig at det er litt så som så med akkurat det, det kan være et påskudd for en hel familie å sende yngstemann ut på en lang, ensom reise, for så å komme etter sjøl. Der forstår jeg at det blir et problem, men ...


(www.googlebilde.)
 

        Behandlingen av ungene! De fleste av dem er også bevisste sitt egenverd. De kommer hit, vil ha en fremtid, ønsker seg skolegang, venner, og det vi serverer dem er at vi gir dem alt, og deretter kastes de ut av landet. Det virker ikke å være humant. En annen side er diskusjonen rundt vurderingen av ungenes alder! En side var vurdering av ungenes tanngard! Ok. Gap opp, strekk ut tungen, gransk tennene, konkluder feil. En ting var at tennene ikke trengte vise noe som helst, men noe mer skammelig er; ungene er jo ikke HESTER! De er MENNESKER! Dette ble imidlertid frafalt.



Vurdere mennesker via Skype? Hæ? (www. Skype.)

        Så er det jeg leser at ungene blir plassert foran en skjerm og vurdert via Skype! Da ble jeg sint! SKYPE? Da melder jeg pass, så umoderne er jeg at Skype ikke er tingen her! Man kommer IKKE til meg og beklager underbemanning på kontoret når det gjelder unger! Disse ungene skal ikke vurderes via en skjerm, alt her er avhengig av god, gammeldags, menneskelig kontakt. Og møte ansikt til ansikt og slik vurdere ut fra fysikk, bevegelser, mimikk. Alt dette får du ikke via en skjerm! Uansett hvor stor oppløsning skjermen din har i bildet, fanger den ikke opp det direkte en menneskelig kontakt utgjør i en samtale over et bord. 

ER DU KRISTEN? ER JEG?

Å nei, du rister kraftig på hodet. Ikke kristen, nei, det er totalt utenfor alle livssyn. Usj, for erkjennelsen er at man ikke vil kjenne på det engang. Jeg var også der, i fortiden, men ... nå? Er jeg redd for døden som nærmer seg, er det derfor?

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Jeg står til konfirmasjon.
 

        En gang hadde jeg også kristendommen i vrangstrupen, syntes Sandnes menighets eldre damer var gamle røyer, den uvitenhet om livet rundt som tilsynelatende preget meg, gjorde at jeg fikk avstand. All baktalelse av annerledes tenkende gjorde meg kvalm, et-par ganger hadde jeg litt behov for å snakke med presten i menig-heten, som selvfølgelig svarte med sitt tåkete "du må stole på Gud," o.l. Hvordan skulle Gud kunne høre på meg, om jeg henvendte meg og sa at jeg følte meg tiltrukket av menn. Hva hørtes av bønn?

 


Presten i Sandnes kirke. (Privat bilde.)

 

Så jeg meldte meg ut av statskirken. Til mors store sorg. Og dukket opp igjen i Hedningesamfunnet, hvilket gjorde at hun sørget enda mer. Medlem ble jeg aldri, jeg reagerer også på fanatisme. Hvordan det er i dag. Søking er vel det rette ordet; kan jeg tro på religion? Ja? Eller nei? Innad sa hjertet ja. Utad nei.


Immatrikulering ved UiO. (www. UiO.)
 

        Så begynte jeg på Universitetet i Oslo, måtte jo da avlegge "Examen Philosoficum." Flere dager i uken stilte vi i auditoriet der, jeg med mine tvil innad. Der var det en foreleser som het Trond Berg Eriksen som da enkelt fortalte at det på Jesu tid eksisterte en naturfilosofi i Egypt/Israel-området der Jesus antagelig var en av de største lederne. Da tenkte jeg; dette kan jeg tro på! Bibelens ord trengs ikke bli tatt så bokstavelig, men det foreleseren sa den gang var så enkelt forklart at for meg ble det en frigivelse, alt mulig utenom i form av synd er jo lagt til av menneskene. Så jeg innrømmer det gjerne; jeg lytter på gudstjeneste hver søndag. Den søndagen jeg mister den, blir ikke noen god søndag. Men også der blir det litt gradert; for å få folk inn i kirkebenkene, virker det søkt å dra inn danseband! Rockeband er også merkelig; jeg vil heller se Metallica live i Spektrum. Nei, det må gjøres med orgel, stooort orgel ... kirkeorgel ... Er jeg gammeldags?

Å VÆRE "SYK" AV ØDELAGTE BIHULER ...


(www. Hvordan lære sorgprosessen.)
 

Nå gir jeg nesten litt opp; igjen satt litt ut av verkende bihuler. Igjen topper smertene seg, setter deg ut i den grad noen timer at du forsvinner fra både sosialt liv og jobb for en periode. Så går det bra å gå på jobb mange dager, og jeg elsker normalt jobben min, ansvarsfull med å montere som den er. Og der sitter man på jobben, forteller uavlatelig om grunnene til at du spiser de rare kapslene med alternativ medisin, hvorfor du sprayer deg med den rare flasken. Selv om du har gjort det noen tid allerede. Så blir det vanlig noen dager, er du frisk nå? spør de da?


(www. Apotek 1.)
 

        Det er rene kanossagangen å fortelle at selv om du ser helt vanlig ut, sunn og god helse, så fortsetter den forhatte, fordums otrivinbruken å gnage inne i dine nesebihuler. Det går bra i lange tider, så tumler man med å eksperimentere i hvordan leve uten disse spesielle, konstruerte "medisinene," leve ut fra naturlige prinsipper med naturlige preparater ... Det er en kanossagang i seg selv det også, å finne de enkle, naturlige preparatene som kan lindre. Jeg skriver lindre, for ingen lege kan finne medisin som gjør oss friske noen gang. Igjen og igjen legges det frem for arbeidskolleger, men det som kommer raskest frem er "Du må snakke med fastlegen!" Men fastlegen kan som oftes bare trekke på skuldrene og si "Sorry. Men vitenskapen har ikke medisiner klar for dere."


(www. Nordisk kunnskapsbank)

        Så er det å trå ut på den vinglete stien livet har blitt til, man er kastet ut til forståsegpåere og kjerringråd, er nødt for å tvinte innom alt mulig i håp om å finne noe som kan gjøre oss friske! For det er det vi så gjerne vil bli, men aldri blir; friske! Men kanskje det der ute et sted finnes kjerringråd man kan bruke som gjør at man kan FUNGERE som friske i måneder av gangen? Derfor tok jeg grep nå, dannet facebookgruppen "Bihulenes Venner," for å nå andre som har opplevd å gjøre akkurat det samme. For jeg er ikke alene ...

HVORFOR MÅ SJEFER VÆRE SÅ EKSKULDERENDE?


DBS-Sykkelfabrikken. (www.Kultursøk.)
 

Det er bare en liten tankerekke jeg har! Man sier at for å løse en problematisk struktur må man ansette flere mestere, som samtlige strømmer ut på gulvet med sine prosjekter som høyest hevede fane. Jeg ble engang pålagt av egen sjef å møte på et pauserom hver morgen for å få informasjon om hva som var i gjære hver morgen, få "tildelt jobb." Der satt det fire sjefer, pluss oss andre, og jeg gjorde det noen få ganger. Kun. For maken til å bli satt til side! De fire ble sittende samlet og diskutere seg imellom, planla dagen nærmest i detalj, uten å ta inn en eneste av oss som satt rundt! Ikke en eneste gang henvendte de seg til oss rundt, som ble sittende og surfe på nettet på mobil og iphone.


(www.googlebilde.)
 

        Så ble jobber fordelt, uten at vår intelligens ble utfordret, og alle maste seg videre til ting og tang, mens vi som ikke jobbet direkte under dem ble sittende igjen. Hvorfor er det slik. Nå er det en stund siden, dette, måneder faktisk, problemet har vært tatt opp med øverste ledere. Så noe kan være annerledes, la det være sagt. Men i dag ble det litt "slitsomt"! Vi i min gjeng delte som vanlig jobbene mellom oss, jeg og en annen forsvant i vår retning for å montere sammen noe, dette var konstruert etter IKEA-prinsippet. Vi fordelte jobbene mellom oss på stedet, og arbeidet jevnt og trutt til vi var ferdige.

 

        Da skulle vi inn igjen i en setting med et medmenneske som hadde alle detaljer tenkt ut på forhånd. Forklaringer om ditt og forklaringer om datt kom ut lange som foredrag, og samtidig kom også blomstrende ordproduksjon på jobbdetaljer vi kjente under helt andre begreper. Under slike forhold blir både du og jeg stående igjen med følelsen av ikke å bli akseptert som et vanlig, tenkende menneske, og hva skjer; interessen din daler kraftig. Men jeg er så lei av ikke å bli behandlet som et medmenneske som har stor viten om en god del ting som kunne vært brukt i godt selskap. Så hvorfor må sjefer være så ekskluderende?

VEMODET SYNGER I MEG ...


Vemodets teatermaske. (www. Twitter.)
 

... av og til. Nei, det er ikke sånn at jeg er en evig pessimist, og ikke overhengende glad i vemodige vendinger i dagen heller. Men dagen i dag var forferdelig og jeg griper meg i å savne noen som aldri kommer tilbake. Du ser; på jobben har vi en samling på kantina i 10-tiden der vi spiser frokost og prater litt. Som regel hyggelige saker, noen ganger aldeles ville historier. Og innimellom kommer de vemodige ... Som i dag. Noen sa noe og jeg sa plutselig "HÆ?" og så var verden annerledes. Det som kom frem var;


(www. Rødhettes verden.)
 

i garderoben er man omgitt av mer eller mindre gode kolleger. På min høyre side regjerte en svær kar med langt, risete hår. En litt mutt fyr, i hvert fall fåmælt, han sa kanskje ikke så mye. Flere diskusjoner for/mot ham forekom, men jeg likte ham! Enkelt og greit! Men du skulle ikke langt inn før det tøt mørk, fyldig humor ut, noe som behaget meg svært, fikk meg til å le av enkel ironi. Og nå skjer det ikke mer, for i dag fikk jeg beskjed om at han hadde sluttet og flyttet hjem. Det sank i meg. Flyttet? Så kom det også samtidig beskjed om at en annen også skulle slutte. Og det må de så gjerne få gjøre, ingen kan nekte dem det. Men her i huset svever vemodet; når man sitter og tar på seg sko før jobbslutt mens man prater om ditt og datt av hendelser fra dagen, noen med latter, andre med sinne, de fleste med en vag form for likegyldighet. Eller ved frokosten, eller røyker`n, latter, ståk, dårlige historier.


(www. forskning.no)
 

        Men felles for dem var ordet TRYGGHET. Samvær over tid utvikler gjerne trygghet, dagen i dag blir sånn noenlunde lik en dag, om ikke hver dag men gjerne noe senere, der man er i nærheten av hverandre igjen. Det skal så lite til, bare en bemerkning i forbifarten, og så vite at man er der. Og så kommer dette; man slutter. Og her sitter jeg som kongen på haugen aldersmessig, og ser plutselig kolleger gjøre om på livene sine. Og det er greit. Men man blir så fylt av tanker som; hvorfor? Og noen tanker oppleves som vonde; jeg savner ham/henne! Får man ikke høre den latteren lenger? Nei, det får du ikke, men allikevel er det vondt å tenke på at du kanskje aldri skal møte vedkommende igjen. Livene våre ebber videre, splittes, vi får bare ikke delta i hverandres lenger ...

DET ER IKKE MAT NOK TIL OSS!


La oss ta vare på hverandre ...
 

Ja, jeg er vel hjemme i mitt eget hus, sitter her og forundrer meg over naturen som trer frem fra mørket. Våren kommer snart, vinteren forsvinner, snart skal jeg spise varm mat etter å ha hvilt. Kanskje skal jeg sitte stille og nyte at dagene blir lysere? Kanskje graver jeg inn i fryseskapet og ser om jeg finner en biff, eller kanskje ... fisk? Hvem vet? Jeg kan velge og vrake i alt mulig av mat, går man i butikken så bugner det så mye at en MEGET stor produsent blir kastet etter utløpsdato, selv om den ennå er vel brukenes? Uff, nei, jeg vil ikke forgiftes, sier man, jeg spiser ikke slikt. Paradoksalt nok har det blitt en stor trend i Norge å diskutere vår sløsing, uff, vi må ikke sløse sånn, får mareritt, for på den andre siden sulter mange mennesker.


(www. Tidsskrift for Norsk Psykologiforening.)
 

        I dag, nettopp mens jeg sitter og skriver dette, og du kanskje leser etterpå, opplever vi den verste hungers-nøden noen gang; store organisasjoner krangler om hvem som har skylden for mangel på informasjon, media fortsetter heller sin runddans rundt spørsmål vi ikke trenger, ingen snakker om virkeligheten; vi mangler mat. ALLE. Det er så enkelt å se at det er i Afrika hungersnøden regjerer, så enkelt å si at det skjer bare der. Mens vi diskuterer vår "sløsing," og om vi kanskje kan sende "overskuddet" til de nødstilte i Afrika. Virkeligheten er at det kanskje akkurat ER mat nok, problemet er bare at vi i vesten er rike nok til å kjøpe den opp, mens fattige land ikke kan. Men den virkelige virkeligheten er det aldri noen som diskuterer; i og med at vi her til lands kan kjøpe maten, skjuler vi også at også vi balanserer på kanten til hungersnød! I dag kan vi handle på Meny, men tenk om all vår velferd, med penger, olje plutselig forsvant over natten, hvordan ville det være da?

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

        Pr. i dag ER  det akkurat nok mat til oss alle, men det er et sjansespill, for det skal bare en tørkeperiode til før folk i en region må se sultedøden i øynene. Så ja; jeg sitter her og ser våren komme, og jeg vet at mine anelser ikke skal bli virkelighet i mitt liv. Og samtidig er det trist, for jeg aner at den neste generasjonen ikke vil være så heldige ...

VIL DU KJØRE EN FØRERLØS BIL? DEN KOMMER NÅ!


Flyvende bil. (www.Ingeniøren.)
 

Mht. et tidligere innlegg så gikk vi inn på dette med avgift på flyseter som ble avtalt fjernet på et visst landsmøte. Avgiften ble satt til kr. 88 og resulterte i nedleggelsen av en flyplass! Mennesket har en besynderlig evne til ikke å tenke videre fremover enn den aller nærmeste tiden, meg selv inkludert. Innimellom, i hvert fall. Så er det slik at det er lurt å prøve å se litt fremover, jeg angrep hele avgiften fordi den, sett i fremtid fort blir avlegs! Her på berget sitter Miljøpartiet De Grønne i samarbeid med sosialistiske partier som AP og jobber så svetten siler for å gjøre byene våre grønne, seteavgiften var ment å være en miljøavgift, men ingen ser altså frem over vår tidsepoke. MDG har uttalt at de gjerne ser at flyturer blir mye dyrere, flyselskapene sliter med å satse penger på miljøbesparende fly, her; fly som kanskje går på biodrivstoff. En del miljøfreaker uttaler gjerne at man utmerket godt kan reise med tog til syden. Ingen sjekker hvordan transport går om 20-30 år, når man planlegger for den tiden, gjøres det på basis av hva man kjenner i dag. Men om 20-30 år er den her forlengst; den flyvende, førerløse bilen! Hvordan jeg vet det?


Operaen i Dubai. (www. GeekFence.)
 

        Jeg vet det ikke, men en kollega av meg ble headhuntet for å bygge opp det lystekniske ved den nye operaen i Dubai, av alle steder. Stundom skriver han i en blekke vi har internt på Operaen, "Backstage." Og i siste nummer skrev han; at myndighetene i Dubai har inngått avtale med Kina om et prosjekt om prøvekjøring av førerløse, flyvende biler høsten 2017! Vi får altså flyvende biler nå, i 2037 el. 2047 har all transport gått over til å være flyvende, "Star Wars" har blitt virkelighet, hvermannsen har flyvende doninger i garasjen. Da virker det enda litt mer søkt om høyreregjeringen skulle innføre avgifter på flyseter ...

VIL DU KJØRE EN FØRERLØS BIL? DEN KOMMER NÅ!


Flyvende bil. (www.Ingeniøren.)
 

Mht. et tidligere innlegg så gikk vi inn på dette med avgift på flyseter som ble avtalt fjernet på et visst landsmøte. Avgiften ble satt til kr. 88 og resulterte i nedleggelsen av en flyplass! Mennesket har en besynderlig evne til ikke å tenke videre fremover enn den aller nærmeste tiden, meg selv inkludert. Innimellom, i hvert fall. Så er det slik at det er lurt å prøve å se litt fremover, jeg angrep hele avgiften fordi den, sett i fremtid fort blir avlegs! Her på berget sitter Miljøpartiet De Grønne i samarbeid med sosialistiske partier som AP og jobber så svetten siler for å gjøre byene våre grønne, seteavgiften var ment å være en miljøavgift, men ingen ser altså frem over vår tidsepoke. MDG har uttalt at de gjerne ser at flyturer blir mye dyrere, flyselskapene sliter med å satse penger på miljøbesparende fly, her; fly som kanskje går på biodrivstoff. En del miljøfreaker uttaler gjerne at man utmerket godt kan reise med tog til syden. Ingen sjekker hvordan transport går om 20-30 år, når man planlegger for den tiden, gjøres det på basis av hva man kjenner i dag. Men om 20-30 år er den her forlengst; den flyvende, førerløse bilen! Hvordan jeg vet det?


Operaen i Dubai. (www. GeekFence.)
 

        Jeg vet det ikke, men en kollega av meg ble headhuntet for å bygge opp det lystekniske ved den nye operaen i Dubai, av alle steder. Stundom skriver han i en blekke vi har internt på Operaen, "Backstage." Og i siste nummer skrev han; at myndighetene i Dubai har inngått avtale med Kina om et prosjekt om prøvekjøring av førerløse, flyvende biler høsten 2017! Vi får altså flyvende biler nå, i 2037 el. 2047 har all transport gått over til å være flyvende, "Star Wars" har blitt virkelighet, hvermannsen har flyvende doninger i garasjen. Da virker det enda litt mer søkt om høyreregjeringen skulle innføre avgifter på flyseter ...

DET ER STILLE I KVELD.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Bakermester harepus ...
 

Veldig stille. For det er mandag, og fryktelig stille. Så jeg baker brød, og slikker slitasjen, og så får dere lese memoarene for dagen i morgen. Opp bar det, klokken 06.00 for å rekke jobb kl. 07.00. Så sitte og riste innover på t-banen, skikkelig sånn "manda` morra` blues." Men gleder meg faktisk litt, for vi skulle rekonstruere et basseng på 12 ganger 13 meter for "Swan Lake" som skal på turnè til ... Paris! Onsdag fyller vi det med noen tusen liter vann, og så ... ble det fryktelig stille. Stillheten er jo ikke helt absolutt, den er ikke det.

 


(www. Deltidsjobb.)

 

        Det det gjaldt i dag var det innforståtte; jeg skulle jobbe med et-par blogginnlegg pluss mine tre bitte små "samfunn" på facebook som jeg forvalter! En STORM ventet jeg, stor pågang og aktivitet og ... så var det bare mandag! Stillhet. Alle mulige mennesker sitter hjemme i sin godstol og begynner på uka som kommer, man ser en film, jobber med noe privat, glemmer facebook. Og så bloggen, da, som utvikler seg til noe mer privat slik at dere en dag skal få se hvilken tannkrem jeg bruker. Tror jeg. Men de tre små "samfunnene" da, de ble laget, de, for at min lille blogg skulle få leve etter at den ble lagt ut, kanskje håpe at "noen ser deg"? Å få medlemmer, å nei da, det var en lek jeg brukte som kattens lek med musen. Hver gang det var noen som dukket opp og ville inn, ble herremannen her så overrumplet at han godtok. Men så gikk det litt treigt, en annen kontaktet meg og sa at jeg burde reklamere for "Hellasvennene," og så gjorde jeg det, og så reklamerte han på sin tidslinje, og vips ... Plutselig var medlemstallet tredoblet, og så forsvant bloggen fra sidene og så ... her er jeg, altså.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Bakstetrauet mitt, arv fra farmor. (ekte Figgjo fajanse.)
 

        Her sitter jeg og det er mandag kveld og det er kveld og ... stille. Bare brød kan bakes, oppvask tar jeg i morgen, og stillheten er både deilig og plagsom! Plagsom fordi man forventer noe som ikke skjer, men også deilig fordi stillhet ER deilig. I går var det nemlig slik at jeg skulle bare "innom" facebook for å sjekke et-par ting og så skrive et innlegg på "Hellasvennene," samt et innlegg på blogg. Så "eksploderte" alt og masse folk meldte seg inn og kommenterte og diskuterte og jeg elsker dere alle, men ... det ble en hektisk dag. Og nå ... går jeg til sengs. I dag. Når dette leses er jeg våken ... 

FLYSETER UTEN AVGIFT?



(www. Leserkritikk.)

Det er helt utrolig å høre at Høyre under landsmøtet har vedtatt å avvikle flyseteavgiften, under press fra grasrota! Store summen var det dog ikke, kr. 88, - , men nok til at man satte sinnene i kok. Nå er ikke jeg den som reiser mest i verden, jeg forflytter meg en gang i året til mitt feriested Hydra. Og da vil jeg helst reise fortest mulig fra punkt A til punkt Å; det vil da si; fly. På så mange vis vil jeg ikke være her i nord, så når jobben endelig slipper meg fri, ser jeg gjerne at jeg får reise dit jeg vil være fortest mulig.


(www. Spania i dag.)
 

        Egoistisk er det så det holder, men det som slo meg den gang avgiften ble innført var hvor nonchalant myn-dighetene behandlet dette. Man skjulte det lett under en slags miljøavgift, men man tok ikke høyde for flytrafikkens betydning i global sammenheng, man tok ikke kontakt med noe selskap for å høre hvordan de jobbet for å reduse-re utslippene sine. Samtidig gikk f.eks. Norwegian ut i det åpne og forsøkte å legge frem sin intensjon om å kjøpe nye fly med mindre forbruk av olje og bensin. Men det ble behandlet som meningsløs retorikk for å vinne publi-kums gunst fra myndighetene. Via googling av gamle nyheter kom det fort frem at tidligere klimaministere mente dette bare var starten på nye prisforhøyelser, det mente man burde bli normalt. Men også her sklir virkeligheten, man ser virkeligheten slik den er NÅ, pr. i dag, man går ikke inn i fremtiden! Det rare er at utviklingen går sin gang, også i transportsektoren mht. bil. Bilen er jo temmet, den er jo elektrisk eller hybrid i dag. Men på prøvestadiet er også bilen som flyr! Da er man på vei inn i en fremtid hvor FLYET er modellen for transport, ikke toget! Jo.


(www. Naturvernforbundet.)
 

Jeg er glad for at flyseteavgiften skal avvikles. Men det utrolige i det, er en kuvending hinsides alle regnestykker; hele Norge protesterte den gang imot innføringen som kom på tross av det. Vår statsminister håndhevet dette uten skånsel! Nå går det plutselig den andre veien, den foreslås avviklet. Det er bare så synd at den regjeringen som skulle skape arbeidsplasser greide å kaste 5-600 arbeidsplasser på Rygge i grøfta! 

FÅR JEG SI MEG GLAD NÅ? OG SPENT?


(www. University of Florida.)
 

Livet har jo så mange fasetter og ett av dem heter spenning. Eller rettere sagt; å være spent! Som jeg utdannet meg innen teaterkunsten og har interessert meg for det siden jeg var bitteliten, så dukket det fort opp i musikken et stykke som fort føyde seg inn i lengsler; "Porgy and Bess" av Gershwin! På kassett havnet den i mitt eie, jeg kunne tilslutt alle sangene utenat. Og det kom for meg at jeg ønsket å få se denne operaen en gang! Det ble bestemt! Opera? Hva f ... skulle man gjøre på en Opera? Ikke tenkte jeg noengang på å jobbe på noen Opera, det var for de "fine." Men min ledestjerne var teaterteknikk, den ledet meg inn i Den Norske Opera, og der, på nitti-tallet, kom et gjestespill reisende med ... "Porgy and Bess." Jeg kranglet meg til å bli med på produksjonen, og fikk 12 forestillinger å sysle med. Og jeg NØT det. Men nå skjer det igjen.


"Phantom of the Opera," Sarah Brightman og Michael Crawford. (www. Youtube.)
 

        Tidlig på nitti-tallet VAR det oppe i Den Norske Opera å sette opp "Phantom of the Opera," man arbeidet en del med saken, skal ha hatt kontakt om det. Jeg skalv av spenning, for jeg hadde sett en veldedighetsforestilling fra London der en viss Michael Crawford sang "The music of the night" fra "Phantom of the Opera." Og jeg ble hekta! Så jeg håpet jo dengang, på nitti-tallet, at jeg skulle få oppleve den på jobb. Men det falt på for store investeringer i sceneområdet, den gang. Etter flytting har jeg argumentert for å få den opp i Bjørvika, men ...


"Phantom of the Opera." (www. Pinterest.com.)
 

        En dag forleden bråstoppet jeg på Oslo S! En stor plakat fortalte at i 2018 kommer "Phantom of the Opera" opp på Folketeateret. Altså; den kommer opp på min gamle scene som ønsket for 22 år siden, bare med den forskjell at jeg ikke får jobbe på den! Men SE den, det skal jeg! Så får jeg si meg glad nå? Og spent? Selv om det koster meg en formue?

EUROPEAN SONG CONTEST ...



(www. youtube.)

... er vel programmet man elsker å hate? På London Pub satt et halvfullt lokale for å bivåne alt dette, men ... Hvor mange av oss husker vinneren mer enn to timer etterpå? Joda. Det kommer enkelte melodier inn som blir der, Abba i -74 var kanskje et MUST med sin "Waterloo," ikke å forglemme Secret Gardens vinner "Nocturne" eller Bobbysocks "La det swinge" og Rybaks "Fairytale." Men dette var alle melodier som BRØT med noe tradisjonelt.


Bobbysocks. (www. Rogalyd.)
 

        Slik ser det ikke ut til at det skal gjøre i år. Ikke for Norges del, i hvert fall. En gang i tiden ble European Song Contest, - eller Melodi Grand Prix som det het den gang, skapt for å demme opp for rockens fremvekst og popularitet. Rocken ble ansett for å være for vulgær, radiostasjonene ville ha den søte, snille poppen. Men publikum ville noe annet; de snudde seg mer mot rocken og den allsidigheten den hadde på 60-og-70-tallet. Døde Melodi Grand Prix? Nei. Den overlevde med sin snåle musikk. Og gjør det visst fremdeles! Jovisst var det fest og moro, visst var det drivende rock`n roll å høre også, visst var det noen luftgitarer å se, men ... Gjennom skriket og skrålet i restauranten og mitt såre savn etter en fyr som ikke var der, hva fikk vi høre? Jeg har repetert vinneren idag, og ærlig talt ... Jeg har allerede glemt den! Så kjedelig! Vinner den, er det greit, for den konkurrerer jo med sanger som i utgangspunktet ER like kjedelige. 


Astird S. (www. P3.)
 

        Så jeg kan samtidig ikke forstå hvorfor ikke det jeg alltid har hevdet har blitt prøvd; at man inviterer de ti mest selgende artistene i året i forkant til å fremføre sin mestselgende melodi! Hvorfor kan det ikke gjøres slik? For her utenfor har lille Norge blitt et MARKED musikkinteresserte snuser på, norsk musikk streames og spilles over hele verden, norske band drar på verdensturnè. Men det er med egenprodusert musikk, kvalitetsmusikk, og dessuten langt fra dette middelmådige som sendes ut nå. Send Astrid S for eksempel, eller ... noen andre ...

SANTIAGO? JEG SAVNER DEG!

Det finnes land her i verden der man ikke får leve som den man er, mange land, faktisk. Og i flere av dem kan man heller ikke leve ut sin legning. Eller man tør i hvert fall ikke. Colombia var/er et slikt land. Santiago kom fra Colombia.


(www. Youtube.)

Nøyaktig når jeg traff ham vet jeg ikke, men jeg vet hvor; London Pub i Rosenkrantsgaten i Oslo. Sittende i den indre baren kom jeg i prat med en liten, sjarmerende, halvskallet fyr som ikke hadde tilknytning til noen annen. Beskjeden var han også. Norsk pratet han så langt ifra, men engelsken var utmerket. Det ble til at vi møttes flere ganger hver helg, anstendig holdt han litt avstand til både meg og andre, våget ikke helt involvere seg så lenge han kun besatt en åremålsstilling i ambassaden. Andre ganger var han der sammen med colombianske "venner"! Men hvem var de, siden de ikke har vist seg etter at Santiago forsvant?


(www. Dagbladet.)

        Vi var glade i hverandre, snakket lavt om fremtiden, som han ikke våget å satse på uten å forbli i Norge, forsøkte vagt å skaffe seg jobb også. Men annen jobb enn kontorist i ambassader hadde han aldri hatt. Hvordan var det å leve som homofil/bifil i Colombia? Det svarte han bare vagt på, ga inntrykk av at det ikke var åpent, han kunne bli forfulgt! Min Santiago ville overhodet ikke flytte tilbake til Colombia, men var det det han måtte? Ble han tvunget? Å nei, forholdet ble ikke fullbyrdet på noen som helst måte, det var som om han slet på så mange vis; han innrømmet han ønsket å leve alt ut offentlig men våget samtidig ikke vise det! Samtidig var han høyst kjærlig, men ... hvor ble du av? Du søkte om å forlenge åremålet med fire, nye år, jeg håpet det gikk i orden, men så plutselig ... var du bare borte!


(www. Oppland Sosialistisk Ungdom.)
 

        Nå er dette noen år siden, tiden leger litt alle sår sies det, men bare litt ... For på dager som i går, med norsk finale i European Song Contest satt jeg sammen med venner på homsenes Oslomekka; London Pub. Og det var noe sårt over det, for jeg ventet så sårt å se en viss hårkrans sitte med ryggen vendt mot meg, ønsket så inderlig å reise meg, legge armer rundt en liten og tett kropp som ville nyte det. Og jeg vet at noe lignende vil skje ved internasjonal finale ... Men det vil ikke skje annet enn å savne Santiago ... 

KÅRE ER MANNEN!


Kåre Willoch. (www.Vg.)
 

Kåre Willoch! Jøss. Gamlegubben med den nasale stemmen, Kåre Willoch som snart er et spøkelse av seg sjøl, utgammel som han er, han burde snart holde snabelen stille i media. Har jeg tenkt! Dø med deg, ut, de gammeldagse meningene dine bør få avgå med døden! Men så ... En gang slet du media sammen med Gro Harlem Brundtland som var av et helt annet kaliber, enn deg, "Kåre Vill nok, men Gro Har lem," sa vi så spottende. Å fysjom, Kåre er eldgammel, verden må gå fremover uten ham, og aldri har jeg stemt høyre, aldri ...

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
meg selv.
 

        Så stiger bare Kåre enormt i aktelse hos meg! Plutselig er bare Kåre Willoch "the man"! Makt har han ikke lenger, han er vel mer som en partiveteran å regne i høyre, en slags nestor og bestefar plassert i en krok. Makta i høyre er det kvinnene som har, og landsmøte har høyre nettopp hatt. Der har de velsituerte kvinnene, alle tilhører de eliten mht. inntekt. lagt frem plan om endring av barnetrygd og barnehagetilbud. For familier med elendig økonomi skulle det utarbeides et nytt fundament, de skulle bl.a. la folk få fri barnehage og fri SFO, mens de mistet barnetrygden! Barnetrygd var avlegs, skulle bort, barnetrygd var noe sosialistisk visvas. Da er det han reiser seg, gamlefar Kåre Willoch, reiser seg og sier Roma midt i mot! Han får landsmøtet til å vedta at barnetrygden skal beholdes, han legger vekt på at med å beholde barnetrygden understøtter man familier med mange barn automatisk, 88 år gammel sa bestefar Kåre at penger for gratis barnehage og SFO var vel og bra, men pengene måtte de finne et annet sted. Og dermed; Høyres Gud hadde talt, min aktelse for ham steg helt i topp. For det luksusdamene ikke la vekt på, er at barnetrygden løper helt til man er 18 år. Og da jeg de siste årene før min yngste sønn fikk ansvaret for ham, ville vi ikke klart oss uten ... barnetrygden. Så ...Lenge leve Kåre Willoch. Kåre is "the man."

LIVET SETT FRA EN MONTERINGSHALL ...

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

VEL HJEMME IGJEN.

Frisørbesøket var over og gleden over livet tilsa at jeg kanskje burde stikke innom gamlejobben og skaffe noen billetter til høstens store satsning, trodde jeg. Det skulle være, i følge en kjempeplakat på Oslo S, "Phantom of the Opera." Så jeg tuslet ut fra frisøren, skrådde over gata. Tenkte å få meg litt mat på en skabbete hjørnekafè, hva kafeèn het fant jeg ikke ut av, men innenfor jobbet en fyr iført t-skjorte med påskriften "Cafè Provence" på ryggen med både mat og kasse. Vel ... Lokalet fikk meg i hvert fall ikke til å tenke på Provence ... Det innehadde ikke den slags sødme ...


(www. Players Guild Theatre.)
 

Vel, jeg fikk i meg en calzone som ikke smakte så mye, litt kaffe og så videre til Den "gamle" Norske Opera, nå Folketeateret. Der ble jeg paff, gitt, for her gikk det ikke frem at "Phantom of the Opera" har premiere september 2017, men 2018! I 2017 er det en musikal som har gått noen runder innen teaterverden, "Les Miserable"! Herregud, pappskallen meg; har jeg lest sååååååå feil? Nå er jeg allikevel også fan av "Les Miserable," så jeg ristet i døren for å komme inn. Forgjeves! Det er ikke sånn som før der heller; passasjen utenfor er ikke et sted folk sløver igjennom, det er tvert i mot en stor restaurant! Og innenfor i billettluken sitter ikke gamle damer og selger billetter, tvert i mot må dette gjøres via telefon eller internett.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
På vei hjem, fra Jernbanetorget.
 

Så jeg gikk med forurettet sak, ned på t-banen og hjem. Tettpakkede togvogner der folk ikke er så tause som om morgenen, så er det forunderlig stille der alle sitter og glor i iphonen for å komme seg hjemover etter endt dag. Og nå ... er jeg her. Men er det noen søster som vil bli med på "Les MIserable" da ...?

LIVET SETT FRA ET ... KJØKKEN ...

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Oppusningsobjekt nr. 1.
 

EKSTREM OPPUSSING!

Det må man vel si; sol ute og fridag fra jobben. Da var det bare å pile av gårde og ... Men først ble det litt facebookjobbing ved frokosten. Folk blåser av sånt, er ikke stor jobb facebook, til og med her i familien. Men når man administrerer 3 små samfunn og det i ett av dem dukker opp et ønske om hjelp til seiling i Egeerhavet, da ... plikter man vel å svare? Hvilket jeg også gjorde, ga vedkommende forbindelse til mann og båt. Så googlet jeg selv bilder om en liten landsby ved navn Dafni på Peloponnes for å legge inn ferieforslag til folk, håpet det var riktig, fordi den blir nevnt som forfedrenes hjem til en greker jeg kjenner og dessuten omtales i en roman. Så når jeg kom hjem viste det seg at han grekeren, som bor i Norge, hadde studert bildene, og skrevet et laaaaangt innlegg om byens historie!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
God frisør, Mamozin, i Bernt Ankers gt., Oslo ...
 

         Men i mellomtiden var det bytur på meg; FRISØREN, takk! Skikkelig, ekstrem oppussing! (Bildet øverst.) Oppussingen skulle foregå hos frisøren jeg fant for flere år siden, Mamozin. Der inne står fire-fem glade tyrkere og friserer håret på folk, og jeg innrømmer det så gjerne; første gangen jeg gikk dit var det pga. prisen! (nå 230 kr.) Ikke sånn nå lenger; i dag sverger jeg til disse gutta fordi jeg fra første gang har fått det jeg ønsket meg; en tvers-over-klipp, en "badesveis." En som er så enkel at du kan gå direkte fra badet over i galla hos kongen uten noe videre ... "Han kommer fast to ganger i året," sa den ene frisøren om meg til den andre. "Feil, gutt," repliserte jeg, "i år må jeg nok komme en gang til før jeg drar til Hellas!"

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Resultat; oppusset!
 

        Så der og da fant jeg å ta`n fullt ut; fjerne ALT hår! Som sagt så gjort; det ble skikkelig ekstrem oppussing, nå blåser 100 små, iskalde vinder over alt ... men det får bare være ... Nå er jeg ung og pen igjen, og lik min morfar ...

LIVET SETT FRA EN MONTERINGSHALL ...

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Arbeidsplassen min, del 1.

 

HISTORIEN OM JOBBEN MIN ...
 

Nei, jeg kan ikke oppheve noen grenser for hva som skal fortelles fra en arbeidsdag sceneteknisk. I dag har vi hamret, banket og boret for å skru sammen en enorm vegg til en forestilling som nå er på prøve. Vi har bare tida og veien og ikke det en gang for å bli ferdige til premiere. Så nå får dere komme inn i teaterets indre, for vi er fire stykker, vi som driver med å montere, det er et sted dere aldri kommer om dere ikke melder dere på omvisning da. Da kan dere få se oss ligge med rumpa i været og skru, bolte sammen, fotografier av ny dekk er ikke lov før etter premieren. Men, men ...

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Arbeidsplassen min, del 2.
 

        Foran oss der vi lå stod forestillingens høyre vegg reist opp, målene er 12,5 meters bredde og 8,5 meter høy. I dag boltet vi sammen venstre vegg med samme mål liggende på gulvet på høyre sidescene, Til venstre igjen står bakveggen reist opp, målene 13,85 meters bredde, 8,5 meters høyde. Hvordan det går til? For å gjøre veggen stiv er hele delt opp i kvadrater og rektangler som må boltes sammen, før det tilslutt bygges på et skjelett av aluminium for å støtte det hele opp. Alt før den skal heises på plass. Til vanlig er vi fire stykker som driver med dette pr. idag. Men i dag var vi bare to stykker grunnet fri og en ferie. Derimot trives jeg utmerket i det daglige, vi to som jobbet sammen måtte bare si som dette; vi står nå i begynnelsen av jobben, på punkt A og vi skal punkt Å. Dermed fordelte vi arbeidet, først feste del for del med tvinger, så boret jeg hundrevis av høl etterhvert, inn med bolter, entre skruer, skru fast. Det var dagen i dag.


Michael Crawford og Sarah Brightman i "Phantom of the Opera." (www. Pinterest.com.)
 

        Men i morgen er det fri, da går turen til frisøren! Senga lokker med flere timers søvn, det skal IKKE være plass til å stå opp kl. 07, neida. Så er det også sånn at jobber man med teater og kultur er vi også interessert i andre teatres oppsetninger. Eller har i hvert fall interesse for andre oppsetninger. Og var det en oppsetning man trillet terning på tidlig på nitti-tallet på Youngstorget, var det "Phantom of the Opera." NÅ kommer den ... på Folketeateret! Og JEG  skal se den ...

LIVET SETT FRA ET ... KJØKKEN ...

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Dagen jager natta bort ...
 

Å, DET VÅRES, DET VÅRES.

 

        Såvidt. Det snør lett og hvitt av og til. Men mest av alt er det sol og deilig. Innimellom. I går var det å stå opp klokken 06.00 for å komme på jobb klokken 07.00. Om jeg rakk det helt, er forsåvidt en sak, noe ganske annet det rare flere opplevde; solen vekket dem klokken 4.30! Østvendte soveromsvinduer må være hovedgrunn for den fadesen, man får vel slakte solen for det. Eller? Vær helst vennlig mot den, den er så livgivende, og jeg jaget nedover bakkene mens dagen jaget natten farvel over alle Oslos skoger. Og hør; i det fjerne en svarttrost som sang lykkelig, lokkende og våryr mot en fjern make.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
T-banen ruller og ruller og ruller ...
 

        Og t-banen hentet meg sånn noenlunde presis, mennesker gikk hutrende inn og satte seg på ledige seter, en lang rad av seter fordelt på seks leddete vogner settes i bevegelse mot byen og jobbmarerittet. Noen, som meg, lukker øynene, innbiller seg at man får slumret litt til i den skumpende vogna, vingler frem og tilbake, mens andre stresser inn og ut. Smestad stasjon. Borgen. Majorstua ... Tilslutt glir alle vognene som et bevegelig Fata Morgana inn på Jernbanetorget stasjon. Reisende og arbeidere somler seg ut, merkelig, egentlig, at halvparten svimer mot en enslig rulletrapp for enden av stasjonen. Og se; som i søvne toger Ola Nordmann seg frem to og to, i kø går han, der som ellers, ubevisst tror jeg det er. Opp tre rulletrapper bærer det fra dypet, ender i den store hallen oppe som ikke er så stor lenger, og ut på sørsiden.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Og hjemover igjen ... ha det Majorstua og byen ...
 

        Skrå over plassen der, gå over Eufemiasgate, og langs gjerdet ved Anne Cath. Westlyes Plass, der ikke reiser Nye Deichmanske Bibliotek seg som en vegg, og ved siden "Svana vår"; Den Norske Opera! Gud for et bygg og for en morgen. Over Kirsten Flagstads Plass bærer det, rundt hjørnet på sørsiden av Operaen, og der ... Tårner Nye Munchmuseet seg opp. Men best av alt; solen skinner og varmer oss. Senere; endelig kunne vi sitte ute og spise ... i sola. Og i morgen ... er det enda en dag inn i våren ... som begynte med snø ...

LIVET SETT FRA ET ... KJØKKEN ...


Hitler og Mussolini. (www. HL-senteret.)

 

LITE MINNE RUNDT FAR.
 

Det kverner rundt i hodet i disse tider, vi har fått nye ledere både her og der. Og noen gamle. Over dammen sitter nå en fyr ingen helt skjønner hvordan kom på den taburetten, i et naboland sitter en fyr vi ikke helt stolte på fra før. Midt i mellom sitter alle vi andre og forsøker å lappe livene våre sammen så godt vi kan. mens vi skuler litt engstelig til kombinasjonen av de to. Hva miksen av dem vil ha å si for våre liv og fremtid er vi vel ikke helt sikre på, kanskje vi ikke er her til neste år? Vi får håpe det beste. Men midt i mellom sitter altså alle vi, og det er ikke tvil om at verden har dreid alvorlig kraftig til høyre, vi må igjen slåss for ting vi tror på, som samkvem mellom alle mennesker uansett kjønn, hudfarge og politisk overbevisning. For ikke å si etnisitet!


Nynazister i Sverige. (www. Pressen.) Dette vil ikke jeg ha!
 

        Vel nok er jeg en godt voksen kar, vel nok har jeg erfart mye her i livet, vel nok er det også mye jeg ikke vet. Men det vet jeg; jeg vil ikke akseptere nazister i vårt land. I bunn og grunn synes det forferdelig å tenke på at en snørrunge av en guttehvalp skal kunne demonstrere hva jeg "må lære meg å vite" uten å spørre meg først! Det rare er imidlertid at tanken på at noen bleiete unger av voksne menn skal demonstrere nazisme som "det rette," gjør meg faktisk litt vondt! Nei. Selv om jeg er "godt voksen" er jeg ikke gammel nok til å ha opplevd krig.


Sviland. (www. Tur.)
 

        Men min far opplevde den. Vi er begge fra Sandnes i Rogaland, min far fortalte meg om sitt engasjement i motstandsbevegelsen under 2. verdenskrig; han var stasjonert på et sted ved navn Sviland. Her overvintret de i påvente av et slag som visstnok aldri kom. Javisst. Sandnes var som Norge involvert i krigen. Og allikevel var det så "langt borte"! For en liten gutt var krigen eventyr, henlagt til ... nettopp, Sviland. Så dukket det for få uker siden opp bilder av tyske soldater i Sandnes` gater, og nyss ... nyhet om at nynazister planlegger demonstrasjoner i Norge! Hvorfor? For å få flere medlemmer, kanskje mange ... Nå gjør det meg faktisk nesten fysisk vondt å vite at tyske soldater har marsjert taktfast gjennom min barndoms bys gater. Det gjør likedan fysisk vondt at unge menn over hodet kan tenke seg en sånn ideologi uten å spørre MEG/OSS om det er i orden. Min far gjorde tross alt en innsats for at jeg/vi skulle leve i frihet, da må jeg bare si videre nei til disse ekstremistene. Mest av alt har jeg lyst til å fike dem opp, men ... det er ulovlig ... 

LIVET SETT FRA EN MONTERINGSHALL ...

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Ugly Kid Joe.

 

LIVET ER EN KAMP!!!!!!
 

Så sitter jeg her, da, med en utvokst sveis alle på jobb kommenterer. Innimellom kan teaterbransjen være reneste Jante. "Du må ..." ditt og "Du må ..." datt! Sveisen går til alle kanter for tiden, eller mest av alt bakover og opp på midten. Det er rart hvor opphengt folk er i det rent ytre, særlig de som går rundt med blanke kloder på toppen. Det er nesten så du fornemmer den blå kloden der oppe, men det er det ingen som prater høyt om. Hysj! Eller kanskje de undrer på det selv? Jeg troner selv gjennom mitt liv i ensom majestet, eller som en blant mange, når visse kommenterer, får de høre; "Hallo! Du snakker med Clint Eastwood, husk det!" Eller visse andre; "Klapp igjen, ikke si slikt til Bruce Springsteen!" Da koper de som fornærmede fugler, raljerer med navnene kanskje ... kan vel JEG noe for at motvoksende hårvekst i toppetasjen gir meg samme frisyre som de to kjendisene hadde?

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Clint`eren eller Bruce`rn? Karius? YESSSSS.
 

        Eller en kvinnelig kollega på kontoret som sa; "Du ligner ikke på noen av dem i det hele tatt, du ligner ..." Og der er jeg enig; mest av alt ligner jeg på Karius og Baktus. Praktfullt!


Karius og Baktus. (www. Harstad kulturhus.)
 

        Så var det besøket på "London" pub, da, der man skrider ned som den reneste donna, inntar lokalet med skikkelig pondus, ramler ned i sofaen der kompisen sitter med en øl i hånda. Hallo! Endelig "fredda`n"! Skål! Vi sitter i halvmørket, og igjen spør gråhåret kompis som gråhårede på jobb gjør; hva jeg farget håret med? Og jeg svarer som alltid; First Price Shampo! Nix mer. Kan ikke bare folk godta at naturen utstyrer oss med varierende gener på feltet? Men nei, kompis fisket frem mobilen, slo på lykta og lyste meg å hårrota. Jeg BLE sint! Så sa han jammen; "Unnskyld! Fargen din ER naturlig!" Bet ham? Jeg? Jo, jeg slukte ham, tygde ham levende og spyttet ham langsomt ut igjen, før jeg sa; "Kun First Price Shampo for pappen min! Aksepter det nå!"

        Det er ganske irriterende å ikke komme det spøtt lenger i livet enn man var dagen i forveien. Og siste punkt på veien er frisøren på fredag, da skal jeg bli "den andre" meg igjen, gå til Mamozin Frisør i Bernt Ankers gate og se morfars utseende dukke frem igjen. Men der mener de jeg husker feil når jeg sier; "16 mm. takk" ...

LIVET SETT FRA ET ... KJØKKEN ...

MASSESUGGESJON?


European Song Contest. (www. Clay Paky.)
 

Hva er det? Alt mulig rart. Nå nærmer den første, vage suggesjonen seg, European Song Contest. Det er kort og greit nærmest oss homsers nasjonaldag! Men så langt ifra min! På lørdag er det i gang igjen, for i år, i alle land er folk heldigvis befestet med nasjonal konkurranse, for så å sende en eller annen vinner til en finale et eller annet sted. Er det ikke Ukraina i år? Så, i undergrunnen, kommer det frem at det kommer titusenvis av homofile til landet som skal arrangere den internasjonale finalen. De må så gjerne reise for meg, siden jeg er homofil/bifil sjøl sier jeg ikke imot det, stiller meg heller undrende til det hele. Ingen trenger heller å være rakettforsker for å finne ut at European Song Contest ikke har endret popmusikken det minste, når en ser bort fra Abba, selvfølgelig. Men hva er det med denne suggesjonen som oppstår?


Pride Park Oslo. (www. Mynewsdesk.)
 

        Så får vi Pride Park. Jeg kjenner det på meg; jeg MÅ i Pride Park i juni, må nyte dette å kunne være ute i det fri som meg selv sammen med andre. Må være med i toget, må være en del av en helhet. Men så kom det underlige i fjor; da ble jeg stående sammen med en venn og SE toget. Og hva så vi? Endeløse rekker av organisasjoner og partier og hoteller og you name it som ville vise sin støtte ved å, - nettopp, gå i toget. Vi ble enige, vi to, dette grenset til hysteri! Se hvor liberale vi er. Og samtidig ... Ut over sommeren kommer Pride her og Pride der, og Pride i Bucuresti, og noen drar dit også. Men når man spør; hvorfor?, blir svaret ofte en skuldertrekning.


Fotballkamp. (www.Leserkritikk.)
 

        Men dette er bare de morsomme sidene ved ordet, langt mer intenst er det når man dukker opp på en fotabllkamp, står midt blant "fansen" og ser på 22 menn, - eller kvinner, som løper frem og tilbake etter en ball. Da skriker folk rundt deg seg nesten hese på favorittlaget! Og verre har det blitt også; utenfor stadion dukker det ofte opp "casuals" nå, som ingenting har å gjøre med fotball, men bråk. Men enda verre er det når det kommer til å marsjere, og det med nazi-symboler. Når man går taktfast i byenes gater og brøler ... det er en annen saga, for en som undrer seg over massesuggesjonen ... og ikke tyr til slikt ... 

TIL HYDRA OG HYDRAMA PÅ ...



Vlychos, hjemsted for HYDRAMA. (Foto; Spilios Spiliotis.) Rett frem er stedet jeg liker å bade fra i Vlychos ...

... kjære, lille Hydra. Jeg ser jo at andre grupper forteller fra sine egner, vektlegger steder de liker å reise til, finne spesielle sider. Noen hvisket meg i øret om dette med å blogge fra steder, og så ser jeg ... Mitt hjertes sted er lille Hydra syd for Aten. Dit kom jeg for første gang i 2009, og ble visst værende de følgende årene, nå er det tre måneder og tyve dager til neste gang jeg er "hjemme" i Hydras bydel Voija! Med i underkant av 2000 innbyggere regner man ikke med at byen har all verdens fasiliteter, men ... så kom det meg for øret; Hydra har et eget, lite teater ved navn HYDRAMA.


Fra "Bakkantinnene" av Evripides. (Tror jeg.) Hydrama drama og kunstsenter, Hydra! (www. Hydra Island.)
 

        Hydrama er ikke et fast ensemble, men et drama og kunstsenter drevet av Corinna Seeds, en gresk/egyptisk skuespillerinne. Hydrama ble grunnlagt i 1999 av en gjeng profesjonelle teaterfolk for å fremme studiet og praksis av antikkens greske teater, og for å mobilisere teater og dans lokalt gjennom fremvisning og vertskap av forestillinger, workshops, seminarer og kurs. Hydrama samarbeider med ledende dramaskoler, teaterkompanier, universiteter og skoler internasjonalt så vel som Hydras myndigheter. Så langt saksingen fra wikipedia som jeg her kan stå inne for, i og med at jeg kjenner teateret litt.


Epidauros. (www. Den Store Danske.)
 

        Det som derimot ikke står her, er at de også arrangerer teaterturer for interesserte til Epidauros på fastlandet, med innlagt forestilling i ... Epidauros. Der går det nemlig en festival basert på antikkens mestere i juli! Men tilbake til lille Hydrama; scenen er i bakhagen til en større villa i Vlychos! Du går ned til kampanilen (klokketårnet) i Hydra havn, tar båt derfra til Vlychos. Går så opp til villaen i utkanten av landsbyen, og i bakhagen der ... finner du et lite amfiteater. Forestillingene begynner kl. 21.15. Og er du der ... lykke til ... Og best; forestillingene er gratis ... Men vær tidlig ute ... det er bare to-fire forestillinger pr. år.

LIVET SETT FRA EN MONTERINGSHALL ...

NEITAKK TIL DETTE;

©SCANPIX SWEDEN, 1933.
Nazister i Sverige f?re andra v?rldskriget.
Nazister i uniform g?r heilh?lsningen.
Foto: SCANPIX
Code: 20360
***
ENGCAP: Nazis in Sweden before the second world war.
Nazister. (www. ETC)
 

Nå må det være sagt, det er ikke sånn at alle som sogner til monteringshallen der jeg jobber nødvendigvis deler mine oppfatninger av livet, sånn er det bare. Men dette her tror jeg vi deler alle; neitakk til disse idiotene! Ikke forby dem, det er for farlig for da går de bare undergrunns. Da blir de bare farligere, det er jo rart at noe som er forbudt ofte blir samleplass for diverse utskudd. Nei, hold dem og la oss få vite deres bevegelser så vi kan gå imot dem åpenlyst og i fellesskap! Jada. Noen ser nok dette skrivet som reaksjonært, men ...


Dette fellesskapet vil jeg ha! Dette er fremtiden. (www. Akers Avis Groruddalen.)
 

        Torsdag fikk jeg nyheten om at disse krypa hadde marsjert i Sverige, blant dem var det visst flere nordmenn som markerte seg, alle menn. Og jammen kom det også ut bulletiner om nært forestående massemøter i en "eller annen norsk storby"! Lamslått satt jeg igjen, sinnet vokste. Fredag vokste tankene til forbitrelse; på jobb gikk jeg som alltid rundt i et miljø bestående av over tretti, - 30!, nasjoner, herunder er også ballettdansere der mange av gutta er homofile. Her er også jeg med min legning. Så jobbet og fleipet jeg med Atilla fra Iran, satt og pratet med Tureie fra Sri Lanka, fredag felte jeg tårer av glede av å se igjen Makka fra Gambia. Alle disse rike, gode stundene, hvorfor skal noen med sement mellom øra jobbe med å frata meg et slikt mangfold?


Et sånt samfunn vil jeg ha! (www.Orkla.)
 

        Neitakk. Hele mitt voksenliv har jeg sett med glede på at jeg, som ble født i et 100 % hvitt samfunn, lever i det som alltid har vært naturlig; et samfunn av mangfold. Jeg vil helst få lov til å være sammen med mine uansett farge og ikke måtte støtte en avdød "Fører" som selv sannsynligvis både var homofil og jødisk. Om disse folka vil tilstrebe å dyrke frem "Den ariske rase" bør de tenke på noe annet; "Den Ariske Rase" var en gedigen minoritet allerede på tretti-og-førti-tallet, og er det i enda større grad i dag. Til og med den gjennomsnittlige "Ola Nordmann," vet vi har islett i sine gener fra tidligere innslag av andre folkeslag, så den ariskheten er i seg selv ljug! Nei, jeg håper fremtiden blir lysere enn idiotisk nazisme. Egentlig så ser jeg jo at det ikke kommer til å skje i min tid, men ... det sitter jo en trumpete unge i Washington også, det er jo nok ekstremisme og underholdning i ... det. Eller? 

LIVET SETT FRA ET ... KJØKKEN ...

HVORFOR ER VI SÅNN?

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Uff, da. Her ser det ikke ut!
 

Satt her i går og etter endt dyst på nettet, ga jeg meg selv "sukkertøyet," klikker inn på youtube og finner gamle cowboy-filmer jeg aldri fikk se dengang da. Det gjorde jeg, og etter filmen klikket jeg meg inn på Ken "Festus" Curtis, - han gamle blingsa med rart språk i "Kruttrøyk" på 70-tallet, hadde hørt at han var død! HÆ? Jo. Det skjedde i 1991! Men så ... tittet videre, jeg, han var jo DEN pene fyren i sin ungdom, - skuespiller også og, enda verre, nå, - i 2017, fant jeg ut at jeg hadde vært fan av ham i mange år! Interessert som jeg alltid har vært i "rootsmusikk," deriblant gammel country, het et av de amerikanske bandene "Sons of the Pioneers"! Og der var "Festus" vokalist! Dæven! Hvorfor er det sånn?

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Jøss. Pønker i dag.
 

Men så til filmen; jeg fant en tittel jeg husket å ha lest om; "Den brukne lanse." ("Broken arrow.") Tidtrøyte og underholdning. Kule cowboyer ridende på den enorme prærien, hadde sansen for sånt også jeg. Men beit aldri på dette med snille kugutter og slemme indianere, ja, beit så lite at jeg i løpet av flere år leste indianernes historie, i hvert fall det jeg kom over. Og den viser den hvite mann fra en stygg side, en side vi har beholdt så til de grader ... "Broken Arrow" var fra 1950, men imponerte meg! Her var hovedrollen en hvit mann, og stykket kom greit ifra det faktum at apacheindianerne snakket amerikansk! Det forklarte hovedrolleinnehaveren James Stewart med at han, der han kom ridende i åpningsminuttene, snakket apachenes språk, men det var bedre for publikum at alle snakket engelsk. Det var greit. Så kunne filmen handlet videre om snille cowboyer og stygge indianere, - de er i krig, men ... James rir inn i indianerland, får kontakt med høvdingen Cochise, som ER en historisk person, og alt ordner seg. Her inngås traktater om fred med hele apachenasjonen, her bryter en gruppe ut, samlet rundt en annen, legendarisk leder Geronimo. Selvfølgelig var her tonnevis av kjærlighet, publikum på 50-tallet forlangte det, og Cochise ble spilt av en flott, høyreist amerikaner med New York-dialekt og Colgate-smil, men det imponerende var at filmen faktisk omhandlet en historisk periode som var riktig! Traktaten var en avtale om fred mellom apachene og de hvite, og Cochise holdt den i sin levetid. Men ... de hvite ... Hvorfor er vi sånn?


Cochise (www. ThingLink.)

I dag sitter en viss Trump som ny Store Høvding i det landet der indianerne en gang var alene, i det landet der åndene i naturen var en viktig del. En trumpete unge av sjeldent kaliber er han, og ikke handler tankene mine bare om indianere som ett av mange folk, men som urfolk! For igjen slåss de der borte for landområder de endelig i desember fikk rettens tilsagn om å bevare slik de alltid har vært, rett og slett fordi områdene for dem betyr noe religiøst. For dem betyr det en tilbedelse til jorden. Så kommer en trumpete realitystjerne og blir president og valser over noe også vi andre kan ha godt av å lære av? Hvorfor er vi sånn?
 

LIVET SETT FRA EN MONTERINGSHALL ...



 

Som vi sitter her inne og glor, i den grad vi gjør det, vanligvis er vi i aktivitet med å helt andre steder, blir vi ofte kontaktet av omvisere som spør: kan vi komme igjennom her? Så nikker vi høflig tilbake, og sier jada. Da åler omviser seg forsiktig langs kortenden mot hovedscenen, etter ham en midgardsorm av mennesker som vil se oss og huset. Flere smiler sjenert til oss der de passerer, brydd fordi de ikke skjønner så mye av hva vi gjør. Så vender de ansiktene smilende mot omviser som står med ryggen mot scenen, og de stønner i det stille over den uforståelige viraken som foregår der inne, og alle delene til de 5-6 dekorasjonene som står der. Og vi har diskutert dem, publikummet vårt; vi sa at vi ikke ofte ikke forstår andres fagspråk.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Skralla mi ...
 

Men ville publikum forstå vår? Neppe. Teatrene har en forkjærlighet for å "døpe" rom og andre ting. På Operaen i dag har vi et magasin mellom montasjen og Scene 2 som smalner av innover. Det døpte vi fort "Tarmen." Hvis du stod på scenen på Operaen i Youngstorget-tiden, ville du da forstå om vi sa; "Løft "hora" og kjør det inn i Anne Frank-"hølet"!" Du ville tenke på en hore, og Anne Franks ...! For oss var "hora" en rundhorisont av kinoduk, Anne Frank-"hølet" et magasin der DEKORASJONEN etter teaterstykket "Anne Franks Dagbok" stod lagret etter at Operaen overtok i 1958! Her på huset kommer navnene etter som byggets historie utvikler seg, men et loftstrekk fikk plutselig navn etter meg en gang. På Youngstorget fikk enkelte ekstra loftstrekk som kom i tillegg ofte menneskenavn; Fikk en sjef investert i elektrisk trekk i loftet, ble trekket døpt, f.eks. Edgar (Schuchow)! En scenemester døde av kreft. Han hadde sørget for et annet lenger fremme på scenen, det døpte vi Leif (Møller)! En lagleder drakk seg ihjel. Da fikk et allerede eksisterende trekk navnet Svein! Ja, vi kanoniserte rett og slett sjefer vi elsket og hatet, etter hvert som de døde, så hadde vi dem med oss også etter deres bortgang! Og hvilke navn setter vi ikke på verktøyet! Men det får vente ... vi får tvinne tommeltotter og filosofere videre ... 

Les mer i arkivet » Mars 2017 » Februar 2017 » Januar 2017
hits