TURISTKLAGER ...


Aktia Lounge and Resort, Stalis. (www. tripadvicer.)
 

"Vi vil bytte rom!" sa paret, innett og høyt. Anthoussa Beach` portier så fortvilet på dem, var nødt til å lytte og ellers gjøre sitt beste. "Men alle rom er opptatt nå," prøvde han. Jeg stod rett bak dem, kremtet litt for å vise at jeg ventet. Tenkte; for noe stort tull! Men kvinnen var stedig, gryntet; "Nå får De høre; vi har altså bestilt rom her, rom med UTSIKT! Da har dere vær så god å ordne oss et rom med utsikt!" Utsikt, ja. Jeg himlet med øynene; alle rom med vindu ut mot verden hadde utsikt, om det så var mot en vegg. Den småfete kvinnen rettet irriterte griseøyne mot meg, jeg trakk skyndsomt frem et ytterst sjarmerende smil. Portieren slo et nummer på telefonen og snakket fort med noen et-par minutter, før han returnerte til paret; "Hevis Dere kan vente til i ettermiddag, skal vi se på om vi ikke kan ordne det!" Paret trakk seg gryntende tilbake, nå var det min tur.


Stalis-stranden mot Sissi. (www.explorecrete.com.)

        Portieren satte sine øyne i meg, øyne som sa "Skal du også klage nå? I så fall om hva?" Jeg smilte avvæp-nende mot ham, kastet et avventende blikk over skulderen mot paret som vraltet ut, før jeg sa; "Det er utrolig at alle forlanger rom med utsikt!" Portieren så forbauset på meg. "For skal alle få det må alle rommene ligge på rad, og det er jo fysisk umulig!" fortsatte jeg, han svarte med et glitrende smil. Hvor bodde så jeg? "På baksiden," svarte jeg, "og jeg har en FANTASTISK utsikt!"


Gresk kraftkost. (www. kraftkost.)
 

        For jeg bodde på baksiden, og jeg hadde en fantastisk utsikt. Å, nei, langt ut over havet så jeg så langt ifra, men langt inn over landet. Der lå den, Kretas skrinne, røde jord, antagelig full av buxitt/jern, langt der oppe hørtes brøl fra en bil på hovedveien. Litt til høyre, borte i svingen, et lite, firkantet, hvitt hus; områdets diskotek Oh-la-la. Enda litt lenger borte den støvete tavernaen til gamle Maria. Og best av alt; rett utenfor hotellet, på andre siden av gjerdet lå et lite småbruk. Der satt jeg og nøt synet litt hver dag; synet av far som kom kjørende hjem fra jobb, så samlet hele familien seg til måltid ute i gården, etter det fars pipe og lek med unger, mens høner gikk fritt rundt og klukket. DET var min første utsikt under opphold i Hellas, aldri har jeg glemt dette første møtet. Det klagende paret fikk kanskje et nytt rom, MEN ... de fikk ikke en så suveren innsikt i gresk hverdag som jeg ... 

(Anthoussa Beach Hotel heter i dag Aktia Resort.)

DEN FØRSTE ØLEN ...

... burde kanskje aldri ha kommet. Vel tilbake hjemme fra folkehøgskolen kom først sommerjobben på Dale Psykiatriske Sykehus, sitte og slingre på bussen tidlige sommermorgener, atten år gammel og i ny sommerjobb som ble endret til det første vikariatet pålydende ett år. Så er det noen som mener man må bli voksen, det er det alltid. I dette tilfellet i å nyte alkohol ...


Fra demonstrasjon mot Ringnes. (www.NRK.)

Det kom en lørdag jeg hadde helgefri, da dro jeg og min barndomskamerat bort til en annen for å sitte der og prate. Med en alder på henholdsvis atten på meg og sytten på de to andre var det lite å ta seg til. Så kompisen syklet, jeg satt på bagasjebrettet og vi kom oss nå frem dit vi skulle. Det ble duket til tv-titting, og senkveld, ingen anså oss for annet enn voksne. Så er det at far i huset fisker frem noen flasker Tou pils! Jeg stirrer, er jo ikke vant til at alkohol settes frem i et avholdshjem som mitt. Men ... Jeg trengte jo ikke følge mors pålegg i mitt liv!


Kjært minne. (www. home. lyse net.)

        Om jeg ville smake? Jeg slet med lyst og tillit til mor. Jeg var jo gammel nok, mante faren. Og jeg hadde lyst, så ... ja! Vannglass ble satt frem. Første gang? Jada. Første gang. Da, sa faren, må du drikke forsiktig! Jeg nippet til drikken, det smakte rart! Kompisen med sykkelen så irritert på meg, sønnen i huset med misunnelse. Om øl var godt? Naaaaai, ... mjo ... Jeg nippet igjen. Forsiktig! Så rar jeg ble i hodet! Jeg kniste og lo. Drakk ut glasset, fikk påfyll, og verden ble komisk. Alt tok flere timer, jeg fløt avgårde, og ved midnattstid var det tid var det best å dra hjem ... med to vannglass øl innabords, åh ... herregud. "Du er full!" hveste kameraten min. Full? Jeg? (hihihi)


sykkelkrasj. (www. edizon.)

        Vi syklet hjemover, vi, dvs. han, jeg satt bakpå. Forbi fordums gårders utmarker dro vi, han tråkket pliktskyl-digst av gårde. Så kom vi til en sving; "Legg deg over i svingens retning!" Befalte han. Jeg så gjorde. Motsatt. Langt ute på jordet havnet vi på trynet, da ble jeg fort edru! "F... at du ble så full!" brølte han. Men da jeg reiste meg ... var jeg klin edru! Vi kom oss hjem i god behold, sykkelen med. Men etterpå har det blitt mange øl ... men avholdsmennesket mor forsøkte å plante i meg har alltid satt grenser ... i meg.
 

VELKOMMEN TIL SISI!

Engang i -78; Kostas Istajannakis og jeg side om side på stranda på Stalis og ser østover i mørket. Over oss klar stjernehimmel, langt borte i det sorte en liten perlerad gatelys. "Hva er det der borte?" spør jeg. "Det er byen Sissi," svarer Kostas, "de har en god fisketaverna der!" Så forble Sisi en liten perlerad lys noen år ...


Sissi havn. (www. tripadvicer.)

... til i 2007. Lei alle endringer i området siden 1977 og alle viderderdigheter av en aldrende Kostas bestemte jeg meg prompte en dag; i morgen drar jeg til Sisi! Neste dag praiet jeg bussen oppe på veien, konduktøren trodde jeg løy da jeg sa; billett til Sisi! INGEN drar til Sisi! Jo, jeg. Sa jeg. Imbesil og norsk stod jeg igjen i veikanten under et skilt til Sisi og så meg rundt; når kom bussen ned til byen? Etter en stund begynte jeg å gå nedover landeveien, og jeg gikk og jeg gikk. Og gikk og gikk og gikk, ingen hadde fortalt med at byen lå flere kilometer fra veien uten bussforbindelse. Idioten meg var også uten vann! Da jeg kom frem var byen "et j..la høl," eneste jeg ønsket var et glass vann, cola light og røyk. Jeg satt ytterst mot havet, alene på en stor taverna, hvor var turistene? Jeg gikk en solid tur, før lunch på tavernaen.


Slik ser lunchen ut i Sisi. (www. Angelfire.)
 

Da jeg atter satt der så jeg noe trist; det kom 40-50 unger i 8-12-års alderen marsjerende, foran dem 1 guide som ga ordrer, bak dem en fyr med streng mine. Jeg måpte og tenkte; stakkars unger! Så kom kelneren igjen, så forundret på meg; "Kom du igjen?" Jada. Som du ser. Men det er jo lunchtid, hvor er turistene? Det skulle jo være fullt her, vel. Da hveste han smålig innett; vi her i byen gledet til turistene skulle komme, men alt er bare "all-inclusive-hoteller," pampene annekterer alle turistene, vi tjener lite på dette her! Men hva med bussforbindelse? Spurte jeg. Svar; hotellene trenerte slike avgjørelser, fikk byen direkte forbindelse med omverdenen, ville de få konkurranse på overnatting, så da trenerte de alt på bekostning av fastboendes ønsker ...


Dette er Sisi "by night"! Veldig rolig!
 

Og der satt jeg, som en av få som kom motstrøms for noen timer. Men dette skriv er tuftet på en henvendelse fra en av dere som trodde jeg hadde hus på øya. Nei, det har jeg ikke. Men skulle jeg ende opp på Kreta, ville Sisi være et sted å vurdere. For der jeg satt, fant jeg en liten by for så vidt beleiret av 10.000 turister i området. Men ingen av dem kom ned i byen, den åndet fred. Og noe som ingen heller fortalte meg; Sisi er den vakreste byen jeg kjenner til på Kreta. Så utrolig vakker ... Jeg kjenner litt dragning mot dette stedet, freden der, her jeg sittet ...
 

HERSONISSOSS I ...


Hersonissos i fugleperspektiv (www. Apollo.)
 

... 1977 var en bortskremt, liten by i hovedveiens grøftekant. Mesteparten av stedet lignet en westernby med èn fattig husrekke på hver side av veien, kanskje et bygg til i tillegg i bredden, ellers ingenting. Først når man østfra kom til delen der veien mot Iraklion begynte å klatre svakt oppover til venstre oppstod det et kryss der veien delte seg, og en del styrtet nedover en bakke. Men ingen veier i Hellas går noe sted uten et formål; denne veien førte nedover, rundet en bukt, endte i et lite kapell ved en molo, og snarrådige kretere kantsatte den med butikker og tavernaer. Så direkte vakker var ikke denne "cowboylandsbyen," belemret med gjennomgangstrafikk som den var. Fort lærte jeg imidlertid en typisk gresk ting; den egentlige byen Hersonissoss ligger lenger oppe i lia! Man bygde byene litt på avstand for å beskytte seg mot selve havet, mens selve havnen ved vannet ble kalt "limani," f.eks. "limani Hersonissoss." Men i dag er vel alt vokst sammen?


Greske busser (www. Fotosearch.)

        Men i - 77 kom et problem; jeg måtte skaffe penger, da minibanken ikke eksisterte var det bare èn ting å gjøre; ta bussen til Hersonissoss! Og buss på Kreta var en opplevelse; den kom nemlig når den kom! Da den kom var det å gå inn bak, finne et sete, og gå av på første stopp innenfor bygrensen. For banken lå i utkanten av byen, og lett å se, bussen var fylt av andre ute i samme ærend, så vi steg av, krysset gata, og stilte oss bakerst i ... kø-en! KØEN? Ja. Køen, ja. Milelang stod den der på fortauet på andre siden av gaten, nyfikent stilte jeg meg opp; strakte hals; menn og kvinner, jenter og gutter så langt øyet rakk. Og der ... der kom noen ut av en dør, og der ... rykket vi alle litt frem. Noen ut, ett skritt frem. Venting. Vi seg ned, satt på fortauet med korslagte bein, nøt solen. Men hvorfor stod vi fast? Jo. Bankfunksjonærene satt i pause på tavernaen over gata, røykte makelig, vi satt på fortauet vi med, og røykte makelig. Før vi skred ... og ...



Kø. (www. Berlinske.)

        Endelig inne! Der i banken stod to, - 2 (!) bord; bak det ene satt han som tilså at du fylte ut reisesjekken riktig, mens han kontrollerte passet ditt. Da han var ferdig med stempling var det ny kø foran ham som delte ut pengene. Så kunne du forlate banken, skrå over gata og sette deg til å vente på bussen som kom når den kom. Så i enkelte henseender, som f.eks. bank og minibanker, anser jeg utviklingen for å være en fordel, men samtidig var det med all ventingen også en fordel i en stresset verden; den fikk deg til å senke pulsen, slappe av og hvile ut!

TOTAL KRISE PÅ SOVEROMMET ...

BLAM ... Jeg skvatt i senga ... Blamm igjen ... hva f ... var det? Blam? Min bakfulle kropp fòr sammen, øynene var som tørket av trekkpapir, hva var det som foregikk? Der kom enda et ... blamm, men svakere. Feberaktig tittet jeg meg rundt, så ingen ... ting ... HVAAAAA ... (oj!). Tor med hammeren ...


Sovende mann - Arne Bendik Sjur. (www. Idag-Listen.)
 

        Kvelden i forveien var som den hadde for vane å bli; koselig på Kostas` taverna. Slukte lanterner for enden av bygget, parafinlys på forsiden. Der satt vi karene og pratet ved et bord, jeg, Kostas, Michaelis og Evangelis (?). Runde på runde med colabrandy, utenfor dormet natten, sanden var sval og kjølig der jeg sjanglet hjemover ved 03-tiden om natten. Som et hvitt Torneroseslott kneiste Anthoussa Beach hotel på sin knaus, jeg snublet meg inn, forbi baren, - stengt nå, inn i resepsjonen ... "HALLO!" Snorkelyder fra et rom bak disken. "H-A-L-L-O! Is there anybody here?" Et surt portier-tryne dukket opp, klaget til meg, og det ble slik; de klagde alltid. Og samtidig elsket de meg for å "være annerledes."



Metaxacola-drink. (www. Pinterest.)

        Men jeg karret meg opp på rommet, fant frem nøklene og gjorde meg i stand til å sove, så godt mulig som det var for en lite edru fyr som meg. Jeg tippet over på sengen, og ... rrrrrrrr. BLAM! Jeg skvatt i senga ... Blamm igjen ... hva f ... var det. Alt det der. Jeg gned mitt ømme hode der tømmermennene hadde snekrekonkurranse ... Oj. Hva var nå dette BLAM? Slitent så jeg nedover min nakne kropp, så mot døra, blammet kom jo derfra. Og sakte gled virkeligheten inn i min tåkete hjerne; klokken var 12. Og da trodde selvfølgelig vaskehjelpen jeg var ute. Så hun kom ryggende inn med vogna si, snudde seg og ... der lå jeg oppå sengeteppet, kliss naken og med skrevende bein! Er det rart at det kom et kraftig BLAM? Etter det kom romjenta ALDRI inn på mitt rom før nøklene hang på tavla nede i resepsjonen ... jeg sjekket ... nemlig ...

I ZORBAS HVERDAG ...

... jeg satt bare der, nummen. Spurte stille Kostas hvordan livet var, han undret seg over et så dumt spørsmål, for det måtte erfaring til for meg. Himmelfallent måtte jeg se på at mine egne, innerste gjemmer ble utspilt rett foran nesa mi i et praktfullt drama; sinne tok man helt ut, så ble man ferdig med det! Her, sa Kostas også, diskuteres alt mellom himmel og jord, ingenting er uviktig. Deriblant kom flere ganger diskusjoner så heftige at kopper og glass og mye annet levde farlig, jeg ryddet faktisk unna.

ALAN BATES & ANTHONY QUINN
Character(s): Basil, Alexis Zorba
Film 'ZORBA THE GREEK' (1964)
Directed By MICHAEL CACOYANNIS
17 December 1964
CTX92797
Allstar/Cinetext/20 CENTURY FOX
**WARNING** This photograph can only be reproduced by publications in conjunction with the promotion of the above film. For Editorial Use Only.
Full feiring på tavernaen. (www. Alamy.)
 

         Over hodet mitt fòr en gang sprutende disputt om Oslo var hovedstaden i Sverige eller Danmark; der ble jeg dommer. Likefullt kunne man få sekunder etter bli invitert til å feire hva-som-helst; her feirer man hva som helst, sa Kostas, i dag feirer vi at du har blitt hvit i håret! Basta! Så ble det cola-brandy i runder ved bordet vårt, (som på bil-det) og bankende hode dagen etter. Var gemyttene gode, dro festen seg ut i de små timer, stengetider var innført i Hellas, men var bare veiledende for min kamerat. Som for så mange andre grekere. Og plutselig kimte telefonen iltert, Kostas eller Maria mumlet noe inn i røret, kom så rasende ut med parafinlamper som ble tent. Da slo de av det elektriske lyset, hvorfor det? Jo, fordi noen hadde rapportert at politiet var på vei østover, og dem passet man seg for ... Hvorfor det? Fordi stengetid var lovpålagt og brøt man den, kunne man få en kjempebot! Derfor ba Kostas oss klynge oss sammen under parafinlampene på forsiden og slukket resten, for tavernaen kunne ses fra veien! Så satt vi der, da, og i grunnen var det koseligst slik.



Parafinlamper. (www. Nordiskfritid.no)

        Men samtidig virket det besnærende og litt rart; ingen i Norge trumfet deg til å slå av lyset på et bestemt tids-punkt! Og enda rarere var at ungene hans stort sett svinset rundt beina våre mens vi satt der og ble bortseilt og muntre; de var med på leken til faren Kostas bar dem sovende i seng. I Norge ville de ha vært plassert i sengen allerede ved 19-19.30-tiden. Selv var jeg ofte meget animert av brandycola der jeg tuslet gjennom sval sand til-bake til Hotell Anthoussa Beach der det kneiste hvitt på toppen av berget. Stadig med en kølsvart, stjernebe-strødd, kretisk himmel over oss alle ...

SÅ MØTTE JEG "ZORBA."

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Taverna Kostas, Stalis, Kreta.
 

Så gikk vi tre langs skvulpende bølger i mørket langs Stalisstranden, og jeg drømmer kanskje om det ennå, å gå på bekmørk, gresk strand med kun den klareste stjernehimmel over deg som tenkes kan. Fra Anthoussa bukter stranden seg vestover, rundt en sving lå parets Soria Moria slott. I hvert fall ble det mitt. En stund. Der lå en liten, blå taverna helt ute i sanden, musikk tonet ut over sanden, gresk musikk, Grigoris Bithikotsis. Inn dit gikk paret, dukket inn under baldakinen, i følge med meg. De presenterte meg som en venn av seg og slik traff verden meg midt i solar plexus. Slik traff jeg "Zorba," i min kommende kamerat og åndsbror Kostas Istajannakis. Paret jeg kom sammen med satt jeg visst og pratet med, men det må ha vært sløvt, for jeg var helt borte.


Tavernakos. (www. diamantisen.)
 

        Kostas Taverna var sparsomt opplyst, men mine kulerunde øyne slukte alt jeg så. Og det jeg så var på mange måter motsatsen av alt mulig jeg reagerte på i Norge. Paret jeg kom sammen med kalte ham en god kamerat, men jeg så dem aldri igjen. Heller forlot de meg intetanende i et 50.400 sekunders kjærlighetsforhold til det greske folk hver dag i førti år! Paret forlot tavernaen i anstendig tid for søvn, jeg kom dinglende utpå morgenkvisten. Og det gjorde jeg resten av ferien, til nattportierens irritasjon.


Zorba og jeg (www. Pinterest.)
 

        For Kostas VAR et fyrverkeri av en fyr, stor, grovbygd, han hadde drinker strategisk plassert for å underholde gjester, skålte med flere, tok pauser hos dem dem han betraktet som venner. Der kom praten med dem, gjerne over en blokk for å tegne og fortelle. En gang bestilte noen brautende, tyske gjester hummer. Kostas likte ikke tys-kere, men stilte jo opp, brummet; "Jeg tjener jo penger på dem!" Og delte villig ut biter til oss andre! Men hvorfor smakte det så rart? Jeg så opp; Kostas i bar overkropp, han hadde nettopp klødd seg ... og svetten silte ... Ved det første møtet kom også erfaringen; Kostas, kona Marika, sønnen Giorgos, og døtrene Bobby og Athina skulle spise kveldsmat. Paret ble invitert, jeg som et vedheng til dem, og noen grekere til; Kostas plukket folk han likte, og jeg våget ikke takke nei. For gjorde du det, sa jo guiden, ville du ikke få ny invitasjon! Storøyd så jeg på alt; her var det gresk langbord med alt hva som kunne forlyste en gane ... jo, jeg spiste. Tenkte på mine medreisende med sine aftenantrekk ... hva fikk DE oppleve? Noe slikt som dette? Neppe ... og det kom mer ...

ALLER FØRSTE DAG ...

... på Kreta ble grunnlaget lagt på noe som aldri ble fullført; min turisme. Det vil si; turist forblir jeg uansett i Hellas, men de første dagene slappet jeg av rundt svømmebassenget, dro med chartret buss til Knossoss, reiste i flokk, spiste i flokk, drakk i flokk, badet ... i flokk.


Turister i flokk. (googlebilde.)
 

        Det første jeg gjorde var å putte kofferten under senga, så ned trappa og rett inn i baren, der bartender Jannis stod og pusset glass, mens han hørte på ... Kirsti Sparboe og Benny Borg "På verdens tak"! Tenk det, midt i all denne hvite herligheten og ... Kirsti Sparboe og Benny Borg! Jannis bare smilte, han, han hadde strandet en gang i Norge med en båt, forelsket seg i landet, og kjøpte kassett med Kirsti og Benny og så ... kom jeg til Kreta! Privat kom han fra en appelsingård ved Rethymnon. Jeg kjøpte en juice, og daffet ut til svømmebassenget. Var såååå deilig å bare slappe av. Men hvis det ikke hadde skjedd noe, ville dette ha fortsatt, livet blitt et annet. Hel-digvis skjedde det noe! For jeg reagerte ofte på denne mentaliteten; man skulle iføre seg ett antrekk til frokost, så, - om man spiste lunch på hotellet, nytt antrekk da, og aftenkjole til middagen på kvelden!



Aftenkjole. (www. mydress.)

        JEG fikk ofte misbilligende blikk fra de jeg satte meg sammen med; man skulle jo på stranden etterpå, da kledde jeg meg praktisk i t-skjorte og shorts. Kelnerne elsket meg derimot, jeg snakket jo med dem, hvilket mange av de andre ikke gjorde. Det var så deilig bare å daffe ned til svømmebassenget eller stranden og ikke bestille noe som helst, la andre styre, og slik kunne verden ha blitt. Men noe hendte ...


Bouzoukiorkester. (www.Picssr.)
 

        Det som hendte kom en torsdagskveld, 3 dager etter ankomst. Da ble det arrangert dans i dagligstuen, et bouzoukiorkester var anmeldt, jeg gledet meg vilt og satte meg fremst. Jeg ville nyte musikken, jeg, men ble sør-gelig skuffet, for jeg misliker substitutter som mekanisk slagverk! Danset sirtaki gjorde jeg nok, men endte fort i baren. Alene. Da skjer det; et ungt par kommer bort til meg, sier; du liker ikke dette du? Nei, jeg gjorde ikke det. Bli med oss bort på vår taverna, da! Jeg ble med. Og fra to år etter kom jeg aldri tilbake til masseturismen, den dagen kom jeg til Taverna Kostas, året etter dro jeg for å besøke ham, tredje året bodde jeg bare på tavernaen. Parets henvendelse til meg resulterte i 7 år sammen med Kostas og hans familie. Tror dere jeg angrer i dag? Nei, ikke tale om ...

FØRSTE MØTE MED KRETA!

"Velkommen til Kreta! Buss til hotell Kreta Maris, Blue Sea og Anthoussa Beach her." Guiden stod sammen med sjåføren utenfor en buss og vinket, ved siden stod andre busser og brummet ventende på sine. 

Hersonissos.
Hersonissoss bukt. 

         Takk. Jeg bøyde meg for varmen, dro kofferten etter meg over plassen, krøp inn i en luftavkjølt, sval buss, huff så varmt det var ... Men nysgjerrigheten over det kommende var størst, hva kom nå? Vi brummet avgårde oppover en svak bakke, kom ut på en vei av ikke altfor god standard, jeg såg meg rundt; her var så avsvidd, nesten goldt. Men vi var på vei inn i det landet jeg kom til å like så altfor godt, på veien så jeg plutselig omrisset av en person komme i motsatt kjørefelt. Sekunder etter to, kjøretøyet nærmet seg; "Kjøretøyet heter skaftikå her," sa guiden idet doningen var på høyde med oss, "men i Hellas har folk gjerne litt frie meninger om dette med regler!" Og ved siden av oss hadde skaftikåen (en lett motorsykkel med varekasse foran,) far bak styret og kone og tre barn i varekassen. DA ble jeg forelsket med ett, de strakk regler her!


Kreta Maris hotell. (googlebilde.)

"Vi skal til en by som heter Hersonissoss," meldte guiden. Jada. Jeg vet det, tenkte jeg, det var samme by som kompisen min dro til året i forveien. Guiden fortalte om Hersonissoss, og første stopp var Hotell Creta Maris. Ikke mitt hotell, nei, vi svingte ut igjen, kjørte over en kolle, og der ... Bredte Hersonissoss-bukten som en slak bue først litt innover i landet, så utover, utover, utover til Sisy. Hersonissoss var liten, den gang, så kom et stykke uten liv, så lenger borte en bitte liten hvit bygning. "I Hersonissoss kan man få kjøpt skandinavisk mat!" sa guiden. Jeg tittet ut av vinduet; "Vi har svenska kjøttbullar." Stod det på svensk. Neitakk! Skulle jeg være i Hellas skulle jeg også SPISE gresk. Men Hersonissoss virket som en hyggelig by, et-par svinger til, og et dengang veldig glissent landskap dukket opp. "Hotell Blue Sea!" ble det annonsert, noen steg av ved Blue Sea og lot oss stakkarer som skulle bo på Anthoussa Beach tilbake.  


Anthoussa Beach Hotell (www.booked.net.)

        Den gang, i 1977, steg vi av midt ute på bondelandet, her var nærmest helt øde, bare den støvete veien opp mot hovedveien. Ellers et-par hus, nærmeste nabo var et lite hus der høner gikk fritt og tippet i gården. Ellers skrå-nende terreng på andre siden av veien, helt inn til fjellmassivet, og på toppen der et hvitt tårn, - utkanten av Mochos! Himmelfallen gikk jeg inn opp granitt-trappene, og inn i foajeen, her var alt i hvit marmor! MARMOR? Var jeg kom-met til et SLOTT? Storøyd glodde jeg rundt, visste ikke da at over førti års grekofili skulle følge ...
 

DET ER NATT I ...

... verden nå, også på Kreta. Og på Hydra. I mitt sinn er det vilt, deilig, lattermildt kaos, kjøkkenet er opplyst, og i morgen skal jeg ringe en kamerat og avtale shopping snart. Oppsan! Der danset jeg visst ... i hjertet.


Hersonisoss by night. (www.Pinterest.)

        Men i juni 1976 eksisterte ikke slikt i mitt eksterielle utseende. Tvert i mot var Hellas noe rart som bare eksis-terte langt der bak et sted, borte og glemt alt, til altså en dag i juni. Da kom en kamerat og dama hans til meg og fortalte at de skulle reise til Kreta dagen etter fra Sola utenfor Stavanger, om jeg ville følge dem til flyplassen? In-tetanende om det skjebnesvangre i det avtalte jeg å møte dem, og der jeg så ryggene deres forsvinne ut avgangs-hallen, stod jeg igjen sterkt plaget av misunnelse; hva var det som foregikk? Det var jo JEG som livet hadde for-utsett til Kreta-tur, ikke HAN den knølen! At jeg kunne glemme noe slikt! Jeg endte opp i en kiosk, skrev et surt kort hvor jeg skrev at jeg håpet det striregnet hver j .... dag. Så postet jeg det, for jeg kjente til hvilket hotel i Hersonissos de skulle bo på!


Stjernereiserreklame. (www. NRK.)
 

        I mai året etter stod en ung fyr, - meg, bøyd over disken i Bennetts Reisebyrå på Torget i Stavanger og maste meg til en plass på fly til KRETA. Med Stjernereiser? Jada, masa, samma hvilket flyselskap, bare det gikk til KRETA, HELLAS! Så var det styret med reisesjekkene, man måtte først søke den gang, best var å gjøre det via dollar, så komme tilbake på avtale for å signere dem.


Husker du reisesjekken? (www. Cinefx.org.)
 

        Men 11.07 1977 gikk turen ... Med Stjernereiser. Smekkfullt fly med reiseglade nordmenn i sommerklær, alle med fjerne uttrykk i øynene, masker som sprakk såfort flyet var oppe i lufta; jaså? Så du kommer fra Porsgrunn, du? Ja, jeg er fra Sandnes, altså. Men hvor skal så du hen? Så drakk man et-par drinker og kaffe, spiste litt mat og ble gode busser. Så landet vi på Nea Alikarnassos, - Kazantzakisflyplassen het det den gang, alle klappet høf-lig, før man reiste seg, tumlet ut og ned på asfalten, og skrittet i gåsegang mot hovedbygningen. Nysgjerrig tittet jeg meg rundt, studerte de høye, blålige fjellene rundt, - det med snø på toppen het visst Ida, og fikk sjokk da jeg så vakter med maskingevær! Dengang var Nea Alikarnassos en militær flyplass, hvilket Kanzantzakis neppe er ... Passkon-trollen gikk greit, henting av bagasje likeså ... og så begynte minuttene å gå ... de som sikkert har blitt trillioner etterhvert ... minuttene i en kjærlighet jeg ikke trodde eksisterte før da ...

11.07-2007


Heraklion Airport, Kazantzakis. (www. Heraklion Airport.)
 

... kom jeg endelig tilbake til Hellas etter 24 år i ødeland! Hellas var aldri gitt for meg i oppveksten, heller ikke Kreta. Det var ingen som antydet at det skulle bli min livsbane, skjønt det har ligget der hele tiden. Jeg må tilbake til skoletiden da jeg fant dette landet for første gang, da kun som en slags skjolding i Europas nedre, høyrehjørne på kartet. Dets hovedstad het Aten, og andre land var mye kulere, land som f.eks. USA. For der bodde jo indianer-ne på den enorme præriene. Men historie var også et yndlingsfag og der kom Antikken inn. I den perioden var Hellas et ledende land, jeg slukte alt undervisningsmateriell rundt temaet, elsket mytologien og Zevs, Poseidon, Afrodite m.m., elsket å lese om gudeverdenen som i realiteten vel er en slags naturtro. Det gjorde heller ikke noe at Minoskulturen var en del av det hele. Som ganske ung bestemte jeg meg for å besøke alle disse stedene, men tenkte ikke på det som noe livslangt!

        Når jeg sier at Hellas aldri var gitt for meg, menes at mor og far ikke var særlig vant med å reise som normalt var på begynnelsen av 60-tallet. Men det var en liten flamme der inne i kroppen et sted, men først nå kan jeg sette navn på den; zorbismen.


Stalis strand. (www.youtube.)
 

        Så hopper jeg over de fireogtyve årene og går til en episode faktisk den 11.07 2007. Jeg var tilbake på mitt elskede Kreta, og første møte med ungdommens Stalis var ikke spesielt godt. 11.07 2007 var på dagen tretti år etter at jeg kom til Hellas første gang, men på denne dagen i 2007 hadde jeg ingen annen plan for annen aktivitet enn å gå ned til vannkanten og østover. I 1977 var det få mennesker på denne stranda, kun noen i hver ende av den drøye kilometeren. I 2007 var stranda befolket med 15.000 liggestoler MED parasoll! Uff. Der kom jeg balan-serende i mine speedobadebukse og solbriller, og begynte å gå ... Og bråstoppet. Stod der låk og ble beglodd av rader med bleke turister, knapt rosa under parasollen, hva ... Brått kneiste nakken, hva p ...., var det jeg?


Zorba. (www.Amazon.com.)

        Det VAR meg, Zorba! Og der var den, lidenskapen, jeg var "noen," "alle" glodde riktignok, fikk så være, jeg elsket åpenlyst den blå himmelen over oss, slo ut armene og danset!, en griserosa, ukjent dame under en parasoll fikk til sin store forun-dring et slengkyss og et stooort smil, før jeg gikk videre med dansende, lette skritt. Jeg var sexy og i ett med alt, lidenskapen var der, fandenivoldskheten med, jeg sirkulerte videre i livet og hverdagen, hva alle de andre på stranda tenkte var ikke viktig, det kom en ukjent hverdag i morgen, hvem brydde deg om den? Jeg var en manne-mann i verdens mannedel, følelsene mine var i pakt med mitt indre, fra sted sjenerøsiteten kom flommende ut over de greske vennene mine. Og det er dit jeg skal som en del av livet ...

PÅ VEI TIL ZORBA.


Anthony Quinn som vår elskede Zorbas. (www. The Ace black blog.)
 

Definitivt var jeg det, den gang i skoletiden. Og det uten å vite det! På vei inn i Zorbismen også, uten å ane hva det innebar før nå. Ikke før jeg leste det usminket i boka "Vår greske Odyssè." Og ja, det har sitt utspring i den halvfik-tive romanfiguren Alexis Zorba, slik nevnt fordi figuren faktisk hadde en modell tidligere. Zorba er grekernes stolt-het over en beskrivelse de kan identifisere seg med. Han er skikkelig mann blant menn i et mannssamfunn. En fandenivoldsk, eksplosiv og energisk, lidenskapelig, filosofisk og sjenerøs mann. Hans forhold til tid er tilbakelent og perspektivet til livet uvant sett fra vesten. Zorba ble et begrep og det greske ikonet i egenoppfatningen. Zorbismen overlever styrken og friheten i sin filosofi med en sterk hverdagsrealisme. Grekerne identifiserte seg med Zorba i sin seige motstandsvilje i frihetskampen og undergrunnsarbeidet fra 1967-74.


sirtaki. (www. Vimeo.)

        Selvfølgelig inkluderer dette også dansen. Men sirtakien ble konstruert til filmen, satt sammen av fragmenter av andre tradisjonelle danser som Sirto, hasapiko, og store islett av krigsdansen Pentozalis. Vi vet alle at sirtaki suggererer deg ut på gulvet, river deg med, overmanner deg til du ender der du gjør; armene er utstrakt, bouzouki-rytmene får deg til å lene hodet bakover og ule mot gresk nattehimmel, når tonene dør ut er verden din og bare din! Dansen blir intimt personlig. Dans den! I kveld! Dette er Zorbismen, og er et ord som ikke eksisterer i noen ordbok, men ble forelagt forfatter Aleksandros Gentekos av en venn. Han trakk paraleller mellom vår prosaiske verden og grekernes og Zorbas forbilledlige. Det er det fandenivoldske, avslappede, intense og lidenskapelige livet som man griper i nuet. Morgendagen er en annen dag, ikke i vår oppmerksomhet, som skal oppleves full-komment. Vi gråter og ler som om livet brått kan ta slutt. Mannlige tårer er ikke svakhet, men bekreftelse på til-stedeværende følelser i det øyeblikket de trenges. Zorba danser i sorg, når gruven raser sammen ler han mot himmelen og går inn i en fortvilet og livskraftig dans, mens tårene renner.


Zorbas og Bouboulina. (www.Pinterest.)
 

        Og mye av dette er resymè ut fra Aleksandros og Rita Gentekos "Vår greske Odyssè" fordi det beskriver så godt en side ved livet jeg kjørte på en gang, men ... Jeg har ennå alle disse stormene i meg, men la dem nå kom-me ut, for lidenskap, gråt, danselyst, bre intense følelser ut for alle og hele verden, er alle sider ved livet man som god nordmann skal skjule. Så unnskyld, Aleksandros og Rita for at jeg la dette så nær opp til boka. Men det jeg egentlig har skrevet ned er min egen bibel for resten av mitt liv ... og for å begynne med det første; jeg skal stille klokka slik at jeg kommer på jobb i morgen. Men det er ikke så viktig om jeg kommer for sent, for ... i morgen er en ny, ukjent dag! Basta! Takk, livet.

ZORBISMEN? HØRT OM DEN?


Iraklion, Kreta. (www. just greece.)
 

Ikke jeg heller, før aldeles nyss. I mange år har jeg hatt kjærlighet til Hellas, i førstningen var det kun Kreta. Hele syv år på rad var jeg på Kreta før 24 år lang tørke kom; jeg ble gift, fikk barn og min kone, som også forelsket seg i Kreta, var fast bestemt på at småbarn ikke egnet seg på Sydentur. Så ble det så, jeg skrev stundom kort til mine kretiske venner på gresk, jeg lengtet så sårt etter min bror Kostas, men ... Først i 2007 kom jeg tilbake, og da starter man gjerne der man slapp i 1983; på Stalis øst for Hersonisoss. Men tiden hadde innhentet oss, forandring-ene var så store at det gikk på trivselen løs. Og jeg utelot Kreta i 2008, problemet var at når man søker tilbake etter tjuefire år venter  man kanskje å komme tilbake til det rurale man forlot? Alt var tvert i mot så forandret at det skremte meg litt på avstand?


Hydra havn. (www. Taverna Lulu`s Kalamara.)
 

         Derimot var kjærligheten til Hellas så sterk at jeg ikke kunne la være å dra dit i 2009. Da ble valget Hydra som det har vært siden. I begynnelsen slet jeg med sorgen over min tapte kjærlighet til Kreta, Hydra er så anner-ledes så mye røffere, jeg liker det godt og har mange venner der. Skjønt; kjærligheten til Kreta, var den egentlig tapt? Var den ikke igjen der inne et sted? Kan man elske flere steder samtidig? Jo. Man kan. Så kom jeg i kontakt med to mennesker på Facebook, Aleksandros og Rita Hals Gentekos, disse to hadde skrevet en bok om en reise til Kreta, jeg kjøpte den og plutselig leste jeg om "Zorbismen," jeg ble helt varm, for hvor var Zorba i MEG? Hvor var han blitt av? Borte vekk!



Familien ... (www. RØSSLER, linie.?

        Så mange år var gått, år med saksbehandling, familietrivialiteter, turer på fjellet, barnefotball og jobb m.m. Skilsmisse. Men hvor var han lett nonchalante som danset, faktisk, åpent på Rådhusplassen i 1991, mens kona så seg fortvilet og rødmende rundt. Danseren  syntes det var forløsende, han! Han som enkelt slo saker til side og sa; vi tar det ved høve og allikevel ordnet opp når høvet kom, han som hadde rimelig tid, hvor var han? Han som slo sammen hendene og danset ut av ingenting, han som danset, faktisk, og ulte mot månen på en ensom strand på Stalis ... han var borte. Begravet og nedsyltet i bloggskriving om gresk politikk, som uansett har zorbismen i bunn, men ikke godkjennes av europeiske regjeringer. I morgen er atter en dag, da skal jeg love at "Zorbas i meg" er tilbake, det er tross alt min natur. Men jeg har lyst til å fortelle historier fra det rurale Kreta, og slik starte min tid i Zorbismen med det ... Om jeg får lov ... 

EN ATTENÅRING SOM ...


Paris. (googlebilde.)

... slåss verbalt i Paris? Har du hørt på maken, en som tok en kvinnekamp i - 71? Hvem trodde vel på noe sånt? At det skulle skje? Men det gjorde det; på herberget vårt i Bievrès. Vi var på tur der med folkehøgskolen, etter besøk på alle mulige severdigheter, var vi alltid tilbake på herberget til middag senere på ettermiddagen. Og etter det fikk vi noen timer fri. Da gikk vi selvfølgelig ut på byen i Bievrès. En liten landsby utenfor Paris, en bortskremt sted med 2 skarve bistroer. Med åpne sinn forsøkte vi å komme i kontakt med ungdommen der, uten resultat. Første kveld gikk alt greit, selv om enkelte jenter sa noe om diverse forsøk på kontakt fra franske gutter tidligere på kvelden. Ingen reaksjon hos noen, ungdom ville ha kontakt  med hverandre.


Bistro innvendig. (www.flickr.)
 

        Neste kveld var vi på den andre bistroen, da ble stemningen så merkelig amper. De franske gutta sendte talende blikk mot hverandre, morderiske mot oss norske gutter. Hva var nå dette? Jeg så meg rundt; franske, dydige piker fra Bievrès gikk ikke ut etter mørkets frembrudd uten anstand! Å, oh! Våre var bytte for kåte franskmenn! Vilt diskuterte vi; hva gjør vi? Klart; vi trekker oss sakte ut to og to og tre og tre. Jeg og to andre var de siste; vi ble kjeppjaget tilbake til herberget. Og i skjul, håpet vi. Men den gang ei! Nå har det seg slik at skolen var nøye på sin kristne formålsparagraf, jenter og gutter kunne ikke bo under samme tak! Så i Bievrès bodde gutta i hovedbygget, jentene i et digert anneks! Vi hadde gått i clinch med reiseleder og lærer om å flytte jentene inn på en tom sovesal i hovedbygget, men det var ikke kristent ...!


Knust inventar ... (www. DigiTalt museum.)
 

         Da kom andre natten; da kom franskemobben tilbake i mørket, beleiret annekset, skapte masse bråk, neste dag opprant med utslitt vertskap, utslitte reiseledere, søvnige jenter og opplagte gutter. Da historien om nattens meritter kom; flytt jentene inn på sovesalen! Da fikk vi gutta igjen avslag; det var ikke forenlig med god kristendom å la gutter og jenter sove i samme hus! Det var da det brast for Olav Uthaug; jeg sa høyt at nå fikk de kysse seg i r ... med den j .... formålsparagrafen. Hvis den stod så f ... s i veien for at våre jenter ikke skulle sove i fred siste natta, så fikk den bare seile sin egen sjø! Da var man ingen samaritan! Læreren så fortvilet på meg, da jeg spaknet; jentene flytter inn på sovesalen NÅ! Basta!

         Jentene flyttet inn, jeg tenkte halve natta; herreguuuud, hva har jeg gjort nå? Neste dag åpenbarte alt seg; annekset hadde bare yttervegger igjen, og stod såvidt! Mobben kom den natten og knuste alt innvendig, ikke en køyeseng, dusj, skap, vindu eller speil var spart da vi dro ... mot Norge ... Etter det har jeg vel alltid reagert på inkonsekvens ...

GALLIONSFIGUREN?


Hydras flagg. (www. Paul Williams.)
 

En liten passus fra oss grekeres side; sist søndag døde en viss ekspresident Konstantinos Stefanoupolous. Hvem var han? Lang var hans periode som politiker, utdannet advokat og arbeidet som det mellom 1954 og 1974, da han ble valgt inn for Nytt Demokrati. I regjeringen satt han også, han fungert som sosialminister, innenriksminister og ministerpresident. I 1995 vant han valget til president, som han også vant i år 2000. Stefanoupolous satt til 2005. Og skal ha vært en uhyre populær president. Men hvem var/er presidenten? Hører vi/grekerne noe fra ham?


Hydras havn. (googlebilde.)
 

         I Ekhatimerini leste jeg en, forhåpentligvis, god nekrolog skrevet av en reporter som hadde hatt litt kontakt med ham, her referert til et møte i 2011, der denne Stefanoupolous la frem sin angst for hvilken retning Hellas var i ferd med å gå, det kom frem at han lenge hadde antatt at dette ikke kom til å gå så bra. Jeg skal ikke kommentere dette mer, men leste noen kommentarer; "Hvorfor gjorde han ikke noe, om han ante? Hvorfor lot han oss gå inn i dette vi aldri kommer ut av?" Da undret jeg meg; Vet du ikke det? Presidenten i Hellas er en gallionsfigur! Eller ... I en del land har presidenten reell makt; det der han som representerer landets politikk, han/hun som deltar i kong-resser og store politiske møter, han som spiller landets rolle slik statsministre i andre land gjør. Det er han/hun som avgjør politikken i den perioden,  han har ingen statsminster. Han har makten i landet. Eksempler på det er soleklart USA og Tyrkia, mens ... i Hellas har ikke presidenten politisk makt, han er mer en gallionsfigur. Alt Tsipras må legge frem for folket må nødvendigvis også gå videre gjennom presidenten. Men er det allerede flertall for saken, hva kan da jeg gjøre, her jeg sitter i Hydra? Det kan godt være han har en vetorett, men uansett sitter vi der vi gjør, med et land som sliter økonomisk ...

OPPDRIFT I EN SPORTKARRIERE?


Åh, Paris! (wwwUniversal Tour Guide.)
 

        Nei. Det ble ikke noe slikt. Og ikke kom jeg direkte tilbake til hjembyen Sandnes heller, måtte en svingom utenlands først; skolen skiltet med skoletur til PARIS! Paris, gitt. Tenk, dere; 18 år og uten foreldre i ... PARIS! Og så jeg som hadde forelsket meg fullstendig i Le tricolor, og fått franske vibber à là franske chansons. Jeg er frem-deles forelsket i Edith Piaf og Georges Moustaki, f. eks. Men i 1971 og ... PARIS 18 år gammel! DET var tingen, det, og det på livets aller første steg utenlands! Min indiske kamerat ble ikke med, han måtte jobbe. Men de fleste av oss andre stablet oss inn i bussen og satte avgårde. Kristiansand-Hirtshals tilbakelagt, så tur gjennom Nederland, Belgia, og så inn i ... Frankrike. Inn i Edith Piafs land. Og nei, jeg angrer ingenting.


Solslottets speilsal. Tenk en 18-åring her! (www. Slottsguiden.)
 

        Selvfølgelig skjedde det flere underlige, rare historier underveis, men da Paris bredte seg ut over alle hori-sonter, var en ungdoms hjerte fortapt til ... Paris. Det var en egen luft man pustet inn i Paris, og så forsvant det lille glimtet; vi skulle bo i en liten landsby ved navn Bievrès utenfor byen, et, syntes jeg, merkelig, gebrekkelig sted jeg fort antok var fra begynnelsen av 1700-tallet, her tror jeg Ludvig den 14. en gang satt ved spinettet, sa jeg til hus-holdersken. Som så blygt tilbake på meg og sa; dette var faktisk Ludvig den 14.s privatbygde sykehus en gang i tiden! ENORMT! Hva sier en tenåring da? Men vi gjorde jo mer; selvfølgelig besøkte vi Solkongens slott, som den nistirrende, altslukende fjotten jeg var lot jeg meg villig guide gjennom alle hans gemakker, men protesterte heftig da reiseleder ville lose oss tilbake, jeg ville så gjerne en tur i parken, men ble jeg hørt? Nei. Det ble heller Eiffel-tårnet, et enormt byggverk i seg selv. Parken ble besøkt senere ...


Champs de Mars. (www. Wikimedia commons.)
 

         Men morsommere var turen nedover Champs del Mars mot Militærakademiet, gå der og vite at selveste Napoleon ekseserte der en gang for lenge, lenge, veldig lenge siden. Og i 1971 kom altså jeg, en spe fyr fra Norge. Gikk der i solen sammen med mange andre som ikke var SÅ interessert, ikke var SÅ forelsket i Paris, jeg ble så begeistret at jeg returnerte få år senere vi Interrail, og tilslutt en gang alene. Men ingen står som den første turen og fyrige ungdommer i Bievrès ...

SPORT OG HANDICAP.


Gannsfjorden sett fra Thon Hotel, mitt hjemsted Lura (www.tripadvicer.)
 

Handicapet mitt har jeg nevnt før, og da jeg 17 år gammel dro fra Sandnes til Utgarden var det altså en side ved meg som dro med. Ingen regnet med at manglende finmotorikk skulle være et handicap dengang, slik det gjøres i dag. Skjult forble det, syntes ikke utenpå, behandling var ikke å få i de dagene, kommunene vektla ikke dette med å ha en koordinerings-brist i hjernen. Jeg måtte selv sjenert innse at "jeg ikke var som alle andre," og det ER vondt! Så i ensomhet jobbet jeg med å få de to hjernehalvdelene til å jobbe sammen. Og selvfølgelig mislikte jeg derfor gymnastikk, drev ikke med idrett, for hva skulle være vitsen med det? En klodrian som meg hadde ingenting på idrettsbanen å gjøre. Trodde jeg.



Idrettsglede. (googlebildsse.)
 

        På Utgarden Folkehøgskole var 17 av 96 elever gutter, 17 livate gutter, og gymlæreren la frem idè om fast ballgruppe. Men hva skulle det være. Volleyball, ble valget! Noen trakk seg med en gang, vi var fort nok til to grup-per som kunne spille mot hverandre, spørsmålet stod på MEG. Jeg, med mitt handicap, ble tungen på vektskålen i for eller imot! Og ikke våget jeg å motsette meg ballspill samtidig som jeg hatet tanken på å vise at jeg "ikke dug-de." Men stilte gjorde jeg allikevel, pisseredd fordi jeg trodde jeg ikke kom til å strekke til! Drite meg ut! Og så endte jeg opp som stjerna, gitt! Misbilligende stilte jeg på trening, ble vist et-par måter å serve på, noterte meg dem, og så gikk vi i gang, seks på hvert lag. Keitete ble jeg, når armene ikke jobbet sammen så greide jeg dårlig å spille ballen med fingrene over til min neste, eller score med å slå ballen over nettet. Men så kom jeg nederst i hjørnet for å serve. Der skalv jeg av skrekk, kastet ballen opp i luften, samlet armene for å slå ballen når den kom ned, og vips; jeg scoret på serven. Og scoret igjen. Og scoret og scoret og scoret og scoret ... Fort ble det sånn at de slåss om min gunst, og jeg scoret og scoret og scoret ... og ...


Fra Sand i Suldal. (www. Suldal i vekst.)

 

        Vi skulle delta på en volleyballturnering for folkehøgskoler på Sand i Ryfylke mot slutten av skoleåret, der man skulle stille med skolens beste spillere, og ... blant dem var jeg! Nervøse meg! Men DA ... kom bommene! I ettertid har jeg erfart at jeg godt kunne tenkt meg å drive med skyting, men ... jeg angrer på at jeg ikke begynte å spille volleyball ...

GRÅT, MITT ELSKEDE ...


Innseilingen til Hydra, (www. Taverna Lulu`s Kalamara.)
 

... land, vil du? En liten betraktning er det for Hellas; det går uavlatelig mot jul. Da vet vi at folk på Hydra og andre steder i Hellas allerede lenge har spart til feiringen. Men de prioriterer ikke julegaver iflg. målinger, men derimot tradisjonell mat og luksus. På den annen side lurer ennå mer smalhans; EU har nektet nye fremnstøt om gjelds-sanering. På den tredje siden har Obama uttalt at "ingentig vil klare å knekke den greske ånd." Imens sender jeg ut en video der en utvandret greker danser åpent sirtaki i gata, og får folk med seg. Og jeg feller en tåre for mitt elskede land, for samlet ser jeg at noe kommer til å skje om ikke så altfor lenge.


sirtakidans. (www.youtube.)
 

         Nei, den greske ånd tror jeg aldri vil bli knekket, tvert imot tror jeg de på mange måter forsøker å gjenvinne tidligere tiders storhet med å, nettopp, ta dansen tilbake, det aner meg at den siden av livet blir mer sentral i tiden som kommer. For en slik side av livet har også sitt seriøsitet. Men verst er den greske historien; det er ikke første gang grekerne har vært i konflikt på grunn av interne konflikter, 1945-49 ble 2. verdenskrig avløst av borgerkrig! Visste dere det? Lausanne-traktaten ga ikke Hellas friheten fra Tyrkia fullt ut før i 1923, Frihetskrigen ble til fred i 1832, men verst er vel junta-tiden 1967-1974. Jeg har googlet litt rundt det og funnet at den bunnet i den delte motstandskampen under aksemaktenes okkupasjon under andre verdenskrig. Det kom også til uttrykk i borgerkrigen -45-49.


Jul i Pireus. (www.kalimera.)
 

        Og her sitter jeg og ser fortvilet at en forandring kommer, det HAR vært uroligheter i Atens gater, mens utvandrede grekere danser i Canadas gater, grekere i Aten sparer til mat til jul, Obama mener den greske ånd ikke knekkes, og EU ennå nekter sanering. Stakkars de siste, for noe kommer, i Hellas som i Vesten ellers ... jeg håper bare det blir fredelig ...

SKOLETUR? JADA. MEN


Verdens vakreste skute i aksjon. (www.mssandnes.)
 

... i 1969 hadde man ikke råd til vår tids luksus, skjønt vi trengte ikke det for å ha det gøy. I 1969 var det som avslutning for ni års slit på skolen, ni lusne år, som nå. Men råd til tur til Auschwits hadde vi ikke, kanskje var det snakk om å stille opp med kakeutlodning eller vaffel-steking, vi måtte spare opp det vi kunne. For å reise til BERGEN. Det ble min andre tur til byen, eneste reisealternativ var nattruten M/S "Sandnes." Vi reiste avgårde på en torsdag, men jøss bevares; vi var bare unger, og gledet oss over å komme bort fra mor og far, være  VOKSEN  i våre imbesile sinn. Men M/S "Sandnes" var den eneste måten å komme seg dit på, foruten fly. Men fly var dyrt. Med matpakke og saft lagret vi oss på salongen så godt vi kunne, lugar var det ikke snakk om; unge, spenstige kropper bredte ut sine sovelaken i stoler, sofaer, noen endog på gulvet. Tøffe gutter snikrøykte på dekk. Jeg hus-ker ikke om min kjenning kapteinen, - nabo hjemme, var med på oppturen, på hjemturen var det imidlertid hans vakt.


Fana Folkehøgskole. (googlebilde.)
 

        Fremme i Bergen ventet bussen som tok oss ut til Fantoft Folkehøgskole der vi skulle få noen timers søvn nettene i Bergen. Mye var det ikke vi fikk på våre oppblåste madrasser, men ... Bergen både var og er en by jeg likte/liker, den eneste norske byen med et internasjonalt, naturlig tilsnitt. Men hva vi gjorde der av spesielle ting husker jeg egentlig ikke. Fløyen, ja. Ulrikken, nei. Akvariet, sikkert. Og endel andre steder. Så lørdag ettermiddag gikk returen hjem igjen, med M/S "Sandnes."


Salongen i M/S "Sandnes.) (www. M/S Sandnes.)
 

        Nå forsvant nesten hele klassen bort fra salongen og de gemakker, ned i båtens gjemmer dro vi, det er nå vi inntok postrommet ulovlig. Der var vi avsondret fra andre reisende, som også sparte penger på søvnen, der lå en haug med striesekker med post stablet opp. Inn dit kravlet vi oss, lå slengt rundt der og pratet, iblandt fulgte vi ut stakkarene som måtte spy, besøk fikk jeg da av kapteinen Ueland, som vennlig ville se til at jeg fikk sove i hans lugar som tegn på godt naboskap. Men jeg ble hos kompisene, så Avaldsnes gli forbi i morgen-lyset, et-par timer etter Stavanger havn, der de fleste utenom meg ble busset videre. Jeg? Jeg fikk min første og eneste tur videre hjem med M/S "Sandnes," på kapteinens regning. Og kom hjem søndag morgen som vrak. Kjenner noen seg igjen?

JEG ER SÅ TRETT ...


Båtrute Hydra.
 

..., sa min venninne på pensjonatet på Hydra. Olav? Jeg er trett langt inn i margen av min sjel, jeg skulle ønske jeg bare kunne legge meg ned og sove i hundre år, sove, sove, sove, men det går ikke. Jeg må jobbe for oss. Dette var i juli, og hun var nødt for å jobbe søndag som mandag helt frem til ca. 20.10! Heller ikke da ville det bli mye fred å få, for da begynner forhandlingene om prisavtale med eiere, samt rehabilitering av hele pensjonatet, eller rettere sagt; BEGGE pensjonatene! For hun fortalte meg i år at de hadde måttet åpne et lite pensjonat TIL i tillegg til Erofili, for å "ha noe å gi ungene." ALT i meg protesterte; Hydra trenger arbeidskraft og faste plasser, IKKE mer for turistene. Men jeg sa ingenting.


Pension Erofili, Hydra. (www. TripAdvicer.)
 

For hva tenkte vakre Irini på når han stiftet familie med Giorgos? Ganske sikkert ikke dette; pensjonatdrift der hun må forholde seg til alle mulige mennesker små og store krav, ofte sure. Klage på pris. Klage på service (som er utmerket), spørsmål om alle mulige, enkle ting, ordne opp der gjesten svikter. Så utenom; betale rehabilitering, årsleie, innkjøp, stadig endring i skattesystemet og attpåtil ende opp som tilnærmet fattig. I Ekhatimerini stod det nyss at grekernes kjøpekraft sank fra 2014 til 2015 med ca. 5.5 milliarder euro, hvilket vil si ca. 7 %. Det er svært mye for Irini, når man ser at kjøpekraft kommer etter de nødvendige utleggene som boutgifter. Det tilsier at Irini slet med en enorm svikt i inntektene, mens Syriza-regjeringen forhandlet med EU om endringer i neste innbetaling av gjeld.



 

I samme tidsrom sank altså disponibel inntekt i husholdningene med 5.5 milliarder euro. Husholdets forbruk endte med en reduksjon på 2.2 milliarder euro. Samtidig skrives det at folk faktisk sparer på maten gjennom året nå, for at den høytiden som nå kommer ikke skal mangle mat, eller gaver til barna, selv om forbruket også her nok går noe ned. Men barna er viktigst for grekerne, de kjøper nå heller privat skolegang for barna sine ...

UNGDOMMEN ...


Varatun Gård. (googlebilde.)
 

... på 70-tallet hadde det bare i seg, både i hjembyen, Karmøy og alle andre steder; strekke grenser. Tøye dem ut til de skaper grå hår i hodet på mor og far, og når mor og far er nervevrak er husets tenåring tilbake på normalen! Vips; hva skjedde? I 1970 satt nittiseks stykker av oss med samme type adrenalin og ventet på galskapen. Hver dag satt vi der, på rommet, og forsøkte å finne Radio Luxembourg på en eller annen radio. Besøk hos jentene var forbudt etter kl. 22, - vi klatret bare inn vinduene, og klokken 23.00 var det rosignal. Straks etter kom husfar rundt for å sjekke om vi alle var til stede. (Da lå gutta under senga!) Joda. Alt var normalt. Men bare nesten alltid. 


Fra Karmøy Folkehøgskole. (www. Folkehøgskolen.)
 

        En kveld på ettervinteren gikk ilbudet; vi drar på fest i Haugesund! Nesten alle gutta ljomet rett i dusjen, av oss åtte på mitt internat dro syv, min indiske kamerat orket ikke. Men ... snille og velmenende meg var sjølskreven. Pyntet meg som en dandy, hvit skjorte og slips, gjorde jeg takk. Hvordan vi kom oss til Haugesund? Buss, tror jeg. Men vi kom oss da avgårde; dengang gikk man på by`n tidlig på kvelden, gjerne ved 19-20-tiden. Og ved 20-tiden stod vi pent og pyntelig i kø utenfor Haugesunds Fata Morgana; restauranten på hotell "La Mer." MEN det var slipstvang der, og to av oss hadde ikke sånt. Hva foreslo jeg? Vel inne bar det bort til vinduet i garderoben, ut gjennom der; verdens eldste triks; mitt slips over en annens hals to ganger. Så bar det innover i baren og restau-ranten. Så kjedelig voksne festet; her var regler an masse, jeg kjedet meg fort, ikke var jeg særlig vandt til alkohol heller og ville hjem. Hjem? Alle fikk bondeanger; rosignalet for p .....!


Hotel Maritim, tidl. "La Mer." (googlebilde.)
 

        Jeg kom med nytt forslag og rett før rosignalet gikk fòr mørkets fyrste (meg) gjennom skolens hageganger, inn på sitt internat, hilste på min indiske venn. Så begynte det; kjapt fòr jeg inn på de andre rommene og ordnet opp. Da husfar kom inn til et uvanlig stille internat, åpnet jeg min dør og sa; "Hysj! De andre sover!" "Så det ble tidlig kvelden?" "Ja. Se her!" Jeg åpnet en dør, der inne lå to stykker i sengene sine og sov. "Da får du ha godt natt!" Husfar forsvant. Sov? De? Kl. 02.00 kom seks gutter ravende og knisende i mørket, klatret inn via veran-daen, - heldigvis bodde vi i første etasje, en måtte til og med dras over gelenderet. Kroppene i sengene? Klær, ryggsekker, alt mulig. Hodene? Sammenrullede klesbylter f.eks. Men jeg var pisseredd i dagevis, ... pisseredd for å bli avslørt og sendt hjem ...

SJØENS REISER ...


Verdens flotteste båt!!!!!!!!!!! (www. Naturvernforbundet.)
 

Å reise fra Sandnes til folkehøgskolen på Karmøy ca. 1970 var å belage seg på båttur, Undersjøiske tunneler var ikke oppfunnet. Man tok båt over Boknafjorden, kalt Polhavet fordi tørste haugesundere måtte reise til Stavanger for å "gauke" sprit på Vinmonopolet. Haugesund hadde ikke vinmonopol! Ikke snakk om et-par flasker her, men heller et-par bagger! Da satte man seg på de to stolte hydrofoilene som DFDS eide. Noe som forsåvidt var vanligst, jeg satt med fjeset vendt ut mot den åpne Nordsjøen, og rakker`n i meg steg frem; forholdet til Nordsjøen var alltid enormt, å se ut over blåmyra var å skue selve evigheten, det uendelige, vide, vakre, og rockeren i meg sang en sang fra barndommen. Da jeg satt hjemme og gjorde lekser mens lokalradioen knistret i hjørnet. Og der sang Harry Brandelius ofte om nettopp ... "Gamle Nordsjøen." Den synger jeg ennå ...

Balja "Tre Måker." (www. Bergli Truckstop.)

        Første turen til skolen gikk med en elendig sjøbåt ved navn "Tre Måker." Jeg satt der i kafèen med noen andre, ukjente jenter, og såvidt kommet ut av Stavanger havn og dreid nordover la hele skuta seg over i en slak dønning: plutselig satt jeg høyest, jentene ved nabobordet og alt deres pikkpakk skled til bunns på andre siden. Da reiste jeg meg, gikk ut på dekk og sang "Gamla Nordsjøen"!


Her satt vi. Vakreste salongen i verden ... (www.haugalandet.net.)
 

        Men julen 69/70 kom det som var så vanlig; storm og uvær. Og vi skulle være tilbake på skolen dagen etter! Min indiske kamerat var fortvilet; han skulle jo på jobb på Alnor dagen etter! Men rogalendingene er stoiske, han, jeg roet ham, men alt var jo innstilt! Nei. sa jeg. Alt er innstilt, ja, men det var EN båt som MÅTTE gå; M/S "SANDNES"! Absolutt siste båt! Sikkert? Helt sikkert, sa jeg, fordi 1; den er forbindelsen mellom Bergen og Stavanger. 2. Den frakter POST. Og post er viktig! Far kjørte oss til båten, så satt vi i den vakre salongen og drakk kaffe, røykte og så forgjeves ut mørklagte vinduer de timene det tok. Vi var i Kopervik rett før midnatt, og lenge etter at rosignalet var gått. Men lærerne godtok uværet som unnskyldning. I dag virker det egentlig litt rart å tenke på at alt dette er borte, post går digitalt nå, nå kjører man bil UNDER "Polhavet," - kanskje man kan ta buss også. Bare kjære M/S "Sandnes" eksisterer ennå. Men hun seiler ikke i fast rute ... dessverre ...

SAMFIRIS HISTORIE ...


Hydra view (www. Conde Nast Traveller.)
 

... har han aldri fortalt meg helt, for jeg vet ikke hva som skjedde videre. Samfiris ble en god venn av meg der han satt som leder for min elskede, gamle kafè Kiss, som ikke eksisterer mer. Såfort jeg ankom Hydra, stod kaffen min klar og ventet på faste tidspunkt hver dag. Så satt jeg utenfor der, i solen, med min kaffe, av og til kom Samfiris ut med kaffekopp og rullings og satte seg ned. Så satt vi der og pratet. Den ene uka på formiddagen. Den andre om kvelden. Unge Samfiris delte ledervakta med sin egen, unge kone. Som person var ikke Samfiris blant de mest åpne grekerne jeg har møtt, men krevde mer respekt og åpenhet, når han fikk det av meg, ble jeg hans venn!


Utsikt fra elskede Taverna Isalos ... (www. Coombay Tally.)
 

        Han og kona var i førstningen veldig glad for å få jobb i et kriserammet Hellas. Glad og frisk stilte han på jobb, men ... Det siste året satt han fort hos meg; har du muligheter for å skaffe meg jobb i Norge? Hæ? Samfiris i Norge? Virket helt tullete på meg, han burde holde seg i Hellas og bygge landet var min mening. Men jeg sa det ikke. Samfiris tryglet, orket ikke mer, sa; "Olav? Vi stenger ca. 02.30-3.00 hver natt, begynner 07- 08 hver morgen, er jeg heldig får jeg 4 timer søvn hver natt. Det ER nok i korte perioder, men ikke hver natt fra april til oktober!" Ærlig talt; jeg ble egoistisk og kjemperedd; skulle jeg miste Samfiris nå? Men sier ingenting, spør heller; "Hva er din utdannelse?" "Interiørdesigner," var svaret. Fortvilet. Og ... jeg måtte bare prøve å hjelpe ham. Tenkte gjennom saker, satte opp liste, ga ham den, og forklarte hva disse byggefirmaene var for noe. Samfiris hadde fremtidshåp i øynene da jeg gikk fra ham, mens jeg ba inni meg; "du må bygge opp dette landet, Samfiris." Noen dager etter kalte han meg inn til seg, jeg gikk inn. Først takket han meg. Så så han fast på meg og sa; "Olav? Jeg gir opp her, drar hjem til Aten og satser der! Nei, det ER dårlige tider, men jeg er GREKER, jeg hører hjemme HER og ikke i Norge, HELLAS trenger meg nå!" Jeg holdt på å gråte av glede.


En god greker, Pantelis Lembesiss. (googlebilde.)
 

        Nå er Kiss historie, om Samfiris holdt ord vet jeg ikke. Derimot vet jeg at grekere med høy utdannelse har dratt fra landet i hopetall, allikevel er det et stort spørsmål ved det; også i Norge er det innkjørt at man må ha høy utdannelse, det finnes snart ikke jobber uten bakgrunn i slikt. Dermed ender alle i-land opp med masse høyt utdannede mennesker som må livnære seg med helt andre jobber enn man er utdannet til. Dette kan gjøre at strømmen snur. Men det er en annen side ved dette også; avisene skriver gjerne om alle som strømmer ut av landet. At det er et stort problem er klart. Ingen skriver derimot om dem som blir igjen og prøver å bygge en fremtid, jeg kjenner noen i Aten som driver med eksport, f.eks. Og det ER fremdeles jo folket som skal bygge landet ... Men da trenges det at man legger vekt på skolene i Hellas ...

NÅR JULEN KOM ...

... i 1970 skulle jeg hjem til Sandnes, være sammen med familie og venner, jeg tenkte ikke på annet der jeg satt på Karmøy Folktehøgskole. Man tar jo så mye for gitt ellers, hvem tenkte vel på en indisk romkamerat? 


Langgata ved jul. (www. Stavanger Aftenblad.)

"Hvor skal du hen i julen?" spurte jeg kjekt, men visste svaret og skammet meg, han skulle jo ingen steder, han. India, liksom? "Jeg blir her på skolen, jeg," svarte Tushar og ventet ikke noe annet, og jeg ble svar skyldig. Alene? På skolen? "Vil du bli med meg hjem?" datt det ut av meg. Og slik ble det; jeg ringte til mor og spurte, mor responderte med å INVITERE ham. Men han hadde ikke peiling på dette med å kjøpe gaver! Mente han. Se hva du får til, sa jeg, men den største gaven for oss er å feire jul sammen! Ok?
        Vi dro med båten til Stavanger få dager etter, jeg visste hva jeg gikk til, han kjempenyfiken på dette nye livet. Det ble bra, mor tok imot ham på overstrømmende hvis, den visste jeg. Men hva med min far, langt mer tilbakehol-den overfor "pakkiser" som han opprinnelig var? Spesielt språkmektig var ikke far, snakket ikke engelsk, mens min kamerat snakket litt norsk, samt engelsk og hindi. Far var skeptisk ved første møte, det så jeg klart. Men julaften formiddag satt de to i ivrig prat mens fingre og mimikk fòr veggimellom. Hva skjer? spurte jeg mor lattermildt. De ble bestevenner, de to! Mat var ikke noe problem, han var vestlig oppdratt og spiste kjøtt. Nyttår tror jeg også han feiret med oss, vi dro tilbake januar året etter. Og etter endt skole fikk han hybelleilighet, kona og sønnen kom til ham, datter født her, butikk åpnet og blomstret. Et-par ganger i måneden kom de på søndagsbesøk i årevis, eller inviterte mor og far til seg. Jeg og de holdt kontakt utenom, vi visste vi var "brødre" i ånden, mor og far så de på som ungenes "bestemor og bestefar i Norge," og alle fulgte de mor og far helt inn i begravelsen! Julaften, fødsels-dager, morsdag eller farsdag, ... mor og far så det like naturlig som meg.


Mormor og barnebarn. (fra "mormor og de åtte ungene." www. Cinema.)
 

        Men i slekta het det; "Du, altså disse inderne, hvordan ...?" Så kom dagen da noen mumlet; "Du, altså, trenger du invitere "disse inderne" i fødselsdagen din? Da er det nemlig noen av oss som ikke vil komme!" Da så mor bryskt på vedkommende og svarte visst kontant; "Hvis ikke inderne kan komme fordi noen av dere ikke liker det, så la det være sagt; da kan heller DERE la være å komme, for deres nærvær er viktig for MEG!" Alle kom. Ingen klagde. Men jeg har ikke så mye kontakt med dem for tiden ... de er mye ute og reiser.

PENGER ER IKKE ...


Aten, Akropolis (www. Carpe Diem.)
 

... alt, men ... Det er sånt man kan si når man har dem som oss. Når man IKKE har dem, er det noe helt annet ... Vi kan reise til Hellas hvert eneste år, ja, endog diskutere VÅRE økonomiske bravader for å kunne leve der. Fast! Gjøre det som det vi er; verdens navle i oss selv. Vi vet jo at folk på vakre Hydra sliter økonomisk, men ... der har de i hvert fall et slags stødig liv de fleste menneskene. De har et skolevesen som fungerer slik at de der DISKU-TERER hvordan bygge ut skolen med lite penger og minimalt muligheter for ekspandering i nabolaget. Slik er det visst ikke i andre deler av landet.


Gresk påske. (www. Ringerikes Blad.)
 

        Man deler jo familiemedlemmer i to grupper; voksne og barn. Som regel er dette en utflytende symbiose der alle har sine roller. Hva skjer så i langvarig, økonomisk krise? De voksne har store muligheter for å sno seg ut av elendigheten om de mister jobben, overleve på et vis, karre seg opp på et nytt berg. Ha familien med seg, dra dem i en form for trygghet. Og håpe det beste.


Pus venter på fisk i Hydra havn. (www. VG.no.)
 

        Men i dag regnes det med at 37% av greske barn i alderen opp til 17 år står i fare for å falle under fattigdoms-grensen! Denne økningen, som tok antallet barn i faresonen til fattigdom og sosial eksklusjon opp til 710.000 i 2015, var den høyeste i Unionen siden 2010. For samme periode droppet gjennomsnittet i EU fra 27,5 % til 26,9 %, noe som korresponderer bra med den alarmerende figuren av omtrent 25 millioner barn. Nei, Hellas var bare på tredjeplass på denne listen i EU, bak Romania på 46,8 % og Bulgaria på 43,7 %. Økningen kommer av en av to karakteristikker; alvorlig, materiell tilbakegang eller ... ekstremt lav arbeidsintensitet. Alt dette er nytt, ting man sliter med i Hellas, og indirekte sakset fra avisen Ekhatimerinis internasjonale utgave på engelsk. Så kanskje vi skal snakke litt ekstra med barna neste gang ... En av de få måtene ungene kan komme ut av dette på, er utdannelse, som også får lite penger i ... Hellas ... Det sies at foreldre tar ungene ut av den offentlige, greske skolen og betaler privatskole fordi den offentlige ikke har ressurser nok til drift ...

LANGTIDSFERIE?


Kamini, Hydra. (www.Taverna Lulus Kalamara.)
 

På Hydra? Kjære, lille Hydra, være der til evig tid? Jo. Det kan faktisk bli mer enn tanken, og det er ikke så langt frem til den dagen. Den jobbes med, som dere vet. Men det kom innspill som omhandlet hvorfor ikke øya kunne satse på langtidsferierende pensjonister, få opp noe lignende som man opplever Spania har. Først og fremst tror jeg det Spania opplever med langtidsferierende pensjonister, er at Spania på 60-tallet var det første, store ferielandet i det vi kaller Syden. De som var i tyveårene den gang reiste først og fremst billig til Spania, og fortsatt, slik jeg dro til Hellas. Eksisterer da ikke langtidsferierende pensjonister på Hydra i dag?


Kamerat Pantelis. (googlebilde.)
 

        Jo. Ett av marerittene i sommer het Brexit! Utover høsten og vinteren kom vanligvis britiske pensjonister og ble værende i uker, men hva vil skje nå? Lurte Irini på, de som drev utover forvinteren var helt avhengige for å nå rundt. En gang snakket jeg også med en ung, gresk jente. Denne jenta spurte om jeg ikke kjente at det "foregikk en krig i Hydras gater?" Krig? Nei, jeg merket ikke det. Så ble jeg fortalt at under frigjøringskrigen overlot folket store deler av Hydras jord til kirken i bytte mot å få beskyttelse, og det slåss ungdommen imot. Sa hun. Fordi ungdom så stedet som bra for eventuelle unger å vokse opp! Men kirken skal ha sitt! Jeg har sjekket litt og funnet antydning til at det KAN være noe i det. Men så kommer Unescos verdensarv og fredning, som jeg tror godt kunne lempes litt på lenger øst eller vest på øya. Men kanskje snirklete, greske byggeregler gjør det vanskelig? At Hydra ikke har veier, biler, busser og denslags har vel mindre å si, men slik det med verdensarven håndheves tror gjør jo tomteprisen høyere enn andre steder. Kanskje.


Taverna Lulus Kalamara. (www. Taverna Lulus Kalamara.)
 

        Og allikevel ER det mange langtidsferierende ikke-greske pensjonister på øya med egne hus, eller leietakere, det skal finnes et norsk, fast miljø der som jeg ikke har noen kontakt med når jeg er der. I perioder på dagen møter jeg nemlig disse folkene på Super`n til Eleni, der tas de smilende imot, men vi ler litt, for de har ikke beflittet seg på å lære gresk. Og samtidig tror jeg det er noe som kommer, Hydra er et samfunn så spesielt at du må lære å elske stedet for i det hele tatt bli langtidsferierende. Og det er noen av oss ...

SNAKKER MAN PENGER VAR DET ...


... lite av det på den tiden. I hvert fall satt man mer på dem, sparsommelig som ... tja. Og utdannelse trengte man ikke, sønner fulgte gjerne i fars fotspor.


Hundrelapp fra 50-tallet. (www. E24.)
 

"Jeg klarte meg virkelig bra, jeg," mente fedrene, "jeg gikk jo rett ut i jobb etter skolen." Utdannelse var for "de fine," og jenter "skulle jo bare bli husmødre, så de trengte jo ikke slikt." Det var vel mer sånn at dette var viktig for datidens samfunn, man holdt hjulene i gang. Slik er det ikke lenger. Men den gang stod jeg der betuttet og skjelvende på Utgarden Folkehøgskoles uteområde med brevet fra mor i hånden. Jeg hadde jo skrevet hjem og etterlyst betaling for skoleåret slik de hadde lovet å stå for, folkehøgskolen fikk bare borteboerstipend fra staten, resten måtte man betale av egen lomme.Og jeg risikerte å miste plassen!


Åpnet brev. (www.oxl.)
 

        Og der stod jeg i skolegården med brev som sa at far ville jeg skulle betale skolen selv av de kronene jeg hadde tjent den sommeren, var vel bedre jeg begynte å jobbe! Altså ville han at JEG skulle betale alt av MINE skarve, opptjente penger! Det ville dekke det meste, riktignok, men langt alt! Skulle jeg da ikke kunne fullføre bare fordi han ville spare penger? Jeg spyttet vel blod i sinne og frustrasjon. Min neste røyk og cola, - eller hjemreise; skulle jeg ikke ha råd til det før i mai året etter? Rasende gikk jeg på rommet, fant penn og papir, og skrev et rasende, hylende ironisk brev til far, sendte det adressert til ham. Han, som hadde beklaget seg til meg om sin egen, manglende utdannelse og bedt meg tenke annerledes! Noen dager etter ringte jeg dem opp, da ba han tynt for seg, skolepengene ble ordnet og jeg jobbet mer med å klare meg på mitt skarve budsjett, for ... i enden lokket avslutningen for skolen; busstur til PARIS!


(www.Vitaprint.no)
 

        Nei, jeg hang ham aldri for å være gnien, han var bare en del av sin etterkrigstid. Jeg har ikke helt arvet hans måte å disponere penger på, jeg sjonglerer med min økonomi på en måte han ville ha fått nervesammenbrudd av. Men jeg mener tross alt at det var noe sundt i det, noe man kanskje burde tatt mer til seg i dag. Hvorfor er det blitt så mye sløsing, krav om idiotiske luksusvarer? Spør en, meg, som attpåtil har kuttet ut tv-en? Her jeg bor skriker jentunger på 13-14 år for å få merkevesker til 9-10.000 kroner til bruk på skolen. Kanskje min smålåtne far tross alt hadde noe sunt i seg som gnier?

JEG BEUNDRER ...


Georgos Koukoudakis. (www.youtube.) Mottoet hans er faktisk; "All about Hydra"! ("Alt for Hydra."9

... folk som virkelig jobber for at det samfunnet de representerer skal få det bedre, det gir håp for dem. Og gjør de ingenting mer enn å sprade i mediene, hvilket de utmerket godt kan gjøre, betyr det ofte deres fall. Så dermed er det sagt; jeg beundrer Hydras borgermester Georgos Koukoudakis. Hydra er jo et lite samfunn på snautt 2.000 innbyggere, men det som virker helt klart er at hans hovedsak er å bry seg om disse 2.000 hydriotenes ve og vel først. Så kommer turistenes som en forlengelse av det. La oss si det slik kortfattet; Hydra er et navn som egentlig betyr vann. Men øya mangler vann! Det er det viktigste av mangler, selv om den også "mangler" goder som infrastruktur som biler, busser, tog m.m, skal ingen få meg overbevist om at disse tingene virkelig trengs! Man lever vel så bra uten.


Leonard Cohen tildeles en gate. (www.cohen.1fg.)
 

        Det gjør man ikke uten vann, noen roper nok ØL, men vann er viktigst. Dette poengterte Georgos Koukoudakis i sin politiske hverdag, så nylig dro han i land avtale med investorer om å skaffe Hydra vann fra fastlandet overfor Port of Hydra på Peloponnes via sjøledning i bunnen av golfen. Dette, sier den godeste Georgos, på grunn av landets økonomiske krise. Så får han satt hotellet Mira-Mar ut til rehabilitering, fordi, sier han, det gir oss 9.000 euro i måneden. Dessuten kommer folk i jobb med begge prosjekter. Alt dette er før nevnt. Hva skjer så nå? Jo. Sammen med 159 andre, greske kommuner deltar han på stormøte med en enorm, KINESISK delegasjon der hovedmålet er å skape forretningsforbindelser mellom grekerne og kineserne. Dette MÅ ha vært styrt av greske myndigheter, men vet Merkel om dette?


Hydras Rådhus, opprinnelig kloster. (www.Travle Video Blog.)
 

        Der sitter min venn Giorgos ved et rundt bord, rundt eller sitter kinesere med fårete fjes, hele sulamitten tas bilde av. Og hva gjør så min facebook-venn etterpå? Jo. Han legger alt ut på facebook-kontoen sin med en konkret beskrivelse; hans viktigste mål med møtet var å skaffe interesse for Hydra i Kina, da først og fremst på turismesiden. Gjerne også avtaler! Saken er; han legger sakene sine fort ut på Facebook, og der er MANGE av hans bysborgere. Det er lett å si at han kommuniserer for enkelt, det er nå en ting. Men han bruker i hvert fall facebook på en informerende måte, og har rask kommunikasjon med sitt folk. Det gir større fallhøyde om intet skjer, han er tvunget til å jobbe for saken. Og jeg vet, som ekstrahydriot, at hydriotene har stor tillit til ham. Da har han også før gjort ting for dem ...

EN HELT ANNEN HISTORIE ...

... min indiske kamerat fortalte før han flyttet til hjembyen min i -71, for han gjorde det, og jobbet på Støperiet i sentrum en stund; Kom hjem til en hybel kalkete og støvet etterpå. På Utgarden Folkehøgskole satt vi mye og pratet sammen en stund før sengetid. Var koselig å sitte der, og ... brygget vi ikke litt te også?, pratet stille med hver-andre. Han var en høflig herremann, sosial og godt likt, men det var liksom noe udefinerbart ved ham, noe han verken fortalte meg andre. Sjenert spurte  jeg ham hva det var han satt og skrev på, der han satt. Ventet egentlig ikke svar, men han sank litt sammen, ble sittende et øyeblikk stille.


hybel på Folkehøgskolen. (www- Fasiliteter-Karmøy Folkehøgskole.)
 

        Han snudde seg, bød meg en indisk røyk, ber meg sette meg ned, jeg satte meg og lutter øre ... Han hadde "stukket av" fra India, han. Vel, stukket av og stukket av ... tjuefire år gammel hadde han sagt at "nok var nok" til faren sin, og dratt hjemmefra til slutt. Det var ikke så ille, mente jeg, han var jo tjuefire år gammel. I så måte var han en fri mann, vel? Jo. Men ikke sånn i India. I India var eldste mannen i familien patriarken, og han sa man ikke imot! Og kameraten min igjen var eldste sønn og forpliktet til å følge faren! Noe han ikke ville. Derfor trumfet han igjennom sin beslutning; han dro til Norge! Så langt vekk som bare mulig, adressen til folkehøgskolen fikk han via andre. For at han skulle komme tilbake tok faren beslag i kona hans og en nyfødt sønn! Så der satt han på senga si og lengtet etter sine to som han ikke fikk se, de var underlagt faren. Derfor skrev han så ofte brev, gjorde det lille han kunne for å holde kontakten med dem. Nei, han flyttet ikke tilbake til India.


Mor og barn, (www.nsf.no.)
 

        Ettersommeren året etter leide han et-par rom rett ved mitt hjem og en dag kom han han anstigende mitt med sin nyss ankomne kone og sønn. Noen år senere åpnet han klesbutikk, fikk en datter, flyttet inn i leilighet ved Rogaland Teater, jeg gikk ofte dit etter jobben. Men butikken var et samarbeide med broren i India som da drev konfeksjonsfabrikk og distribuerte klærne via min kompis. Så India var så absolutt inne i bildet i livet, og faren til-gitt. En annen ting var ekteskapet mellom ham og kona; det var arrangert! De hadde visst fått deltatt i utvelgelsen. For meg var det underlig å forholde meg til at kameraten min levde i arrangert ekteskap. Men ... makan til forelsket par ... det er de ennå ... det vet jeg ... 

TAKE THIS WALTZ ...


Gamle danser. (www. Fredrikshavn Folkedansere.)
 

... sang Leonard Cohen for meg post mortem i dag. I Sandnes er ord like viktige som på Hydra, og det kom noen skrekkslagne tårer, som man i bunn og grunn lengter tilbake til ungdommen samtidig som ikke gjør det. Hvor sterkt ønsker jeg ikke å vandre barbeint hele bredden av Hydra havns almenning, gå den til endes, så snu og gå Langgata i Sandnes tilbake helt til Krossen? Gjøre det og være endeløst ung, slik man kanskje følte dengang da; årene som skulle komme var så uendelig langt borte, livet en evighet, så ble man stadig eldre i stedet, 17, 18, 19, senere 72, 73 ..., huff! Når stopper egentlig årene? Kan noen stoppe dem? Så gjør det, da! Men de kunne ikke det.


Fra Langgata, Sandnes. (googlebilde.)
 

Så sitter man her, langt senere i livet, og ser med glede, tross alt, tilbake på masse flagrende, vakre år man ikke ville vært foruten. Eneste mulighet for å gå tilbake er å gjøre akkurat det man ønsket å gjøre som yngre, men samtidig gjør fordi man er litt hippieaktig; gå barbeint. Og gi blanke f ... i om folk glor, fordi i hodet er man fremdeles ungdom, ikke sant? Og jeg gikk rundt på Hydra og visste instinktivt at årene gikk, men jeg klamret meg vilt til dem, prøvde å få dem til å bli, men de dro! Klamret meg til håpet om at Leonard skulle komme og besøke huset sitt i Kiaffas, Hydra, - han pleide det en gang om året, besøke Suzanne ... Og kanskje han dukket opp på Pirate Bay en kveld så jeg kunne få pratet med ham sammen med Demetri Gassoumis for slik å beholde årene litt lenger. Tenkte jeg kanskje. Og samtidig ikke, for man tenker ikke sånn før alt er for seint.


Marianne og Leonard. (www. Cohendric-Leonard Cohen Considered.)
 

Og nå er Leonard Cohen død. Hva tenker man da? Jo. Man lytter til "Take this waltz; Now in Wienna there`s ten pretty women, there`s a shoulder where death comes to cry ..." og vet at det ikke venter noen myklanding, tvert imot må man en dag gå barbeint på tvers av Hydra havns almenning og innse at beina skjelver litt. Orker man da å gå Langgata på Sandnes tilbake? Kanskje. Men hvor ble det av evigheten ...

Les mer i arkivet » Desember 2016 » November 2016 » Oktober 2016
olav uthaug

olav uthaug

63, Sandnes

Humoristisk, ironisk fyr med glimt i øyet. Har sans for å komme med den skrudde replikken, den ingen merker før den slår ned som en bombe og ingen skjønner hva som skjer. Jobber nok ved Den Norske Opera, men digger alt fra folkemusikk til rap. Synes onkl P`s "Styggen på ryggen" er RÅBRA!

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits