SYKEHUS, GITT ...


Sandnes Sykehus (www.Aftenbladet.com)

... for noen blir sykehuset en sentral del i livet. Så la meg først komme med mine små "uffer"; plutselig var det litt stopp i minnenes melodi. Det var som om noen la et lokk over alt mulig, men så tenkte ... Er det sånn at man automatisk forsøker å skjule noe her i livet? Men så sparker fanden meg i "røven"; hvisker ikke noen begredelig om at jeg ville bli sykepleier, vel? Joda. Men frem til mors og fars død spilte sykehuset en stor rolle i mitt liv, og det uten at JEG har vært alvorlig syk! Her; jeg ble født på Sandnes Sykehus. Farfar jobbet på Dale Psykiatriske Sykehus. (Jeg var 17 år da han ble pensjonist!) Både farfar og fars to brødre hadde magesår, dermed ble det mye besøk årlig på ROGALAND sykehus. (Jeg har anlegget, men er pga. fornuftig kosthold symptomfri.) Da jeg var 19 jobbet jeg ett år på DALE PSYKIATRISKE sykehus sjøl, skulle jo bli som farfar, jeg. Som 15-åring var det en ukes arbeidstrening på SANDNES sykehus. Siden far hadde bechterev var han forbundet med HAUGESUND sykehus, hadde også lange opphold der. En periode da de skulle stive av ryggen hans, de gjorde slikt den gangen, fant jeg ham bannende og svergende på SANDNES sykehus fordi han hadde fått kokt makrell til middag, og der det beste på hele fisken; halen! Men her var akkurat den delen tørr og innskrumpet!


Rogaland Sykehus. (www.nrk.no)

        Siden, under min Osloperiode, greide han å komme på Rogaland sykehus to ganger, for å skifte hofter, etter at han ble enslig kom lungebetennelsen og tok ham, inn og ut på Rogaland bar det. Men da han døde ... greide han å treffe STAVANGER sykehus! Slå den! Så var det meg, da; 1 ukelangt opphold fjorten år gammel på Rogaland Sykehus, pluss et helgelangt opphold på Stavanger sykehus tjueto år gammel samt senere helgelangt på RIKSHOSPILTALET! Mor? Da hun fant kul i brystet sekstifem år gammel, bar det rett til HAUKELAND sykehus rett etter at far var ute fra Rogaland etter angina. Syv, sier og skriver 7 (!), sykehus har preget mitt liv. Innimellom hendte det jo at noen av mine seks tanter og onkler også ble innlagt på sykehus, nye besøk, og fast besøksgjest ...


Rikshospitalet. (googlebilde.)

        ... er det da rart at man blir som man blir, oddsene for å bli litt "løyen" er jo skyhøye. Livredd for sykehuset er jeg så langt fra, her har jeg sett folk bli født, folk bli friske og få livsgnist og folk dø. Når jeg ankommer sykehusets korridor og ser en snor fra taket sier sykepleieren i meg; trekk i snoren og døren foran er åpen. Så jeg trekker i snoren, døren farer opp, folk foran meg holder på å tisse på seg i skrekk, og jeg får en god latter. Sort er humoren blant sykepleierne, man skal tross alt overleve, samme type overlevelsesinnstinkt har man innen teateret. I dag snakket jeg med en nyansatt jente på Operaen, som sa; "Olav? Jeg trives så godt her, fordi her er ingen helt riktig skrudd sammen i hodet!"

        Jo. Det kan komme historier fra sykehus, der er det mye muntert å ta av ...

MARYLENE ...


Sølvsmykke. (www.juvelen.no)
 

... er en ung dame med en liten butikk på Hydra. På venstre side langt oppe i buktende Navarhou Miaouli skinner et skarpt lys på alle som går forbi, noen, særlig kvinner, stopper brått, de fleste går forbi. Utrolig nok tror ennå endel at det man får kjøpt i Hellas er mindreverdig og juggel, men i Hellas er det forbudt å selge noe under falsk flagg! Er det sølv man selger, ja, så er det sølv, er det gull, ja, så ... De risikerer at politiet sjekker alibiet deres, er det juks, strenges butikken på timen. Og der sitter jeg på Lulu`s og har kanskje ikke greie på slikt, men allikevel ser jeg inn på Marylene der hun sitter i sin minimalistiske butikk med de rene linjene. Ikke mye dingeldangel her, enkel, ren struktur, hun sitter og jobber med en pc, bena iført vide, grå bukser krysset under bordet. Billedskjønn er hun kanskje ikke, heller den mer klassiske typen, men hun lager vakre ting.


Finner du denne tavernaen, Lulu`s, finner du Marylene til venstre. Katten min, Filos, er med. (www.hydradirect.)
 

        For Marylene er smykkekunstner og designer! Og det for mennesker som er meget konservative i utgangspunktet, for de av oss som bruker slik pynt ser helst at det som ligner noe man har sett før, er kjøpbart og vakkert. Marylene har disse under sine bekyttende vinger, i et lite marked som hennes må hun basere seg også på basisvarer. Men hun er så mye mer!


Fra Lulu`s. Marylenes butikk inn til høyre. (www.tripadvicer.)

        I store montere ute på gaten, og det mer prangende i folks øyne, henger de vakreste smykker av egen produksjon. Smykker med dristige former, nye måter å gjøre smykket på, nyskapende tanker om å gå nye veier innen smykkedesign. Hun tør, Marylene. Og jeg hadde i år tanker om å gripe til pc-en og jobbe med Hydras lille næringsliv, spesielt fordi disse folkene trenger å få eksponert sin ekspertise overfor et langt større publikum enn turistene, som jo er en forholdsvis ustabil målenhet. De drar dit nesa peker, men det kan kanskje være noen der ute som er interessert i å gi dem en sjanse, tro? Jeg har som vanlig ikke noen bilder å vise til, men kommer tilbake med utvidet sak når jeg er "hjemme" igjen.

DAGENE ETTER "SKREDET" ...

 

 


Dalebygget og Olav Rieber-Thorsen. (googlebilde.)

... var ikke helt enkle. I hvert fall for meg. I dagene som fulgte tror jeg de fleste var usikre på hva som kom til å skje videre? Evakuering var det vel ikke snakk om, man tenkte ikke på slikt i de dager, noe alternativ i form av redning fantes vel ikke ellers? Man bare gikk inn i husene sine igjen etter skredet og levde med hjertet i halsen. Når  kom neste? Ville det skje igjen, og hvorfor skjedde det? Det kom en ironisk reaksjon på innlegget i går, men kanskje vedkommende opplevde kanskje ikke den skrekken? For hjernevinningene kom dermed i gang; noen måneder før, samme år, opplevde man kjempeflom i Østerdalen (?). Under denne dagen beveget en fyr traktoren sin ut på et nabojorde, med det resultat at hele jordet raste ut i elva, og ikke bare det; gården forsvant også i vannmassene. Der omkom det mennesker! Grunn? Jordet var blåleire i bunn! Så med de bildene friskt i minne, var det vel rimelig at vi reagerte med skrekk, fordi vi ikke fikk svar på spørsmålet vi stilte; Hvorfor skjedde dette?


Gannsområdet. (Aftenbladet.)
 

        Nå har jeg fått en korrigering om at dette skjedde i 1963, da var jeg ti år. Men jeg husker klart at bestekompisen min og jeg to dager etter tok oss over Troneshaugen, gikk ned Schanche-bakken, og inn Chr. Kroghsgate. Inn der gikk vi med ærefrykt, stille og på tå, redd for å løse ut nytt skred. Tenk om det kom, og vi døde! Vi stoppet utenfor Ole Simon Simonsens nye, fjonge hus, ikke fullt så fjongt lenger med sprekk i veggen. Listet oss videre til Sigrid Undsets vei, ubrukelig nå, for midt i veien gikk en noen få centimeter dyp revne midt i veien. Stille satt vi der og måpte, ved sterkere skred, tenk, da hadde jeg kanskje ikke hatt noen farfar mer! Måttet lete i virvar av knuste stokker, støv og sement ville vært min skjebne, men jeg slapp! Heldigvis. Og der jeg satt på huk, midt i Sigrid Undsets vei, sammen med min bestekompis, tror jeg han var litt lammet over at min familie var midt i det hele, samt selve hendelsen. Som ingen den gang forutså kunne skje.

        Det var sikkert noen som føyset av dette, så på det som tullprat. Men takk til innspillet fra han som la inn avisutklippet fra den gang. Situasjonen var langt fra enkel; han beskrev at de sov med dørene åpne noen dager, jeg mener å vite at noen holdt seg borte noen dager også. Det var en situasjon som lignet post jordskjelv; vi ventet faktisk på enda et skred, som heldigvis ikke kom! Men når jeg ser bildet igjen, er det rart å konstatere at skredet tydeligvis ble stoppet av Dalebygget og stasjonen til Rieber-Thorsen. Når jeg vet det området som forårsaket skredet i dag er bebygd, er det kanskje håp for at det ikke skjer igjen ... 

KATTENES HISTORIE ...

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
"Filos"-darlingen min.
 

"Filos! Kom her!" roper jeg og ....., nylig ankommet min taverna for nye uker som jeg er, og det mot det lille kattedyret nede i Miaouligaten. "Filos" stopper betuttet, ser på meg, det var jammen en kjent stemme, gitt, kan det ... Jeg gjentar og ........ "Filos," som egentlig er en "Fili," kommer først nølende, så fortere, åja, "det er jo han kosetypen, ja," farten akselererer til løp i retning bordet "mitt." Kjenner han der typen der, ja, så sitter vi der og koser første gang. I år brukte han/hun over en time på å stryke seg opp mot leggene mine i pur glede over gjensynet, masse kos under haka ble det også, før det vanket mat! Om han/hun var evig tro mot meg hver kveld? Nei! Var det mer spennende å tigge ved andre bord, så bar det dit. Men når kvelden ble litt slitsom, bar det til ett eneste sted; sove ved Olavs føtter! Etterpå; ofte holde seg i nærheten av meg. Men hvordan kom kattene til Hydra?

        Sannsynligvis med et handelsskip en eller annen gang. Men i 1796 ble Hydra hjemsøkt av pest. Den som går rundt der og er oppmerksom i det smale gatene, vil se at det er en renne midt i? Slår noen ut vann i den, samler det ser og triller sirlig avgårde. Det er sannsynligvis tidligere tiders kloakk, for kloakk à là vår er et moderne fenomen. Tenk deg da at piss og ekskrementer kom i tillegg, pluss søppel fra 25.000 mennesker, samt at personlig hygiene ikke akkurat var på 2016-nivå ... Da var vakre Hydra et sted stinkende av liflige lukter! Og et eldorado for rotter! Hydra var faktisk bannlyst for resten av omverdenen et helt år! Da kom, enkelt sagt, kattene.


Hydra, kattenes øy.. (www. editon-reuss.de)

        Som sagt; enkelt sagt. Men da var min Lazarus Kountouriotis sjef sammen med mange av øyas notabiliteter. Jeg vet at disse mennene faktisk bygde opp et sosialsystem på øya, ingen led nød, etc. Men ingen skrev kattenes historie, heller ikke søppelet. Kattene bare er der, de. Men jeg antar de første ankom som akterutseilte skipskatter en gang i tiden. Lazarus og notabilitetene så kanskje et visst potensiale i kattenes jakt på rotter, og rottene og musene som flyktet. Det er mulig de faktisk importerte noen katter også, men faktum er; den som har katt vet at da holder mus og rotter seg borte. 

        Hva de gjorde med søppelet den gang, vites ikke, men jeg tror altså at kattene en gang hadde en misjon; de kan ha gjort øya rottefri! Men for noen år siden var bestanden sinnsykt stor, det beveget seg katter overalt. For stor? Da visste jeg de hadde et foringsprogram, men året etter var det betraktelig færre! Hva skjedde? Da sa greske venner av meg at myndighetene hadde lagt frem forslag om å kverke ALLE kattene, men folket hadde gått imot. Ikke ville de være med på den slags mord, nei, for det var turister som kom til Hydra ene og alene fordi det var "katteøya"! Ultimatumet ble at halvparten av alle hunkattene ble sterilisert, samt halvparten av alle unger i hvert kull, syke og skadde dyr ble fjernet. Da reduserte bestanden seg selv naturlig, jeg har hørt at man bruker gift på tilfeldige katter, men det ... Burde ikke vi som kommer dit fast vite det, når kattenes ve og vel er så viktig?

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
"Filos" igjen.
 

"Filos" bor på "min" taverna. Men Erini og Elefteri er den gamle skolen som sparker etter dem! Men når JEG kommer er det slutt på den friheten! "Filos" går helt fri, men Erini mener jeg "skal ta den med til Norge!" Da svarer jeg; han bor på tavernaen DIN, du får respektere det. Men ... holdningene kan endre seg ... Nikos sitter på butikken og klør en diger, brannete katt bak øret; det er Garfield!  

HJELP! GANNSOMRÅDET SKLIR UT ...



... men kan det skje nå? Der bilen padlet seg forbi huset til Ragna og Brenhard, der vi var på kaffe søndagen før, og nedover den bratte lia mot Vatne og friheten, var det som om det kom et skille mellom før og nå. Det gjør det jo alltid, hver dag er ofte det. Men der fatter`n rattet Zephyren nedover, var det med bister mine over poden som ikke ville arve hans hegemoni i skytterlaget! Her var han selveste "kongen" blant kompisene, gammel Vestlandsmester som han var, og så fikk han en arving i en obsternasig person som meg! Som bare tilsynelatendedrømte om å sette seg ved bordet hjemme og tegne, være sammen med kamerater, begynne å drikke og røyke, høre på piggtrådmusikk, bli en sleip slamp uten holdning! Og jeg var likeglad. Den gang. Men far? Om du fra ditt salige sted kan lese over skulderen min, vil du se at en av de tingene jeg savner mest er nettopp miljøet innen skytterlaget. Men nå er det for seint ... kanskje?

        Fremtiden var der fremme et sted, der vi disset søvndyssende nedover svingene. Da var jeg fast bestemt på ikke å bli "kronprinsen" i miljøet, skikkelig fjortis, altså, men jeg visste også at jeg aldri kunne bli noen kopi av far, ville ikke nå ham til støvleskaftene som "ham," måtte være meg selv! Og foran lå fremtiden med masse rock, røyk, fyll, moro og avholdenhet og alternativ rus, koner, unger, ekser og evig kjærlighet til Hellas. Men også død og ... angst for ekstremvær, da spesielt for mitt kjære Sandnes:


Det ser jysela kos ut her! (www.inspiringtravellers.uk)

        Jeg vet ikke om det var høsten - 68 eller -69 det skjedde, eller om våren, men en sen (?) fredag kveld satt farfar og farmor, bosatt i Parkveien 25 D i Gannsområdet, hjemme. Alt virket som vanlig, til huset ristet, det klirret i glass, det brakte skikkelig noen få sekunder. Jordskjelv? De løp ut, traff naboene, så hva som hadde skjedd, men vi fikk ikke vite stort før morgenavisen dagen etter, telefoner var ikke allemannseie på den tiden; Gannsområdet var et gammelt uttak for blåleire som man hadde bebygd på 60-tallet. Nederst i feltet lå stasjonen og verkstedet til Olav Rieber Thorsen. På et åpent felt like ved siden hadde de tillatelse av kommunen til å utvide med nytt bygg, en gravemaskin hadde gravd en dyp grøft som begynnelse på utgraving av tomt. Alt dette ble stoppet, pga. gravingen beveget HELE Gannsområdet fra overfor Chr. Kroghsgate og ned til Rieber-Thorsen seg to-tre  centimeter. Tok med seg Punkthuset, rekkehuset, alt, mellom Parkveien D og E var det store sprekker i muren, ingen innvendige skader, såvidt jeg husker, men ... Avisbildet av et revnet Punkthus glemmer jeg aldri.


Jøss. Sandnes har blitt GRØNN. (www.mapio.net.)
 

        Så hver gang jeg hører at ekstremvær ventes å slå inn mot Vestlandet, går skrekken fort til Sandnes. I opp-veksten var man ikke vant til nedbørsmengder som 80-100 mm. på få timer, slik som nå, oig bunnen av Gannsfjorden er avmerket som område med "fare for sk ..." på grunn av blåleira i grunnen! Det har jeg sett på et kart. Og allikevel er jeg litt rolig; i 1955 fylte Sandnes kommune ut store deler av havneområdet, kanskje dette er konstant masse? Det er bygget endel nytt langs Langgata; kanskje disse er pælet mot fjell? Da skal det holde mot massen. Så har vi byggene i Altona-banen (Roald Amundsensgate), banen ved Graveren. Er de sikret? Graveren bør i hvert fall det, men ... vær så snill, sjekk det, opplevelsen med Gannsområdet var nifs!

        Dette er skrevet på bakgrunn av antagelsen rundt lavtrykket Karl som KUNNE være et ekstremvær. Dere er vel i det nå, men Karl ble heldigvis ikke så ille ...

INGEN REISER TIL CHIOS ...


Fra Chios by. (www.discovergreece.com.)
 

... eller Lesbos. "Jeg ringer og spør om det er mange flyktninger der, og hvis det er det, ombestiller jeg reisen fra den øya til en annen. For jeg vil ha ferien min i fred, kunne slappe av og ikke ta stilling til en flyktnings behov for omsorg. Ja, jeg ER norsk, og en helt vanlig borger i det landet. Faktisk vil jeg det beste for folk i nærmiljøet mitt sånn til daglig, men problemet hjemme i Oslo ble at der jeg bodde på østkanten var det så hyggelig i min oppvekst, jeg bodde også der de første årene som gift. Men tenk så ble området etter hvert fylt av mørkhudete mennesker, jeg vet ikke hvor naboene mine kommer fra, flyktet sikkert, tilslutt bare måtte vi flytte for at barna skulle få gå på en så HVIT, og dermed GOD, skole som mulig. Og så nå dette med Chios da, forferdelig, men ... vi vil jo ha ferie, da, det er viktig!" Sier du. Kanskje. 


Våland Skole, Stavanger (www.mapio.net.)
 

        Men hvorfor flykter du innen Norge? spør jeg. Nei, svarer du, jeg FLYKTER ikke, jeg FLYTTER! Så? Undrer jeg. Så om du flytter bevisst fra et sted der du trivdes for at barna dine skal gå på en mest mulig HVIT og GOD skole, flykter du ikke da? Flukt er å dra fra en uholdbar situasjon, ikke bare i et land, men også innen en by! Man trenger ikke bare være fra Syria og ta seg til Europa på grunn av forholdene i hjemlandet, man kan godt være fra Stovner og bruke nabolaget som grunn til å ta seg til Frogner f.eks., eller fra Bakklandet til Singsaker, Sandnes til Stavanger o.l. Man flykter alltid fra en virkelighet fordi man har en illusjon om en annen og bedre hverdag et annet sted!


Plomari, Lesbos. (www.pinterest.com)
 

        Så reis til Chios! Reis til Lesbos" Reis til Kos, Ios, Skopelos, Samos, Naxos, Paros ... Sett dere ned, snakk med flyktningene, se dem i øynene, kanskje de er hyggelige? Kanskje du vil møte dem igjen i det nabolaget du bor i! Og vil ikke det være all right i grunnen, å kunne sitte på Frogner og prate med et menneske som bosatte seg akkurat der fordi akkurat du viste ham/henne en vennlig hånd? Kanskje dere mimrer med glede eller sorg rundt den dagen på stranda på Lesbos eller Chios? Kanskje dere drar dit sammen en dag? Men da må du fortsette å reise dit ... For grekerne trenger deg også! 

HJELPE HYDRAS DYR?


Muldyr på Hydra havn. Men hvor er vannet? (www.iliopoulosphotoshelter.)
 

Pfooo. Muldyret fnøs mot meg, der jeg kom ut fra Erofili, trippet litt, viftet glad med halen, tittet fort sjenert bort på Kriezis-statuen. Pfooo! Våget ikke innrømme glede over å se meg, men bråsnudde hodet tilbake, mulen inn i arm-kroken min, ville kose! Var så godt å kose! Jeg strøk det oppover mot panneluggen, stod der midt i solsteiken og tenkte; hvor er vannet ditt, kamerat? Men intet vann var å se. Hvor var Giorgos? Antagelig hadde han "parkert bilen" ved pensjonatet, satt på taverna Isalos og pratet vel, han. Passet vel på muldyret sitt, han? Så jeg gikk ned på havna.


Eselet mitt kommer.Dets hus er utenfor bildekanten til venstre.
 

        Der står de på rekke og rad og venter både muldyr og esel. Står midt i solsteiken og pruster, midt på dagen venter de ikke mye jobb i form av pakker og ting og tang, men ... det er riktig; overdimensjonerte, feite turister som er innom noen få timer, nå kommer de i horder for en romantisk ridetur rundt i sentrum, de er ikke i èn flokk, men siget går hele dagen. En gang strakk jeg ut en hånd for å kjæle, ville protester kom fra sidelinjen. Der satt eieren full av sorte ord, jeg oppfattet at eselet/muldyret var "på jobb." Derfor antok jeg at det ville gå for bananas ved berøring, så jeg har alltid trukket meg unna siden. Men hvor var vannet? Så kommer et skriv meg i hende, et skriv som forteller om plagede eseler og muldyr på de greske øyer, sikkert skrevet av myke bymennesker, men ...

        ... så er det jeg kommer i tanker om eselet "mitt" i steinbruddet oppe ved kirkegården. Dette lille eselet som ved bare en lyd fra meg kom løpende, tilsynelatende gal av lykke! Det stod i et lite hus og spiste da jeg kom, utenfor var det et trau med vann. Allikevel styrtet det til denne mannen fra i fjor som tok det rundt hodet, rugget frem og tilbake og kosepratet. Tenker; "nå får jeg det jeg savner ellers!" Kamerateselet mitt er helt og garantert i god form. Og så kommer tanken på stammefrendene nede i byen. 


Eselet mitt klar for kosen. (Dramatiske farger fra kamera.)
 

         Jo, jeg er helt sikker når jeg sier; jeg har sett mange esler på Hydra, jeg har garantert ikke sett mange med direkte sår fra plasttau under haleroten, her på øya er det fast at alt seletøy er inntakt, og dessuten løst festet og av lær. Men når jeg kommer hjem igjen, skal jeg snakke mer med eslene som står der og henger. For hvor er vannet? F.eks? Bortenfor, på en taverna, sitter driverne og mesker seg med vann, kaffe, iskrem, lunch, ti bota! Eselet "mitt" har det godt sånn, Når det stikker frem mulen for kos, betyr det for meg at det får det av eier også. Men på havna står driverne hele dagen, eselet "mitt" har et lite hus, frendene på havna kan jeg ikke huske å ha sett få vann eller mat på dagtid. Kanskje vi, siden kattene har et bedre nettverk, burde innføre lunchpause for eslene, sånn mellom kl. 13.00 og 14.00? Er det mulig?

        Jeg lover; jeg skal i hvert fall ta med "godteri" i form av gulerøtter neste gang jeg hilser på eselkameraten min neste gagn. 

TIDEN ETTER GANN ...



 

... tok til. Faren min og jeg tok oss nedover lia mot Vatne, Zephyr.motoren brummet og gikk, vi trillet bort fra det liksom hatet offisielt, men i dag savner. Bistre miner mot rutene, måtte opprettholde den dystre mot samtiden, fuck alle, fatters irritasjon over poden som ikke viste noen som helst hengivenhet over skytterinteressen hans! Om du fra der du er bare kunne lese over skulderen min nå, far, så ville du skjønne at du tok så feil ... Det kom bare litt senere. Vi rattet oss nedover de bratte bakkene mot Vatne, portene lukket seg bak oss, en gang for lang tid for meg, forbi huset til Ragna og Bernhard, hvor vi var på kaffebesøk sist søndag. Og snart var vi nede i geografien, og jeg kunne puste lettet ut. Samt se fremover i tiden. 

Og hva var i vente? Ingenting hardtslående, det er det bare skrullehoder som gjør. Der Zephyren duvet stadig lenger bort fra både skyting og fornektet fremtid, bar den inn mot nye skoler, drømmelandskap på rommet, masse rock, masse teater, fyll og alternativ rus, moro på Ruten, badeturer og liv i Hellas, 5-språklighet og kone og to barn, eviglang karriere på Den Norske Opera og Balletts bakscene. 18 år etter den bilturen skulle min niese, da så liten at hun sov hele dagen, stå kokkett foran sin bestefar og fortelle om sin første jobb med 120.000 i begynnerlønn. Og far så forvirret på henne og sa at "så mye kunne da ingen tjene?" I dag flirer jeg litt, for snart tjener JEG 4 ganger så mye som det!


Uvær over Sandnes (www.tv2.no)
 

Men der jeg landet hjemme i gårdsrommet ante jeg ikke annet enn at jeg skulle sette meg til på rommet og tegne. Eller skrive den stilen som skulle leveres mandag morgen? Var ofte slik innstilt, jeg, skrev stilene i absolutt siste liten, tok ofte natten til hjelp. Var notorisk sånn. Tenke gjorde jeg heller ikke så mye, men siden har jeg, når klimaværet slår inn sånn som i morgen, har jeg ofte tenkt på Sandnes ... 

PÅKJØRT AV MOTORSYKKEL?


Tidlig morgen på havna. (wwww.wildlux.com)
 

Her? På Hydra? 15.07 søkte politiet der om tillatelse til å anskaffe og ta i bruk to terrengående motorsykler til bruk i tjenesten, spesielt for tilfeller der det står om liv, eller hærverk på arkeologiske steder. Nå er det mulig de ville være raskere til stede ved mord eller ran, men det skjer jo så sjelden på Hydra at de like greit kunne ha løpt dit, avstanden er ikke så stor. Og om noen drev hærverk i Episkopi, hvem skulle da ringe og anmelde? Fyren med sprayboksen(e) ville neppe pisse i buksa i skrekk, avstanden er for stor! Han ville bare fordufte. Og ble han tatt, ville det være typisk gresk om han fikk snakket det bort med "du skjønner jeg mistet noen høner i fjor, så ..."


An Easy Rider (www.telegraph.co.uk)
 

        Sykkelen måtte selvfølgelig være elektrisk, og dermed lav på støy. Så kom jeg der, da, eller en annen, sjang-lende i en av de smale gatene, der hvor hushjørnet stakk ut i gata stod et esel og skrøt, døyvet et visst elektrisk sus, og vips ... Der var jeg kjørt flat av en eksebisjonist på motorsykkel, brettet i tre i den halvannenmeter brede gata. Eller en annen stakkar ville få himmelturen litt tidligere enn ventet! Se på dette, da; det er en fin, varm dag i juli, folk myldrer over hele allmenningen for å komme seg ett eller annet sted. Da kommer to dødsstille kubikkbokser flyende, skal koste utover østre havn, ved "The Pirate Bay" MÅ de dreie 90 grader og sklir inn i folkemengden som seiler til høyre og venstre. Eller de kjører oppover de bratte trappegatene så steinene spruter, og ... eh, ... obs, skulle de ikke beskytte arkeologiske steder? Men hver eneste stein i min bys gater er beskyttet! Så hva tenkte  politiet på? Byen kan jo ikke noe for at folk i fjerne land satte den på kartet verdensarv slik at jeg og andre bokormer kan komme dit og puste inn fred og ro, som allikevel ikke finnes i Hydras havn. Det er bare noe vi  effektivt innbiller oss! Da er det borgermester Giorgos Koukoudakis sier det store; han vil innvilge dem ridende politi!


Clint Eastwood (www.firmex.com.) "The good, the bad and the ugly"
 

        DA ,måper jeg! Ridende politi! DET har vi i Oslo, men ... det er jo selve STILEN her. Og jeg knegger. Ville vært kult med tanken; alarmen går på stasjonen, porten går opp, og ut ... kommer Zeb Macahan i full gallopp. Eller kanskje Clinter`n i hatt og poncho og med sigaren i munnviken? Jo. Og Clinter`n! Og Clinter`n tar ut sigaren, ser ned på noen og sier; "I`ll be back!" Og så rir han raskt vestover, for styggemannen har flyktet dit, - eller kanskje det er Zeb som lunker avgårde?, men uansett blir det inn i solnedgangen. Og tilbake sitter jeg og knegger men vet at det er en bedre løsning enn en råner og kubikksjarmør. 


James Arness som Zeb Macahan. (www.commons.wikimedia.org.)

        Men aller helst vil jeg oppholde meg i den freden jeg så effektivt innbiller meg. For politiet har jo verdens mest effektive våpen i sin hånd fra før; ingen kommer bort fra Hydra uten offentlig båttrafikk! Så da så!

Dette innlgget er i sin helhet harselas over innelegg i avisen Ekatimerini i juli. 

 

SNAKKE SKIKKELIG SAMMEN?


Det Vatneleiren jeg savner. (www.vatne.jpg.)

Jo. Jeg viste vel finger`n skjult da mor tvang meg ut av soverommets komfort og sendte meg med far ut på det evindelige samlagsstevnet der oppe i Vatneleiren. Men jeg var snill, høflig og uhyre kameratslig der jeg surt sèg inn på Ford Zephyrens røde seter. Og der inne satt far og freste over å måtte dras med en fjortis som meg resten av dagen, men vi gjorde gode miner til slett spill for mor som vinket farvel i vinduet. Jeg kunne nok ha hoppet av i ett av lyskryssene i Sandnes og forsvunnet, men gjorde det ikke i skrekk over hva mor og far ville foreta seg sammen etterpå! Jeg satt der i den stygge råkken av en bil, den var jo ikke så fin som naboens Opel Kaptein! Men sannheten er at jeg savner Ford Zephyren, årsmodell -57, ennå, jeg elsket den bilen. Ingen over, ingen ved siden!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Er ikke denne Ford Zehyren Six verd å elske? (en.wikipedia.org.)

        Så klatret vi oppover de bratte bakkene mot leiren fra Vatne, og dusten meg krøp sammen i setet. Han innbilte seg at han hatet hele opplegget, så for seg 100 års lidelse, bare for å holde kjeft. Ved siden av satt kongen av Gann skytterlag, - min far, stiv og strunk, inn porten øverst bar det, der ble han tatt imot som det høver seg "a star." Han var stjerna blant kompisene fordi han ble vestlandsmester en gang i Jura-tiden, det ville ikke jeg i romtiden! Basta! Så når jeg steg ut på passasjersiden, demonstrerte jeg mot det de kalte meg, "kronprinsen," satte opp et surt pokertryne og forsvant rett kantinebygget for å sitte der Heeeeellllle tiden.

        Ikke skulle jeg menge meg med disse rare dyrene i rare, grønne, bomullsstive skytteruniformer, nei. Aldri i livet! Gå stivbeint rundt her i klær fra steinalderen, gitt, prate et ukult språk, ikke digge Beatles og rock, men lur og sånt! Antagelig. Ved hvert skudd hoppet jeg høyt i luften i skrekk. Trodde jeg. Puttet fingrene i ørene, og forbannet all verden for all verden, tenk å sitte her i forp .... Vatneleiren, gitt. Men ... Så MÅTTE jeg inn i brakka og forbanne det på nært hold. Sa jeg inni meg. Men der jeg stod bakerst uten øreklokker, stod der og snuste inn kruttlukt, skvatt høyt for hvert skudd, hørte på steinalderpratet til "de gamle," vet jeg i dag; jeg elsket egentlig hele pakka! Jeg savner skyttermiljøet jeg kunne ha vært en del av!


skytter. (ggolgebilde.)

        Så hvorfor kan vi aldri snakke skikkelig sammen? Ta noen sjanser, tenk om far ga meg et-par øreklokker, gitt meg geværet, pekte og sa; "Prøv og se om du treffer blinken der borte!" Da ville jeg nok ha bommet. Men jeg kjenner meg selv godt nok til å vite en ting, blant mange andre; jeg ville ikke gitt meg før jeg hadde truffet. Og ... Kanskje jeg hadde endt opp på Landsskytterstevnet? Tenk om vi hadde pratet!

HVOR ER DE GODE HISTORIENE?

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Hydra sett fra veien mot Agios Nicolaos.
 

Så lukkes alle dører og man stenger ute alle andre inntrykk fra det Hellas man tror man kjenner, facebook skrumper inn til høyst tilbake-vendende minner og bilder om det som VAR, i Norge er det høst. Og til januar prøver man å se fremover mot sommeren, hvilken øy skal man reise til nå? Og så begynner man å se i reisebrosjyrer, man googler tilfeldige øyer, man må for all del ikke dra til samme sted, det blir kjedelig. Borte er nesten alle longdrinker, matbord fra tavernaer, alle tørker ut og fordunster. Men jeg etterlyser; hvor er de gode historiene dere opplevde? Hvor er alle opplevelsene, gode og dårlige, fra greske venner? Krisene i hverdagene?

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Fra Hydra.
 

        Og i går var ting så annerledes; tingene i livet var i ferd med å gå til ro sånn mht. lengsel etter mitt Hydra. Ting kulminerer litt, fordi saker vedrørende å legge planer for fremtiden nå legges. Den første er at jeg har nådd det alderssegmentet der en viss godtgjørelse kan søkes om og innvilges, jeg har bare ikke visst hva det skulle være godt for! Nå tror jeg at jeg aner; det har noe med Hydra i kommende år å gjøre! Men hva vites ikke, det ligger i fremtiden, men er altså underveis. Derfor lugner livet og depresjonene seg litt, men nå ...

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Hydra.
 

        I går satt jeg sammen med kamerater over noen øl. Da spurte den ene; Hvordan går det? Savner du Hydra ennå? DA hugg det skikkelig tak i meg igjen! Der var den, denne gamle, verkende unnskyldningen om at jeg er utilstrek-kelig! Hvorfor er jeg ikke der, men her og så altfor langt borte? I avmakt pløyes gamle, kjente videoer jeg finner at jeg aldri har gransket godt nok. I hodet pløyes uttalelser fra kjente, der de sier at Hydra er så kjedelig om vinteren, stille og kjølig som den er. Jeg fikk inntrykk av at det er helt dødt. Men så dukket det opp en kjent video, jeg stirrer; de har jo på dongeri og jakke nå! Et kjapt blikk på dato; 5/1 - 2015! Mønstrer bildene, hører Vasos stemme; "Det ER kjøligere her, Olav, men det er så deilig stille og rolig!" Og bildene avslører en roligere verden; her sitter venner blant eseldriverne rolig side om side og prater, andre går stille forbi, alle forblåst i jakker, men det er så absolutt en behagelig verden. 

Så er jeg tilbake igjen i Norge, bare med den forskjellen at nå kommer det noe; det kommer dager, uker, måneder og år i Hydras tjeneste, men depresjonen i meg gjør at savnet etter alle mine kjære dundrer videre i alle mine årer. Men nå gjør jeg i hvert fall noe aktivt for å sikre felles år med dem. Inntil videre får jeg assosiere meg med Jorgen Thornberg og lese hans ting ...

GANN SKYTTERLAG ...


Gann skytterlag. (www.gannskytterlag.no)
 

... Var min fars store lidenskap! Når han vel var som fedre flest på den tiden; kom hjem litt etter klokken 16 ristende på sin moped, formelig stupte han inn, ramlet seg opp på badet der han vasket og barberte seg. Jeg satt nede, mens mor dekket på bordet for å servere middag. Så ramlet han ned til oss, braste ned i stolen, og gaflet i seg. På motsatt side satt mor, ved siden av henne min yngste søster, min eldste søster satt, hvis hun ikke ammet, ved siden av far. For enden av bordet satt JEG, og ønsket av hele hjertet at far skulle SE meg. Kanskje. Men alt han tenkte på var "stadion," han gaflet i seg maten på rekordtid, så stolpret han seg inn i stuen, og datt ned på divanen, der han sov middag i nøyaktig 30 minutter og 1/2 sekund! Så bar det opp, ut på mopeden og borte var han i mørket. Igjen satt jeg med min mor, jeg vet nå at jeg nok savnet ham som mann.


Fra Landsskytterstevnet (www.nabonytt.no)
 

        Og samtidig var jeg gammel nok til gå og komme som jeg sjøl ville, det hadde jeg vært en stund. Så det hendte at jeg, etter at far var forsvunnet, tok på jakke og sko og gikk etter for å være nær ham på Gann Skytterlags bane bak den gamle tribunen på Sandnes stadion! Og ikke bare det, - jeg har beskrevet det før, idet jeg åpnet døren og steg inn, luktet brakka sterkt av brent krutt. Far likte ikke helt verbalt at jeg kom der han satt bak en skrivepult på kontoret og styrte det hele. Styrerommet ved siden av var nikotingult liksom kontoret, der stod det enkle pinnestoler rundt ved alle vegger, på veggen hang noen slitne, falmede bilder av lagets skarve meritter. Gjennom luften skar det lyd av skarpe skudd, så bråkende at de beste av oss ville bli skremt. Også for meg, jeg skvatt nesten hver gang. Men samtidig ga det meg en så hjemlig følelse at jeg satte meg pal ned hos en far, som mutt sa; "Er det du? Hva gjør du her?"


Sorg og savn. (www.combo.blogg.no)
 

        Hva skulle jeg vel svare ham? At jeg savnet ham? At jeg ville han skulle komme hjem, se meg litt annerledes? Nei, jeg våget ikke si noe som helst, bare satt der som en dott. Fòr sammen hver gang noen løsnet et skudd, mens jeg nøt samholdet i laget i fullt monn! Og sniffet den kraftige kruttlukta, mens far noterte sirlig poengene skytterne kom inn og deklamerte i en bok! Men idyllen skulle snart bli brutt, et ungdomsopprør var under oppseiling og skulle, - kanskje, ødelegge masse. Den gang ga fars mine uttrykk for at han mislikte at jeg, som eneste unge, stilte på brakka og bare satt der.

        Men egentlig tror jeg han likte det, jeg skulle bare ønsket Gann Skytterlag den gang hadde hatt et rekrutteringslag for barn og unge, slik jeg tror de har i dag. Da er det mulig jeg hadde blitt skytter også jeg. Hører jeg rapporter fra et skytterstevne bare er jeg i skytterbrakka mentalt på 1/10 sekund. Nemlig!

BEATLEMANIA? JAMES DEAN?



 

Oh, yes! The Beatles! "Starstruck" på Sandnes? Var det noen mulighet for det i en 60-talls-by? Var det mulig å bli bitt av den basillen i en så komform by? Foreldre travet gjerne etter podene, fortsatte sine liv som om ingen endrind var i emning. De mente rocken bokstavelig var døgnfluemusikk og varte neppe lenge. "Piggtrådmusikk" var ett uttrykk, "kattejammer" et annet, "støy" et tredje. NRK valgte jo en strund å neglisjere lydene våre, men ga i 1966 etter for Vidar Lønn Arnesen og "Ti i Skuddet"! Arenaer for konsert hadde man ikke i hele landet, man satset ikke på slikt, band på turnè måtte spille i gymsaler og idrettshaller, på Sandnes måtte man nøye seg meg Millie Small fra Jamaica i 1964. Utenom det spilte som nevnt et ukjent engelsk band på prøveturnè på Giskehallen på slutten av 60-tallet, ryktet sier at det var Black Sabbath! Var noen av dere der? Først i de siste årene har noen skjønt at det går an å spille på stadioner.


Beatles. (www.culturepop.no.)
 

        Men "starstruck" i Langgata på Sandnes, var det mulig? Åjo da; som substitutt! Forskjellen var bare at I Hamburg kunne man danse i gata, fordi de holdt regulære konserter der, det gjorde de aldri på Sandnes! Vi var bare henvist til å se dem på tv, - dersom NRK tok seg til motet, men ... det var jo "fysjmusikk," og ledet til sex. Eller man måtte nøye seg med å se idolene på kino. Og DER var folka rundt Beatles gode, de lagde jo 4-5 filmer som vi fansen samlet oss om. Det var alt vi fikk, samt platene, i oktober 1968 var "Hello goodbye" på topp.

        Hver dag gikk vi som oftes fra skolen, inn i den lille skogteigen og opp på røyker`n der hvor lekeplassen ved Gustav Vigelandsvei, ble sittende der og hva diskuterte vi? Jo, musikk! "Starstruck" var noe man var i skogen der, vi gutta var bare opptatt av hvilket band som var best. Beatles? Stones? Kinks? Tremoloes? Meningene kunne være mange, svært mange. Ved siden av satt jeg også og undret meg på disse røykerne, hvor mye intelligens satt igjen etter alle de sigarettene de røykte i går, i tillegg til i dag? I dag vet jeg jo; det gir ingen utslag på IQ. Men så diskuterte man også skuespillere, blant gutta var det bare Steve Mcqueen, Charles Bronsen, og ... Clint Eastwood!


James Dean (www.thefamousones.)
 

      Men få år etter visste jeg navnet på favoritten der; JAMES DEAN. Ingen over, ingen ved siden, ikke engang Marlon Brando. Bokinteresserte meg ville se "Øst for Eden" på Rådhusteateret, og kom ut med en vanvittig opplevelse; jeg var "starstruck" fordi jeg VAR James Dean idet jeg kom ut. Det ga imidlertid den nedturen såfort jeg kom ned til Assersons Blomsterbutikk og så meg selv i vinduet; jeg var jo ikke ham. Jeg var ikke så tøff! Var du?

FLYKTNINGER? ER DET ...


Jeg ville ikke reist slik. Ville du? (www. itromsø.no)

... virkelig noen flyktninger her? Jeg har ikke sett noen! Sier du kanskje? Og så er du i Hellas, satt kanskje ved et tavernabord i sommer og spiste i fred og ro? Høflig servert ble du av en kelner som du kanskje veksler noen ord med, vet du hva han het? Nei, du gjorde ikke det, man snakker ikke så ofte med kelnere, de serverer jo. Og om du snakket med ham, het han kanskje Jannis, Costas, Evangelis, eller lignende? Nettopp. Og da er han ikke flyktning, men gresk! Tror du! Basta. MEN ... det finnes en "flyktninggruppe light," nemlig de som "flykter" til Hellas av økonomiske grunner. Og de flykter ofte ikke en gang; hoteller og tavernaer med nettverk ansetter gjerne folk fra naboland fordi de er billigere enn greske arbeidere. Navnet på kelneren alene indikerer ingenting alene, de fleste greske navn er faktisk BALKANSKE navn, Jannis kan utmerket godt komme fra Romania.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Fra elskede Spilja, Hydra.

        Så går jeg rundt på mitt Hydra, jeg er vandt til å omgås venner av albansk opprinnelse, så vandt at jeg langt fra deler grekernes skepsis overfor dem. Jeg vet at Mario, Oti og Petrus kan komme til å bli gode venner neste gang vi ses. Men så skjedde det for noen år siden; en fyr med atskillig mørkere kulør i huden dukket plutselig opp på cavos! Asiat så det holdt! Ikke turist, men en som tydelig hadde sin hverdag på øya. Hvor kommer han fra? Spurte jeg Erini, og fikk en skuldertrekning til svar. Hvor bor han, da? Det bor noen i Kamini, var svaret, med "understate-ment"; så snakker vi ikke mer om ham/dem. I år traff jeg plutselig på en hel, liten flokk, ham inkludert, og jeg ble enda litt mer skeptisk; etter formelen 1 flyktning mot 50 innbyggere ville det si 40 på Hydra, denne flokken indikerte langt flere!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Fra min yndlingsstrand. Hydra.
 

        Så kom det i år; på vei til Kamini og Kastello var jeg innom en meget velrennomert  taverna for iskrem og kaffe, pratet med innehaveren og ble servert av en fyr som så ut som meg og deg! Alle andre på tavernaen var som "meg og deg" også. Tilslutt får jeg det litt travelt, reiser meg hastig, går inn i huset for å betale. Inne i huset er det åpent bak kassen og inn til kjøkkenet, der var alle som jobbet med mat TAMILSKE MENN! Og tamiler er også i flyktningemassene. Så ... når du ikke vil reise til Lesbos og andre øyer med flyktningetrafikk, men heller drar til en annen øy, husk da at kelner Costas kan være en rumener, og at maten din kan være laget av en flyktning!

        Nettopp i dag har det dukket opp flere saker vedr. flyktningene i mitt kjære Hellas; 1. Tsipras har lagt frem for FN, (såvidt jeg vet) flyktningekrisen midt i sin egen krise og bedt om hjelp. 2. Øya Lesbos har offentlig bedt om hjelp for å løse opp en leir som huser 6.000 men ble bygget for 3.000. 3. Det brøt ut opprør i vedkommende leir, 150 telt ble satt fyr på!

        Så ære være alle som sender bilder fra greske øyer, jeg respekterer dere høyt fordi dere tross alt sender disse vakre bildene, bilder fra mitt Hydra gjør at hjertet skjelver ekstra mye. Men når teksten, stor eller liten, tråles, er det mye solnedganger, soloppganger, månen, værfenomener, etc. som blir nevnt, VELDIG sjelden grekere, flyktnin-ger er helt borte. Men en viktig del av gresk hverdag er nettopp flyktninger, til og med som bor der du er, er synlige i hverdagen og vasker rommet ditt! Er det ingen andre enn meg som ...

BLI? HVA SKULLE DU ...


Giske Ungdomsskole (www. svbetong)
 

... bli når du ble stor? Skulle du bli rik, berømt filmstjerne, eller brannmann? Jurist, kanskje? Eller elektriker? En ting var sikkert; når du ble eldre som fjortenåring var mye innstilit på at du "skulle bli noe." Diskutert ble det av og til i kameratflokken, det var eventuelt surr og dagdrøm godtatt. I slekta rugget gamle tanter seg ned i stolen og spurte og grov; hva har du tenkt å bli? For det var bom basta; fjorten år gammel skulle du begynne å tenke alvorlig på din fremtid, og på sekstitallet skulle du bli det du pekte ut i ung alder. Og bli der helt til du ble gammel, det forventet man av deg! Men ikke av meg. Jeg hadde et spesielt ønske jeg med, men stilte også villig til hugg; for jeg stod tidlig for en mening; jeg visste hva jeg ville bli, men ikke hva jeg en gang døde som! Hvorfor? spurte tantene. Jo, jeg var ikke sikker på om jeg ikke kom til å bytte jobb et-par ganger! Da fikk jeg høre; jeg manglet AMBISJONER.


James Dean (www anc.com)
 

        Så ... nei, jeg skulle ikke bli amerikaner, men drømte nok LITT om skuespill, film og James Dean. Imidlertid var farfars jobb syltøff, jeg skulle bli SYKEPLEIER! Og jobbet faktisk som sykepleier noen år. Men ... Fjorten år gammel gikk jeg i åttende klasse, i 1968 var alle ungdomsskoleelever "prøvekaniner," ungdomsskolen var ung, man visste ikke helt hvilken retning man skulle følge, annet enn at man var delt opp i plan 3,2, og 1, hvor 3 var for de beste, 2 for de nestbeste, på plan 1 var man ikke helt skolelys! Jeg surfet inn på plan 3,  lettere forvirret, for med hensyn til yrke var alt utenom sykepleien uvisst. Om lyset i hodet stod tent for historie, norsk skriftlig, geografi og språk var det slukket for matematikk! Det betød 10. klasse også, for å forbedre karakterene der, uten at det hjalp. Deretter kom spøkelset GYMNAS som ikke lot Middelhavsfarere som meg å komme inn. Og ikke ville jeg heller, det ble ansett som sossete å gå der, i stedet fullførte jeg året mitt søskenbarn Gunn mistet på Utgarden Folkehøgskole. Så jobb,jobb,jobb. 



(nhl.com)

        Men så; utdannelse. Det BLE utdannelse på meg. Først som tyveåring; utdannelse som teknisk tegner. Men jeg drev jo med teatergruppe, dermed begynte jeg i 1974 i teateret, (Rogaland) og er der ennå (Operaen), det ble senere voksengymnas, ex.phil og Teatervitenskap grunnfag på Blindern, påbegynt Litteraturvitenskap, fullført skrivekurs som forfatter og blogger. Altså; teknisk tegner/dramaturg/skribent samt lokalhistoriker og guide på Hydra! Jeg klør meg i hodet og spør; hva blir DETTE? Og samtidig;

HVA BLE DU?

JUVELEN MANDRAKI.


Mandraki. (www.cycladia.com.)
 

Når jeg seiler langs Hydras nordlige kyst, har jeg så ofte undret meg på hvorfor øya er så gold og treløs, mens det plutselig etter Palamidas dukker opp kraftige, dype pinjeskoger, i hvert fall på øyas nordside. Likedan når jeg kvesser fotsålene og går barbeint vestover mot MiraMar. Da, raskt etter Frihetsplassen, bukter den skarve veien seg et-par ganger i hytt og vær, før den fører videre mot Mandraki. Mandraki har en av Hydras få sandstrender, og huset en gang øyas luksushotell MiraMar. Grekerne fremhevet hotellet, jeg avskydde deres publikumflørting med dårlig techno-musikk. Ikke sånn de siste årene, da hotellet er stengt. Fredelig og rolig har det vært der en stund, seilbåter ligger og flyter rolig i sjøen utover, stille er omgivelsene. Men visste dere at Mandraki er en skjult juvel?

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Fra Mandraki.
 

        I tiden før frihetskrigen holdt PIRATER til her. De brukte rett og slett bukta som et solid skjulested, derfra kunne de gjøre anfall mot passerende handelsfartøy, hydriotene hadde liten sjanse til å gå til motytelser utstyrt som de IKKE var med våpen. Da Hydra ble hjemsøkt av pest i 1796 flyktet også piratene. Tenk dere; fredelige Mandraki fylt av blodtørstige menn med hodetørkle, ring i øret, og kniv i munnen, for å bruke klisjeen! Men hva var egentlig Mandraki? Hvilken funksjon hadde de gamle bygningene Mandraki i dag består av? Svar? Mandraki er et gammelt SKIPSVERFT!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Omvendt kanonløp i Mandraki.
 

        I år fikk jeg tak i et skriv der det fremgikk at et av de nevnte skipene ble bygd i Mandraki! Mandraki? Tenkte jeg. Og noe i meg stemte. Men de tre drøyt meteren høye jernkolossene, hva var de? Dagen etter gikk jeg hele veien ut dit, granngivelig for å bade, men også for å se meg rundt! Og så; de tre kolossene av anløpt jern er kanonløp satt "på hodet" og støpt fast! Fra den midtre og ut til hver av de to andre er det ca. seksten meter, dessuten står de pinlig på rett linje! Altså; det er kanoner, men hva ble de brukt til? Fortøyningsbøyer? Men ... er det da tilsvarende på baksiden av hotellet? Jeg gikk rundt. Jo. Inne i en havnehage stod forparten av to av kanonløpene. i følge himmelretningene og avstand til hjørnet på hotellet var de helt på linje med to av dem på stranden. Sannynligvis ble de brukt til en slags støtte til fortøyninger under bygging. Men det forklarer også det treløse! I mangel på annet har de rett og slett forsynt seg av sine egne skoger og hugget dem! Slik gjort landet goldt og øde. Men en gang var Hydra et paradis med innsjøer og elver, men hvordan det forsvant finner de ingen forklaring på, opptegnelser over klimaendring finnes jo ikke. Men ... trær liker vann, mange trær sammen holder på det, kan det være fortidens hogst som har gjort at dagens øy må tilføres vann? En kan bare undres ...

LOKALHISTORIKEREN ...


Hydra museum (www.gtp.gr.)

... på Hydra ... meg? Det føltes rart, men var ennå ikke i tankene der jeg spaserte utover mot museet. Klokken var 12.00, nervøs pause på Isalos overstått, nå gikk jeg mot skjebnen! Når man skriver, var det å få Angelos ønske om å skrive "fra historien til denne byen" opp i fanget. Da tenner man veldig fort, men jeg skjønte at feltet var enormt, og jeg kunne bare dekke en bitte liten del, emnet var gitt; Hydras historie under Den greske frihetskrigen mot Det Ottomanske Riket 1821-32! Hele den kvelden satt jeg og kastet nærmest terning på hvilken historisk person jeg skulle jobbe med, valget falt på Lazarus Kountouriotis! Og når en skriver tar valg, står det fast! Første skritt på veien var å kontakte Hydras Historiske Arkiver, museet!


Museumsdirektør Dina (elcuornosevende.org.)
 

        Museumsdirektøren Dina såg forundret på meg der jeg kom med mitt ønske om å få jobbe med å figurere en av de store krigsheltene fra den gang; Lazarus Kountouriotis! Kanskje skrive en roman om ham, i hvert fall et manus. Hun spurte hvem som hadde gitt med DEN ideen, jeg svarte "Åh en gammel fiskervenn av meg med navn Angelo Trimiz! Da smilte Dina og fortalte at MIN kamerat var en som utmerket seg med å fordype seg i Hydras historie, mange ganger hadde han stilt opp med tips, råd, oppbygging av utstilling, ja, endog foredrag! Da flirte jeg, tittet ut av vinduet, og tenkte; Angelo! Din jævla DRITT! Men det var 100 % positivt, jeg klukklo faktisk. Dina var helt positivt innstilt til mitt engasjement, og via en intendant har jeg full innsynsrett i museets arkiver som eneste turist! Men ...

        Lazarus Kountouriotis levde fra 1769 til 1852. Han var rik skipsreder, sultanens guvernør på øya, vel nok ledet han sitt lille folk gjennom opprøret og krigen, han betalte alle krigsutgiftene ut fra familieformuen, han bygde et herskapelig residens for samling av folk og representasjon, men ... Han inviterte folk i gata til fest, han elsket folket sitt, de snakker om ham enda. Men skriftlig fantes ingenting; kun huset og omdømmet. Så i 3 år har jeg jobbet systematisk med å finne brikkene figuren hans består av for å finne den riktige Lazarus Kountouriotis. Det har vært utrolig rikt, sjøl om tilnærmingen til den historiske tiden har skjedd via Wikipedia, har det ført til at jeg har måttet skumme gjennom Napoleonskrigene, krigene mot Egypt, Lord Nelson opptøyer hist og her. Nå vet jeg det diskutable rundt Wikipedia, men krigen ble bare eksteriell, den kom aldri til Hydra, og Lazarus var i sitt 82 år lange liv aldri utenfor øya.


(googlebilde.)
 

        Nå går jeg på studium mot Dimitrios Rafalias! Men når jeg nå er "hjemme" på Hydra, skjer det faktisk at ansatte i museet kommer og spør meg til råds innen historien! Kountouriotis` residens elsker jeg over mangt på jorden, det huset er bare så utrolig vakkert. Opp dit går jeg flere ganger pr. opphold. Jeg kjenner alle de fire ansatte der. Så i sommer skjedde det; en jeg traff på tavernaen kvelden i forveien dukket plutselig opp i residensen. Da skjer det naturligste av alt; jeg guidet ham rundt i residensen. For første gang. Så jeg KAN jobbe som guide.

        Men den gang i 2012 vandret jeg barbeint og humrende tilbake til byen. Fliringen kom av at Angelo "den dritten" hadde sendt stafettpinnen over til MEG, turisten! Det har gitt meg et nesten 260 sider langt manus om Lazarus!

        Skrevet av en lokalhistoriker?

DET ER NOE RART ...


Sandnesgauk. (Digitalt museum.)

... med følelsen av indentitet. Den kan være heelt privat, den kan omfatte en familie, venner, slekt og land. Men også en by! Oppdaget her på facebook i dag at man diskuterer en kommunesammenslåing med Forsand og krav rundt den, som f.eks. at Prekestolen skal inn i kommunevåpenet! Det skal sies at noen reagerte på ordet våpen, men bakgrunnen ligger mer i å "væpne seg," og da iførte man seg bl.a. også et skjold, herunder i forsvar. Dermed er det sagt; by-eller-kommunevåpenet er mer et skjold, et aldeles ufarlig "våpen"!


Prekestolen. (Foto; booking. dehistoriske.)
 

        Jeg skal ikke gå helt inn i diskusjonen rundt "våpenet," heller ikke komme med noen konklusjon, bare si at jeg er/har vært umåtelig stolt over å ha gauken vår som symbol. Andre byer har liljer, Stavanger tre måker, andre bomber, granater ja, kanskje våpen, og Forsand et stolt fjell, men hva har vi? Jeg trålet utsagnene, men ingen syntes å peke på virkeligheten; vi har et musikkinstrument! Mange har vel sett på den som en klatt med leire, men gauken er et eldgammelt instrument! OG symbol for at Sandnes faktisk i grunnen er vokst opp på leire! Hva er vel fredeligere enn det? Nei, jeg slakter ingen, men det er så trist å se at mange diskusjoner virrer rundt saksopplysninger som "her og nå," og ikke tar med seg historien bak, som gjerne ligger langt tilbake i tid . Så synd at alt mulig regnes i "facebooktid" ...


Langgata, Sandnes (www.minikinderegg.no)

        Det er riktig, gauken er ikke spesiell bare for Sandnes, den lages flere steder i både Europa og verden ellers. Overalt  har den to ting felles; den lages av leire og den er et instrument. Men den er unik i Norge, fordi Sandnes er vokst opp på leire, og den lages fremdeles her. Formen vi kjenner den i, er relativt ny, et-par hundre år, kanskje. Men utenom det har man gjort funn som tilsier at leirgauker både ble laget og brukt i nordre "Jadarland" (Jæren) for over 1000 år siden, da i en noe flatere utgave. Kanskje er den enda eldre,hvem vet? Saken er at mens uttalelser på facebook har en tendens til å høvle over en masse saker, det er jo så mye labert her, er faren for at når man feier fort over en del på moderne vis, kaster man dyrebare ting ut med vaskevannet. Slik det står nå, la meg si det slik; Sandnes har 150 år lang historie som by og ladested. Fattig i den store sammenhengen. Men gauken gir den kanskje en 1000 år lang historie! Er den ikke verd å slåss for? Sammen med Prekestolen?

        Jeg mener det. Behold den inkorporert. Den ER Sandnes! Jeg identifiserer meg med leirklumpen!

TIL ANGELO ...

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Angelo Trimiz. kompisen min.
 

... som ertet meg, der jeg gikk barbeint forbi. Angelo som henviste til at jeg stadig gikk med sandalene i hånden, en gest jeg likte, for så vidt, han ble betegnet som en "søt mann" i mitt stille sinn. Han hadde intet fiendskap i seg, en neve og presentasjon var alt som skulle til for at han ga meg hele verden i 2012. Og litt til. Vi opprettet kontakt, han kom som regel ned på havnen for å prate med andre menn, satt der og fablet om dette og hint. Men viktigst var å se bestekameraten Andrea vel avgårde ut på fiskefeltet. Så kunne han gå hjem til kona si igjen. Så kom jeg inn i hans liv; som tidligere nevnt en gang møttes vi hver dag på Cavos kl. 17.00.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Hydra.

        Utallige ganger tok han til orde overfor meg, ville fortelle om de forskjellige religiøse stedene og kirkene som det er hele 340 av på Hydra. Han pekte og pratet og jeg fulgte høflig med, lettere uinteressert, men bakt inne i mine egne historier som jeg syslet med til daglig. Tilslutt hadde jeg begynt å skissere en skikkelse basert på ham og alt jeg trodde han var. Han var en skarve, liten fisker som gammel, med litt interesse for dagliglivet på Hydra. Men så sa han en dag; "Vær så snill og skriv fra HISTORIEN til denna byen!" Vi sitter der og glor på byen allikevel, men jeg svarte at det var jo det jeg gjorde i mine skriv. Han gjentok, og da ble jeg tent. På noe spesielt!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Fra Hydras arkeologiske museum.
 

        Den tenningen utgjorde at jeg siden har studert Hydriotisk historie. For under første møte med ledelsen kom det frem at ikke bare var Angelo Trimiz en båtmekaniker som hadde trålet alle verdens hav, han var en bereist mann som forble tro mot sitt Hydra all sin tid. Ja, i så stor grad at han ble Hydras lokalhistoriker! Og da skjønte jeg hvorfor han var så ivrig på å fortelle meg alt mulig om alle mulige kirker; han trengte en arvtager. Dermed ga han meg over til lokalhistorien på Hydra, og her sitter jeg i dag; jeg jobber med hydriotisk historie på generell basis ...

 

NYTT ENDELIKT ...


Kirkegård. (www.Arild Stavrum.com.)
 

... kom noen få år senere. Men døden var tabu på Sandnes! Det var kanskje ikke helt mors og fars "feil" at jeg ikke var til stede i Gunns begravelse, litt eget valg i form av ikke å ville dra spilte vel også en viss rolle. Det ble kanskje altfor NÆRT. Men at de forsøkte å skåne oss fra deltagelse var definitivt. Det fikk jeg demonstrert da min elskede tante Ella fikk kreft få år etter. Etter det tok jeg selv flere ganger opp ordet åpenhet rundt dette med alvorlig sykdom, men det kulminerte først da mor midt på 80-tallet fikk kreft. Spørsmål rundt det å la unger følge noen til graven få år senere, da mor døde, med. Da ble det "ordnet barnevakt" for mine, mens sjokket kom fra meg; mine to på 4 og 7 år skulle få følge farmor til graven! Grunnen mye er rett og slett å være parat til å prate før og etterpå! Det skulle jeg ønske familien hadde gjort når det gjaldt tante Ella.


 

        Tante Ella hadde skjelettkreft, den gang var omtrent all kreft ensbetydende med døden. Jeg visste at tante var syk, syk, og at det var alvorlig. Men det var ingen som fortalte meg HVOR alvorlig og hva det innebar. Tante ble veldigetterhvert "gitt opp" og sendt hjem, hvilket vil si at siden hun kun hadde en gammel, enslig mor ble hun lagt inn på sykehjem på Ålgård. Der lå hun, etter besøk fortalte de meg lite, bare enkeltstrofer om at det ikke "gikk så bra." Tilslutt sa jeg det som det var; jeg var snart 19 år (!) og hadde rett på å være sammen med min elskede tante! Jo. Jeg var jo så rar så jeg fikk lov, de vaket som fisker i bilen på vei opp, hadde jo ikke sagt noe.

        Sjokket lammet meg i døren, for innenfor der lå tante Ella i sengen, syltynn var hun men midt i sengen var tantes mage en kjempestor BYLL! Hun snudde seg, så meg beklagende inn i øynene og sa;

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Ålgård Baptistkirke. (googlebilde.)
 

"Dette skulle du aldri ha gjort, Olav!" Og hun fikk helt rett; når jeg tenkte på min kjære tante mange år etterpå, var det hun med byllemage i sengen som kom i stedet for den friske! Det tok ÅR før bildet endret seg. Da begravelsenÅlgård kom, fikk mutter`n klar beskjed; hun kunne bare prøve å nekte meg, jeg var mer enn moden nok! Den begravelsen hennes ble noe uvant; tante var baptist, og ble begravet fra Ålgård Baptistkirke, MEN jordfestelsen var ved Gunns grav ved Ålgård Kirke. Ålgård var et lite sted den gang, og avstanden mellom A og B bra. Men det var så mye folk at jordfestelsen begynte idet vi kom ut av baptistkirka, vel fremme ved kirka var alt over!

        Da mor døde bestilte jeg time hos legen på sykehuset, ville vite hele forløpet og eventuellt andre ting, familien fikk beskjed; møt gjerne dere også. De stilte opp, og jeg tror vi egentlig synes det var godt!

"DE SKYTER JO ...

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Måtte dette kreaturet på Hydra i år. Vakker?
 

... hester, ikke sant?" knegger Giorgos. "Eller rettere sagt muldyr, da, vi har mye av det, vi, her på Hydra. Men de bommer alltid!" Resten av oss klapper oss på låret og ler høyt. Vi sitter der på benken på møtet kl. 17, havnen innenfor ligger helt åpen, det er september, og gamlingenes prat åpnet nettopp med det som skjedde i Bratislava 16.9. "Det virker helt som om Syriza-medlemmene i regjeringen leker amatører i en sandkasse," sier Andrea, "det skjer for mye rart til at det kan være helt tilfeldig." "Hva mener du?" spurte Giorgos. "Jo, Giorgos, se nå på dette; så mange ganger har vi omtrent endt på fattigkassa hele landet pga. de jævla kreditorene, og Syriza kjører oss dit som DE helgenene! De rir oss helt inn i senter med tilsynelatende krav mot EU og hva skjer? I siste liten bøyer de av, godtar EU`s krav, og mens de rir videre til neste sak, sitter vi igjen med svarteper og må stramme enda mer inn!"

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Bestevennen min, Esmeralda.
 

"Ja, Andrea," bryter Jannis inn, "jeg mener som deg. For det er underlig å se at de går brautende mot neste innbetaling, å fy og fy så mye vår fattigdom blir brettet ut for all verden, og når innbetalingen er over kommer vi like skjevt ut. Ingenting har egentlig skjedd, i fjor stemte vi oss jo ut av EU, Syriza ville ha folkeavstemning! Men hva skjer? Jo, samme regjering går mot sitt eget folks stemmer! Jeg lurer på hvorfor?" Han fisket opp en sigarett og tente den.

"Kanskje det er slik at de gjør dette for å holde på de av dere som stemte på dem?" undret jeg. "Slik viser de jo handlekraft overfor dere og beholder makten, mens opposisjonen, som kanskje kan gjøre sakene bedre, aldri kommer i fokus?" 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Sier ikke mer, jeg. Nydelige dyr ...
 

"I følge Ekhatimerini sliter de i forhold til kreditorene, riktignok," legger Jannis inn, "men kollapser vi sveiper vi også dem ut av korridorene og makten! Kanskje det ville vært ok? Men har dere merket noe annet?"

"Hva da?" Andrea tenner  en ny røyk, blåser ut og ser på ham. Giorgos og jeg følger med dem. 

"Såfort regjeringa er fraværende, kryr det av små kopier av medlemmene i koalisjonen. De spretter frem overalt, de har tatt lederstillinger overalt, i media, jus, utdanning, massenes sikkerhet, alt har de, og kan kontrollere stemmeklientellet, - oss?, kan neglisjerer enhver protest! De gir nøkkelposisjoner til sine egne, juniorer blir gjerne byttet med seniorer fordi de oftest sier takk og amen! Hvem kuttes, og hvem innsettes? Spør Ekhatimerini! Åpner det for nye avtaler eller betaling, fred eller krig? Nei. Neppe!"

"Ja, ikke vet jeg helt." mumlet Giorgos. Men så flirte han opp; "Men husk, Jannis, disse folka skyter jo hester, eh, muldyr, ikke sant? Men de treffer bare seg selv, for vi er som spurv; på oss må du bruke kanoner! Men la oss nå ..."

HJELP! JEG ANKOM ...


Sandnes rutebilstasjon (www. Sandnesutforskeren. wordpress.)
 

... Sandnes Rutebilstasjon tidlig en morgen en gang, kom med første tog, og det jeg fortvilet over var å finne bussen videre opp til Austrått. Jeg var litt gammeldags, da, hadde ingen app som kunne fortelle meg det. Og ikke tror jeg så mange turister tenker på det heller, de skal jo til en større, norsk by! Så glir toget stille og elegant inn på det Sandnes kaller jernbanestasjonen, de flyttet den for en del år siden fra Skeiane, men se ... de glemte å ta med seg servicen! Så kommer vi miljømessig glidende, er snille slik, stiger av på Sandnes stasjon, og ... Hva så?


Sandnes Jernbanestasjon. (www. Jernbaneverket.com)
 

        Oppreist på perrongen prøver oppsamlet vann i kroppen min å finne veien ut, fortvilet ser jeg at eneste utvei var å gå ned den forhutlete trappa, - kanskje det er et tilbud der nede? Dessuten skal jeg finne bussen til Austrått, hvor går nå den? Vel, vi er nå på et stasjonsområde, tenker jeg idet jeg går ned trappa, det er vel alltids en råd ...

        Men der nede møtes jeg av en stengt tilbud; ingen informasjon, jeg må gå over hele stasjonsområdet og lese tidstabeller og spørre meg for, for tilslutt å finne riktig buss. Har ca. 15-16 minutter å vente. Så jeg traver en kjapp tur rundt hele bygget, hvor er doen hen? Men det er ingen åpne dører, ingen steder å komme inn, bygget er en fiendtlig bastion fjernt fra den åpne, lille bygningen fra min oppvekst! Det er bare å komme seg tilbake til plassen for busser, stå der til spott og spe og utsatt for allslags vær og tusener mulige ulykker og vente høflig og bannende!


Bussrute, Sandnes/Stavanger (googlebilde.)
 

        Jo. Jeg kom opp til min tante på Austrått, jeg fikk mine tre-fire dager hos min søster. Men dagen kom da jeg skulle tilbake fra Sandnes stasjon. Ei heller da var det noe åpent, ingen steder å kunne sette seg ned i varme og vente. Og jeg grep meg i å tenke; hvordan greide "den lille" byen Sandnes å opprettholde en skarve stasjonsservice når den store byen ikke klarer det? Hva tenker turisten om byen Sandnes? Det var nok mulig det var NSB som satt med alle ting før, men det nytter ikke helt å skylde bare på Kolumbuss siden NSB er alene mht. langdistanse på skinnene. Men allikevel er det fullstendig feil å tro at kun digitalisering er effektivt, det er veldig ofte mer effektivt å snakke med et levende, vandrende leksikon som bare er tilgjengelig ...

LYSET I BAKGRUNNEN FOR ...

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Meg.
 

... dette innlegget er dels bygger på lengsel, dels noens innlegg om hvor kjedelig Hydra er om vinteren, dels Vasos påstand om fredelige dager. Billedlig er det januar, 8-10-12 grader i luften, lun genser trukket over kroppen, vindjakke med hette nødvendig for vind. Utenfor skotter jeg fort opp på himmelen, tunge. drivende skyer der oppe, det kan piske ned når som helst. Solen titter også blekt frem imellom, rundt oss er det grønt og blomstring nærmer seg. Så går jeg nedover glatte steingater, i gode sko nå. Hilser i øst og vest på grekere på vei hjem, eller ut, apoteket i Rafalias har åpent, noen handler mat hos Eleni, nedover Miaouli-gaten har Kalogiannis` "jerniabutikk" gode dager på grunn av pensjonatenes oppgradering, Lulu`s taverna er stengt i dag, men Zephyros er åpen. Der må du sitte inne, eller lunere mot agoraen, Tsao har bare åpent på kveldene, mens hotel Sophia holder åpent for forhutlete, fattige engelskmenn.


Utsikt fra hotel Sophia. (www.tripadvicer.com.)

        Havneallmenningen? Er nesten tom for folk, båtene langs steinkarene mimrer om sommerens heftighet, noen få må jobbe, The Flying Dolphin har færre avganger, de få som må gå her svever som sorte ravner bort og vekk. Utover cavos har bare Super`n til Panajotis åpent, Dimitra er hjemme i Aten, Kola sover alle andre har ferie. Og der ute ved moloen; sitter Giorgos der, kanskje? Jeg legger hodet på skakke, ser, joda, Giorgos sitter der med sin rosenkrans i plast. God dag! Sier jeg. Og setter meg. Fiskebåtene dupper bistert i sjøen innover. Så sitter vi der og prater om ditt og datt og tåkefyrstene i regjeringen og havet utover er ikke asurblått og varmt men blågrått og kjølig! Jeg titter innover mot havneallmenningen der alt av butikker er stengt på grunn av kamelene i parlamentets tvang for ingen tjener penger når ikke turistene er der. Det burde vært motsatt.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Arbeid? Understellsgrav for bilene på Hydra. I DET FRI!
 

        Men bak fasadene ... sitter kanskje Vaso og designer og syr sommerkolleksjon sammen med sine venninner? Nye for salg til neste år og som jeg skal fotografere og legge ut på Facebook. Lenger oppe sitter Costas og designer ting han og venner skal lage, og vi legge ut. Marialene i Miaouligaten smir fantastiske smykker, og ... Jeg har tatt litt fri i dag, men ellers tørker vi støv og vasker ned på vårt kjære museum, vi polerer montere og bilder og pusser sverd og medaljer for å være sammen med Takis.

        Men se der! Der kommer Pantelis Lembessiss tuslende, kalispera, Pantelis, thi kaneis? Vi prater litt sammen, men god ettermiddag, tarmene mine skriker etter lunch, jeg reiser meg, skutter meg litt i vinden, går innover mot allmenningen. Kanskje Zephyros? Hei, jeg sitter litt på huk, prater med Andrea og Venetia i båten sin, går videre utenfor stengte rom. Kanskje heller crepes på Nikolaos` micro kafè? Så kan jeg stikke innom Vaso og, høre hvordan det går over en kopp pulverkaffe? Kanskje det om noen år er liv i sentrum, at vi kan bevirke at det kommer butikker for hvermannsen en dag? Kanskje?

HVA I HE ...


Modell av eventuell utbygging/rehabiliteringen av Sandnes Kirke. (Foto; Aftenbladet.no)

.. er/var dette? Kan noen fortelle meg det? Da jeg søkte etter bilder for å illustrere et innlegg i går, fant jeg dette utrolige bildet fra en eller annen anbudsrunde før 2012! Det er jo forsåvidt en stund siden, og Sandnes kirke er så vidt jeg vet vel rehabilitert. I følge siden jeg googlet var budsjettet for rehabiliteringen ca. 20 mill., utbyggingen bildet henviser til må da beløpe seg til flere hundre millioner? Og sannsynligvis "gått bort fra," som man sier ... Min erfaring er at planene gjerne blir lagt på is. 

Men en dag blir de igjen aktualisert og det er mye verre, for da har saken vært luftet før, og det er lettere å få fullt gjennomslag for forslaget, f.eks. det på bildet. Så om det foreløpig ikke er planer for utbyggingen, ta vare på dette anslag; det vil komme opp igjen en dag om noen år.


Sandnes kirke sett vestfra. (privat bilde.)

"Jeg bor jo ikke på Sandnes for tiden, har hatt avstand til byen i mange år, men er vel inne på "nyfrelste" veier i så henseende. Og da er "gamle tomter" gull verd, og for meg var det faktisk et bilde tatt av en venninne som slo igjennom. (bildet over.) Her vil jeg gå og tusle, ha fred og ro, og bråvåknet ved synet av bildet av modellen; her vil kontorrotter kunne se min meditasjon! Mens jeg ville like å sitte i lotusstilling på gressmatta i dag, ville modellen indikere omgivelser av stress og reklame. Vinmonopol? Fyttirakker`n; NEI! 

I fjor gjorde jeg noe andre sperret øynene opp på; jeg kjøpte Dagens Næringsliv! For der stod et interjuv med Stanley Wirak angående "Gullbyen Sandnes," en utmerket reportasje. Men der uttalte Wirak om de utbyggingene Sandnes; han ønsket at utbyggerne også la parker og grønne lunger inn. Noe de ser bort fra, vanligvis. Og enige er vi vel alle i det? I årevis har Kirkeparken og Sykehusparken vært de toneangivende i det "lille" Sandnes, Sandvedparken var et sted "langt borte"! Og nå har noen arkitekter for første gang lagt frem en plan som helt skjuler den vakre, lille parken for omgivelsene. 

La parken være for evigheten. Ikke tull med den, men aktiviser den. Midt i den står en vakker, liten musikkpaviljong og venter på bruk. Kanskje noen kan arrangere prekener i det fri? Åpne gudstjenester for ungdom? Hva med å dra både kirken og parken inn i arrangementer i byen, liten visefestival, kanskje, med gratis konserter om ettermiddagen i paviljongen? Et sted jeg kan komme til og nyte ... Samarbeide i parken med Metodistkirken over gaten? 

Noen av de deltagende i anbudet foreslo å "snu" hele kirken, det må ha vært innvendig. Men da viser de bare utrolig dårlig historisk teft; der man kommer inn i dag, ofte i grunnen av spiret, kalles det "Våpenhuset," fordi det var der man avleverte våpnene sine i gamle dager, andre enden av en slik gammel kirke kalles sakristiet. Omvendt er bare tull!

DØDEN KOM ...


(Foto; Digitalt museum.)
 

... på besøk på geburtsdagen min, i 1968 kom den, en kjølig, sval dag på ettervinteren. Og den sa tydelig at det ikke var slik man gjerne tror når en er ung; den ser ikke på alder når den slår ned! På Sandnes var døden noe man ikke snakket om, man hysjet på den, og ble like forskrekket hver gang et ungt menneske ble revet bort. Mens om man var gammel sa man at han/hun sovnet "fredelig inn." Og så behandlet man alt så rart; to år før var jeg "for liten" (13 år) for mormors begravelse, syv år senere kunne jeg ikke ta avskjed med farfar, jeg var for ung til likskue. Selv om jeg i mellomtiden hadde jobbet et år på Dale Psykiatriske Sykehus og i løpet av èn eneste natt sett 6 (!) lik! Men denne fikk jeg overvære ...


Parken, Sandnes kirke. (Aftenbladet.)

        En kjølig, sval dag på ettervinteren i 1968 var jeg på vei hjem fra Giske Ungdomsskole. Gjennom skogsnippen gikk jeg, tittet på røykerne, kom ut på Gustav Vigelandsgate, og så nedover ... bakken mot Postveien. Men på toppen av bakken bråstoppet jeg, glodde apatisk på hjemmet mitt der nede; det talte til meg! Det talte om at noen var død! Men hvem var det? Farmor? Farfar? Gamle folk døde jo, men hvem av dem? Stiv og frysende over dette clairvoyante skyndtet jeg meg nedover, hoppet inn i gården vår, opp trappa, braste inn til mor; Hvem er død? spurte jeg. "Huset fortalte meg det!" Mor så forskrekket på meg, det aner meg nå at hun ikke skulle si noe, men ... det var søskenbarnet jeg elsket; Gunn!


Karmøy Folkehøgskole (www.thelifeofannebeth.blogg.no)
 

        Dagen før, på geburtsdagen min, og det mens vi satt ved tv-en og slurpet kake, gikk Gunn og noen venner tur i mørket langs en vei på Karmøy. Gunn gikk ytterst fordi hun hadde hvit boblejakke. Så kom det biler vestfra, en mistet kontrollen, og ... knuser Gunn mot en bergvegg! Dagen etter stod jeg tafatt og tok imot dødsbudskapet, og i mer enn tredve år etter fikk jeg meg ikke til å feire noen fødselsdag, jeg vet nøyaktig hvor lenge siden det er siden Gunn døde. Hvem kan vel glemme slikt når det skjer på ens 15 års dag? Da hun døde gikk hun på Utgarden, - i dag Karmøy, Folkehøgskole. To år senere begynte JEG på Utgarden og fullførte året. Til minne om henne, noe som gledet tante. 

        Men begravelsen var jeg for ung for, i henhold til mor og far.

LENGER OPPE ...

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Hydra.
 

... i Hydra by ligger snekkerverkstedet litt utenom det uvanlige; snekkerverkstedet til Costas Kalodimos. I en unnselig gate ligger det, gata er 1 1/2 meter bred. Så mange ganger har jeg til høyre ved Pension Erofili, fulgt passasjen langs pensjonatet, så rett til venstre ved taverna Christina og innover den trange gaten. Og der, vegg i vegg med tavernaen ligger det, snekkerverkstedet. Så mange ganger har jeg hatt lyst til å stoppe, gi meg til kjenne, lære ham å kjenne, men ikke våget. Og i fjor forsvant navneskiltet, personen er ennå der, men jeg vet ikke helt om han heter Costas Kalodimos. Samme det, uansett, men ...

        ... en kveld var det lys i et av de tilstøtende rommene, personen satt der fordypet i noe satt opp foran seg. Få dager etter var vinduet tildekket med mørkeblå fløyel, Utstilt stod 2-3 ikonmalerier. Da ble jeg forbløffet; personen jeg hadde sett snekre møbler, dører og desslike var også IKONMALER! Jeg har studert dem så mange ganger, de er så vakre og riktige, men jeg VET jo at de ikke er gamle. Men samtidig viser det at han holder i hevd et gammelt håndverk, den skal han ha! Så kommer vi til i år ...

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Hydra, fra Vlychos
 

"Thi kaneis? (Hvordan går det)" spurte han, der han stod i gaten og låste opp. Jeg svarte jo at det gikk ganske så bra. "Fint!" fortsatte han ufortrødent. "Du, jeg hører jo at du er norsk. Du kunne ikke skaffe en glimrende snekker en jobb der nord?" Jeg fortalte ham da at det ikke stod så bra til i  mitt land! Det så jo mørkt ut i juli! Så gikk jeg videre i livet.


Designlampe. (googlebilde.)

        Men noen dager senere passerte jeg som vanlig, verkstedet lå i mørke nå, med unntak av ett eneste lyspunkt! Nysgjerrig tittet jeg inn ruten. Og ble stående helt fjetret! For der inne stod den vakreste lampen jeg noensinne hadde sett, diger og rund var den i sokkelen, med sjølve lampen stikkende skrått ut på siden! Lampen var tydelig dreid ut av en trerot! Så slo det ned i meg; den godeste Costas var ikke bare alt-mulig-snekker og ikonmaler, men kunne også design! Og han har lyst til å tjene mer penger!

Men etter min mening har han også en designer i seg, jeg har tenkt å ta stille og rolig kontakt med ham snarest, neste gang jeg drar "hjem," prate og drikke (?), drømmen er å få tatt bilder av ting han lager, snakke med ham om å legge dem ut i en Facebookgruppe, gjøre ham kjent utenfor den lille, kjære byen Hydra? Men først og fremst; bli kjent med Costas!

DRØMMER ...

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Sett vestover fra Spilja, Hydra.
 

... er gode, om de er gode. En dag gikk jeg berrføtt ned Oikonomougaten, i hånden et fotoapparat. I øst og vest hilste jeg, til den kraftige damen på hjørnet ved Alkionides, hun med "mi-name-is- Panajotis"-sønnen sa jeg "god morgen," Jannis, Giorgos og `Lefteris stakk jeg hodet inn til, karene svarte muntert. Så "god morgen" Maja, (en hund), vinket inn døren til konditoriet, leketøysbutikken og Nikolaos` microkafè. Der tittet jeg rundt hjørnet, satt Vaso der og var klar? Hun satt der som vanlig, tittet litt engstelig opp på meg. Hva skal skje? spurte øynene hennes. For øynene hennes ytret også ønske om et godt liv for seg og datteren, hvilket de forsåvidt hadde, men i det små. Før jeg kom med en idè så altfor vill ... Ta bilder av henne med noen av klærne sine på, så fashionaktig som mulig, og legge det ut på Facebook.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Dazzl-butikken, Hydra.
 

        Også hun har et ønske om å dra til fjerne land, omgi seg med luksus, kunne drikke en god flaske vin til en flere-retters middag uten å måtte bruke kalkulatoren for å regne over om inntjente midler tålte det. Derfor gikk hun og jeg inn i butikken Dazzl, vi gikk gjennom kreasjonene som hang på kvinnesiden, sammen plukket vi ut en marineblå, florlett sommerkjole med smale stropper. Denne tok hun med inn i bakrommet sitt, tok den på, den var litt for stor så jeg hjalp henne med en sikkerhetsnål bak i ryggen. Etterpå bildetaking på eksotisk sted; røykeplassen hennes på gaten. Så kom en kjole til, hvit nå, shorts m.m. Ikke så veldig profft egentlig, mange kan dette bedre, tenker jeg. 


Sommerkjole. (www.tho-design.no)
 

        Så setter vi oss ned med hver vår kaffe hentet hos Nikolaos. Hva vil du med bildene? spør hun. Jeg vil prøve først, sier jeg, å legge dem ut blant "vennene" mine på Facebook, da i spesielle Hellasforum, du vil først få se bildene nå. Sier jeg. Og går i gang med å vise bildene vi har tatt, og tar ut et-par-tre forskjellige. Men ...

        Så spurte jeg; Vaso? Har du en venninne eller to som liker å sy klær? Vaso så undrende på meg, og svarte; jo, hun hadde jo det. Men hvorfor spør jeg? Kanskje de også vil like å designe klær for deg? Kanskje det kan bli en inntekt og karriere for dem/henne om det skjer og vi får markedsført dem via Dazzle?

        Vaso så undrende på meg idet jeg gikk "hjem" for å legge bildene inn i maskinen og distribuere dem til dere. Og dette skrivet er et forsøk på å fabulere frem noe jeg kan drive med når jeg en gang eventuellt blir på Hydra i lange tider. Men Vaso er et ungt menneske jeg både kjenner og er glad i som en datter, hun HAR en butikk, Dazzle, som er verd mer enn ett besøk, enda utvalget der er kresent. Og jeg fabulerer fordi Vaso HAR intelligens til, og kjærlighet til, fashion, design kunne hun gjort glimrende, men trenger kanskje et "spark bak" for å komme i gang. 

ET SLAG FOR ...


Sandnes ved solnedgang (Visitnorwayinstagram.)
 

... kjærligheten og nestekjærligheten. Ny-kjærligheten til Sandnes er innbefattet her, men det er en side ved livet som ofte får litt magre kår! Man skulle ikke vise for offentlig at man var glad i noen, sa folkesnakket, og gjorde man det, ble man stilltiende beundret for motet. En mann kunne ikke si at en annen mann var pen uten å bli stemplet, å gå hånd i hånd var en uskyldig barnehandling, ikke noe voksne gjorde. Tante Ella var ikke sånn. 

        Hun var så inkluderende, tante Ella, gjorde du noe hun likte sa hun det gjerne ikke med rene ord, men hele ansiktet hennes skrumpet liksom sammen fordi hun frydet seg over den gevinsten du gjerne fikk ut av det! DU var sentral her! Hun var med deg, lyttet på deg når du ytret noe. Det rare er at når jeg, med alle mine tanter og onkler i slekta, nådde tenårene nektet å bli med på kaffeselskap hos disse "oldingene" nektet jeg ikke tante Ella! Skulle vi til henne og Gunn beleiret jeg så gjerne bilen, henne ville jeg være i nærheten av, få næring av, kjærlighet. Kanskje det var fordi jeg ubevisst skjønte at vi ikke kom til å få beholde henne så lenge? Vi gjorde ikke det. Til kaffemøtet vårt hadde hun kjaset, bakt og handlet inn. Men jeg visste at kaka jeg spiste hadde hun bakt med kjærlighet ... til meg, den brusen hun hadde kjøpt, var kjøpt i kjærlighet ... til meg. Akkurat meg. Og de andre i familien.


Solnedgang på Ålgård. (Foto; www.vg.no)
 

        En gang dro en kamerat og meg til Ålgård på dans. Det var lørdag, vi hadde med oss noen øl i en plastpose og jeg røykte. I hemmelighet for mor og far. Men for tante Ella ... Dansen var kjedelig, vi vansmektet, og det var lenge til bussen gikk. Hva med ... tante Ella? Vi frøs, tante Ella var nettopp blitt alene (Gunn døde ung!), og nyfrelst baptist. Vi ringte på, hun åpnet, og der stod jeg halvfull med sneipen dinglende i kjeften. Komme inn? Og HUN? Hun smilte som en sol, tok oss med opp, plasserte oss i sofakroken og satte seg ned og pratet med meg/oss, selv om jeg stinket fyll og tobakk! Ikke ett formanende ord ytret hun, laget tvert i mot sjokolade til oss og serverte. Med dyp kjærlighet. 

         Jeg vet ikke hvorfor jeg skriver dette, og samtidig så vet jeg det vel. Tante bor i hjertet mitt ennå, jeg kan bare håpe at Sandnes, som den moderne byen den har blitt er fylt til randen av slike mennesker som tante Ella, men det er vel fåfengt. Tante døde av kreft i 1971.

PIREUS HAVN ...


Pireus Havn (foto picssrs.)
 

... var i vilt kaos dager før jeg skulle reise nedover i 2012. Kineserne viste interesse for Pireus havn, generalstreiker plaget landet àn masse, statsminister Samaras diskuterte åpent om å selge ut og privatisere greske havner og andre, selge dem ut, samt privatisere store, greske, statlige bedrifter. Det kan forstås at grekere flest syntes alt dette nye, for det er ofte det det er; nytt og derfor "farlig," var for skummelt, de ville garantert miste både jobb og allslags. Som de også gjorde. Men i Oslo satt jeg og svettet; ville de bli ferdige til jeg skulle reise ned få dager etter? Det er turistens klagan; blir de ferdige til jeg kommer ned dit, jeg som skal slappe av og nyte livet?

        Så var jeg altså her, jeg gikk fra Isalos og dro for å bade, ta notater til et eller annet manus, jeg satt mine timer på Spilja, dit jeg ofte går fordi jeg ikke gidder å dra lenger. Solen bakte meg, jeg ble litt brunere, båter kom og gikk, mennesker også, dagen gikk sin gang. Snart skulle jeg møte Angelo og Andrea på cavos. Jeg var der kl. 17.00. De satt med hver sin drikke ved et bord utenfor Papagalos. Og denne gangen var de ikke nådige mot myndighetene!


Papagalos, Hydra (www.hydraislandgreece.com.)
 

Hva skjer? spurte jeg. Andrea snøftet. Myndighetene, asså! Tenke seg til, nå ville de privatisere Pireus` havn, og fikk de det til, kom nok alle de andre fort etter, bare se nå! Hva er så farlig med det? spurte jeg. Jo, mente Andrea, da kom det inn folk med masse penger, mannen i gata mister garantert jobben! Og ikke bare det, Hellas ville miste all inntekt fra havnene hvis rikinger kjøpte hele ruklet, bare vent, pengegutta ville ta hele kaka, "og det ville ikke være noe godt for noen." Så kom en liten pause, før spørsmålet kom; "dette er vel ikke noe problem i Norge, for dere har jo så mye penger." Jeg flirte; Andrea? sa jeg. I Norge er havnene forlengst privatisert, det vil si skilt ut fra kommunen og privatisert som isolert gruppe halvveis inn i kommunen. Og inntektene fra dette sklir inn i budsjetter og kommer oss til gode ... (tror jeg.)

De fikk helt pokerfjes, men det må da sitte en på toppen her som skal tjene en masse penger på dette?

Høyere lønn, ja, svarte jeg, høyere lønn enn meg har vedkommende garantert, men enerådende er vedkommende ikke. Det er mange ansatte der på vanlige lønner. Så det er ikke livsfarlig å privatisere, skjønner dere ... hvis det gjøres etter norsk modell ...

Og egentlig trodde jeg dette var vel overstått, at det var privatisert. Men den gang ei, nå skal det ut på anbud igjen ... Nå er det ikke helt sagt at den norske modellen er den lureste, men den har i hvert fall vært langt mindre bråkete ...

ALPEROSEN ...


Fra Gravaren. (googlebilde.)
 

Nei, hun var ikke noen alperose, vår elskede tante Ella. Sånn rent utseendemessig, mener jeg. Men av hjerte var ingen roser større enn henne. Visst hadde vi andre tanter, vi hadde hele åtte av dem, vi var så heldige i slekta at vi ikke hadde en eneste onkel eller tante på morssiden som vi ikke likte; vi var glade i alle i hop! På farssiden hadde vi dog bare denne ene, tante Ella. Og hun var enda ikke tanten vår, fordi hun og onkel ble skilt allerede 1951! Onkel var en skikkelig jentefut som traff tante engang, de hadde visst følge en tid, som resulterte i graviditet og mitt søskenbarn Gunn. Det ble jo bryllup, da, men ekteskapet ble ikke helt fullbyrdet; han ville ikke flytte fra sin mor, min farmor! Slik ble tante Ella skilt etter ett år, og egentlig "stengt ute" fra familien iflg. tradisjonen. Da tok min mor affære, og vi fikk beholde tanten vår. Og oppleve en kjærlighet uten sidestykke.



Alperose. (Stock photos.)

        Telefon var for "de fine" den gang, og tante og Gunn bodde på Ålgård. Tante jobbet til og med på DFU på Ålgård, bodde i barndomshjemmet, et lite hus ved fabrikken. Mellom Sandnes og Ålgård er det drøyt tre mil, og allikevel kommuniserte vi godt. Gunn var såvidt yngre enn min eldste søster, hun kom settende mange ganger utpå ettermiddagen, reiste hjem igjen til mora om kvelden. Og jeg minnes ikke en eneste gang at ikke hun fikk kjøkkenet vårt til å lyse opp som gull. Med seg hjem fikk hun ofte beskjed om å ta med seg mor og komme til kaffe på søndagen. Vi gledet oss alltid som gale mens vi ventet på dem i dagene som gikk, for de kom! Gjerne med gitaren!



 

        For tante Ella kunne spille litt gitar, og hun sang. Og innimellom spilte hun og sang på tilstelninger for eldre i regionen. Da kom hun gjerne innom på ettermiddagen, og hun oppdaget visst at jeg var glad i musikk, for en dag spurte hun like godt; "Skal jeg spille en sang for deg, Olav?" Jeg nikket stumt, men syv-åtte år gammel var det usikkert hva hun kunne spille som JEG likte, men EN ting hatet jeg; IKKE barnesanger!

Men tante Ella visste råd; hun stemte først opp gitaren, der hun satt på divanen. Så klimpret hun litt stille og sang;

"Høyt på Alpens isbelagte tinde, der hvor ingen mann har satt sin fot ..." Den sangen har siden gitt meg forbindelse til min elskede tante. Langt senere feiret jeg min 25-års-dag i 1978 med å reise til København for å feire en dansk venninnes 50-års-dag, for en stue full av dansker. I det selskapet var også husvennen Povl Dissing (!)! Han var også toastmaster, og underholdningen gikk ut på at alle gjester skulle synge hver sin sang til jubilanten til hans akkopagnement! Jeg var for blyg ... men spurte; "Alperosen ...?" Så sang Povl (!) og jeg den i duett (!) til ære for ... salige tante Ella ...

Les mer i arkivet » September 2016 » August 2016 » Juli 2016
olav uthaug

olav uthaug

63, Sandnes

Humoristisk, ironisk fyr med glimt i øyet. Har sans for å komme med den skrudde replikken, den ingen merker før den slår ned som en bombe og ingen skjønner hva som skjer. Jobber nok ved Den Norske Opera, men digger alt fra folkemusikk til rap. Synes onkl P`s "Styggen på ryggen" er RÅBRA!

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits