KAN DU LESE? IKKE MOBB!


Giske Ungdomsskole. (Sandnesposten.)
 

Jo. Jeg kan lese. Men et er ikke like lett for alle!

        I 1967 inntok vi ungdommer Giske Ungdomsskole og den nye hverdagen med største selvfølgelighet. Braste inn i klasse 8 a, satt der med den unge læreren i skolens mest bråkete klasse. Men jeg trivdes godt merkelig nok, den litt uvørne stilen i omgivelsene passet meg virkelig godt,sjøl om læreren var vel ung og kanskje ikke alt hang på greip sånn rent undervisningsmessig sett! At skolene ennå i 2016 er fylt med vikarer, mens myndighetene rir på at ALLE må ha 4 i matematikk er et paradoks. Men den gang ... tenkte vi ikke på det.


Mobbing. (Telemarksavisa.)

        Det jeg tenkte på der jeg var på vei ut i skolegården daglig var todelt; Jeg gruet meg litt, for plageåndene fra før fulgte med på flyttelasset! Det var bare den forskjellen at nå kom de etter meg alene, rett og slett fordi jeg hadde begynt å forsvare meg verbalt! Det syntes de visst var fryktelig moro, det egget dem. Men den gang tok man ikke opp sånt, ikke var jeg spesielt stygg, ikke var jeg venneløs, så hvorfor meg? Hvorfor akkurat meg? Jeg stilte meg opp til den hvite veggen i første etasje, så rett fremfor meg selv og sa høyt; "Jeg skal bli noe MYE større enn dem! MYE, MYE større!" Som jeg misunte barndomskameraten min! For det var det andre.

        Han stod der, han, så litt fjern ut på meg. Aldri hadde vi diskutert skolen så nøye, nå gledet jeg meg veldig fordi jeg og han kunne slå følge på skolen hver eneste dag. Han var ett år yngre enn meg, men ... På ungdomsskolen ble han satt i spesialklasse! Hvorfor det? spurte jeg forferdet. Noe skolelys var han ikke, det visste jeg jo, men spesialklasse ... Det var jo "idioten," som Jens Bjørnebo skrev i "Jonas." Jeg skjønte IKKE bæret. "Han er idiot," sa klassekameratene. Jeg klarte ikke si noe imot dem først. Så på kameraten min og klassekameratene hans, de andre så ut som om de var falt ned fra månen, men han ... Han virket normal på meg, var jo det! Den situasjonen var så vond! Vi hadde vokst opp sammen, jeg betraktet ham hele veien som normal og nå ... "Hvis ikke du kutter ut idioten kan du la være å kontakte oss!" Det skjedde ikke, for jeg svarte elegant tilbake at hvis de prøvde å skille oss to, var ikke de verd å holde kontakten med! 



        Det var en vanvittig situasjon. På den ene siden ble jeg mobbet, på den andre siden måtte jeg slåss for kameraten min! Men det siste gikk seg til, det ble aldri noe av truslene over. Vi beholdt kontakten i over femti år, til den ebbet ut for noen år siden. Uvisst hvorfor. Godt voksen fikk han vite sannheten; han hadde dysleksi! Han var "Jonas"! Han var som jeg alltid hadde trodd; han var normal!

HYDRAMELLOMSPILL.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Diskutabel t-skjorte.
 

I tiden etter et så langt opphold som 5 1/2 uke på Hydra er det som om man trenger psykolog når man kommer hjem. Man reiser fra mennesker som gråter når du drar, kommer tilbake til en virkelighet der din tilsynekomst bare er et lite skuldertrekk i familien. Er DU kommet hjem? Så går man bort. På jobb spør gjerne folk hvordan du hadde det, og da sier du gjerne at du hadde det bra. Jeg forsøkte å fortelle ut fra småjobbene mine og gledene de ga i dette å møte andre mennesker, samt lære å bruke språket. Eneste man får tilbake er at man skal ikke jobbe i feriene! Når jeg da spør om ikke de jobbet på hytta si i ferien, svarer de gjerne; "Så klart!" Hva er da forskjellen?

         Så har jeg på meg t-skjorta på bildet, et kjært klenodium for meg, en hydriotisk kamerat gråt sammen med meg over den. Men det har vært pekt på den, ironiserende over min blandede legning og "fili"-delen i logoen. Så jeg sier det som det er; at det slett ikke henviser til noen form for legning, men tvert imot betyr VENNSKAP! Da får de som regel sikksakkmunn og går! 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Fra Vlychos, Hydra.
 

        Men det psykologiske ligger i det at 5 1/2 uke er borte, det som rir en er angsten for aldri å se alle dine kjære der ned igjen. Ferien er redusert til minner, streif i dager sammen med folk du er glad i, til t-skjorter kjøpt hos en venninne med like aparte klessmak som deg selv, klemmer i natten ... "high five" med venner som aksepterer deg! Smerten er at mens du strever gjennom dagene her, ble en stor del av deg igjen der nede! Hverdagen ble ikke med på forflytningen, så jeg må nok ... Reise ned igjen snarest?

        Men i mellomtiden kan jeg vel jobbe med å komme nærmere mine sambygdinger der nede? Hilse dem og lete mer i hva de har mistet? Noen av dere har henvendt dere til meg i den senere tid, kommet med opplysninger jeg hadde glemt, men en gang levde godt under, kanskje jeg kan forske mer der, og så reise hjem igjen ... om ikke lenge? Hilsen en som savner mine.

HENDTE PÅ VARATUN ... 2


Varatun Allaktivitetshus. Sandnes.

Varatun 1970. Vi var samlet til alkoholfri fest i ungdomssenterets kafè. Det var en ganske vanlig dag midt i uka, denne festen ble gjerne arrangert med dans. Men denne dagen skulle en tynn, liten kar gjøre et "nifst" nummer! Med store geberder steg han opp i en åpen koffert. Øynene våre stod ut av hodet da Vanassen lem for lem brettet seg sammen, lå tilslutt krøllet sammen i effekten, en fyr trakk igjen glidelåsen. Då den tynne, lille karen lå godt pakket ned, kom det et sukk;

"Å jyssys, e det sådden du reise på ferie?"

HENDTE PÅ VARATUN ...


Varatun Allaktivitetshus. Sandnes.

I 1970 fikk vi ungdommer på Sandnes ta i bruk fattiggården Varatun som ungdomssenter. Det ble mest ungdom fra Stangeland, Trones og Lura som benytta seg av tilbudet, men det ble populært. Vi malte i grufulle farger, en vegg ble idolet Che Quevara. Her ble kafè, allrom m.m. etablert. Og en dag kalte Tor oss inn i rommet i høyre fløy for å diskutere noe. Vi satt der, vi ungdommene og diskuterte. Så var det slik at kameraten min slett ikke kunne forstå dette problemet, gjentok spørsmålet sitt. Tilslutt kom det tørt fra en annen;

"Jaja. Det va det eg visste, atte du har enn intelligens så ett engelsk skonommer!"
 

... OG SÅ AVREISEN 2016 ...

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Agios Dimitrios. Hydra.
 

Båten gled fra stille fra land, husene rundt beveget seg sakte bort fra meg idet båten rygget. Så snudde den sakte nesen mot nord, gasset opp, jeg forsøkte å se innover mot byen gjennom saltbelagte vinduer. En reise indikerer slutten på noe, men kan også være begynnelsen på noe nytt. Noe spesielt. En oppvåkning som kan gjøre at det kommer ny erkjennelse. Der jeg steg ombord, så jeg Giorgos stå og se meg stige ombord. Gråt han ennå? Kanskje. I hvert fall gjorde jeg det. Til vi var i Poros. Og lenger. Og enda er ikke hverdagen her i Oslo i boks! Det er som om dagene sleper seg av gårde, mens Vasos pirking i skulderen min er selve bildet på hva jeg føler. Neddempet, er vel et bedre ord enn deprimert, ikke sant?

I hvert fall er det slik at min omgangskrets her i Norge mener jeg har involvert meg for mye. Men hva er "for mye"? Betyr det at det er bedre å sette seg ned og bare nyte solen? Men om man tillater seg å bli involvert, betyr det også at det kommer ny informasjon så snart du kan åpne øynene for det.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Fra Kiafas, Hydra.
 

Min hengivenhet for Hellas vedvarte jo i 24 år før den fikk ny næring i nye turer. Dengang ble reaksjonen høyst kraftig pga. økonomi, den var jo øket, fordi prisene i første omgang var øket. I mellomtiden var også Hellas innlemmet i eurosonen. For meg dengang, i 2007, var egentlig ikke det så viktig. Men i dag fikk jeg et innspill om hva det i virkeligheten innebar fdor grekerne. At den gang var verdien på euro kontra drakmer 370-1, etter som jeg forstod. Etter overgangen økte prisene visst vanvittig, de mistet fritt sykehus, lønningene gikk ikke samme vei. De sakket akterut. Jeg har forstått det slik også at handelen over disk også går ned privat. Men det kommer vi tilbake til ... kanskje ...

1967 ...


Giske Ungdomddkole. (p3.no Skolesessions 2012.)
 

... var året da vi flyttet skoletiden til Trones. Endelig! Som året før fikk vi sove lenge på lørdager, før det var det faktisk skoledag på lørdager. Med mer fritid og skolen nærmere enn noen gang ble det også vanskeligere å stå opp om morgenen, min eldste søster var gravid og ble boende på det minste rommet med yngstesøster, jeg fikk sove i fred. Kunne ligge der inne under Karlsvogna og drømme om Amerika. Men fra august av det året skjedde endringen; klassen ble delt opp i planer og nivåer og sendt til Giske Ungdomsskole. Det skulle bli en reise i dannelse mange av oss medelever sjelden glemmer. 


Båndopptaker. (Digitalmuseum.)
 

        Som klasseforstander fikk vi en pur ung, atten år gammel fyr med kviser og Elton John-sveis! Ikke helt sam-me stil som gode, gamle "Slesjen" med mandolinen. Vi ga ikke læreren noe klengnavn, men engelsklærerinnen var meget bestemt på det politiske; hun var så rødstrømpe at hun gikk med røde strømper omtrent alltid. Elton John-sveisen dukket opp med siste nye innen lydteknikk; en bærbar, liten Tandberg båndopptager, og der introduserte han oss for det nyeste innen pop og rock; en dag var det The Jimi Hendrix Experience som spilte "Foxy Lady." Og siden engelsklærerinnens navn var helt i samme retning, fikk hun navnet Foxy Lady!

        Rommet i andre etasje til høyre ble borgen for klasse 8a! Dit inn krøp jeg og mine klassekamerater med største selvfølge. Det med nesa helt i sky, for VI hadde den kuleste læreren; VI hadde en lærer som var vikar og skulle samle poeng til å komme inn på videre studier. Men viktigst for oss var at han hadde Tandbergen med seg, og om vi hadde vært snille og flinke den dagen, kunne han fyre opp spilleren for oss. Og ut tonet gjerne litt Bee Gees, men også mer Jimi Hendrix, Steppenwolf, BLUESBANDET Fleetwood Mac, Stones, Kinks, Pretty Things, toner som behaget Beatlesfanen meg. Og så ryddet vi rommet kjemperaskt og danset en gang i uken! 


Pretty Things (www.theprettythings.com)
 

        Paradis? Kanskje. Men vi hadde også stempelet som skolens bråkmakere, joda, vi fikk lært ganske mye, normalt vil jeg si, men det var en livlig gjeng som befolket klasse 8a. Klassen var skolens utgave av lektor Tørrdals hodepine, skjedde det at vi fikk tidlig fri, eksploderte 8a først. En vinterdag med stålis på alle veier kom rektor opp på vårt rom, løse gulvfliser førte ham opp trappen, til vårt rom, inn og bort til en av oss! Hvorfor! Det var jo stålis! Og stålis er glatt! Så medeleven min hadde banket flere spikere gjennom sålen på skoene, så klart! 

        Når jeg nå tenker på denne perioden, virker det på meg som om akkurat dette er et springende punkt på å kunne gjengi eldre samtid for fremtiden. Kan det tenkes at veien til Høyland Ungdomsskole var for lang for en som ikke kunne sykle? Jeg vet ikke, men ...

GAMLINGEN PÅ KAIEN.


(Tegning; Reinert Serenius Bokn..)
 

Gamlingen satt på kaikanten og duppa litt øve dorget. Fisk fekk `an ikkje, det va så godt å duppa litt å ... nei, ingen fisk! Han vikla inn snøre å ... då va det `an kom til å hosta. Kraftigt! Ett einaste host å der fòr gebisset i sjøen me` ett plopp! Fortvila kom gamlingen seg på beinå, fòr bort til ein fyr me` fiskastong lenger borte å ber han om hjelp. Maen seie ja, blir me å gamlingen vise `an ivrigt stedet tennene forsvant i djube. Men nei. Fyren får det ikkje til! Då pirke gamlingen `an i ryggen å seie;

"Du? Prøv med leverpostei for det liga di så gott!"

HELLAS OG EURO ...


Parlamentet i Aten. (googlebilde.)
 

Nå i ettertankens tid, - og savnet, er det rart å tenke tilbake på grekernes snakk om penger! Penger, penger, penger. Det har alltid vært en stor vinner for samtaler. Penger, her; drakmer. Drakmer og kroner. Av drakmer og kroner var selvfølgelig drakmer best for grekerne, siden du kunne få så mye mer for drakmer enn for kroner. Norge var så DYRT, hva skulle man vel med fritt sykehus over skatteseddel når man aldri ble syk? Og når man på taverna på 70-tallet betalte 4 kr. for en øl, og ikke det mangedobbelte som i Norge! Da kunne man jo drikke mange ganger så mange pils som i Norge. Nei, drakmer var best, var omkvedet. Mon det.


Kreta. (Ving.)

        Så går det 24 år før jeg i 2007 var tilbake på gresk jord. Da var Hellas i eurosonen forlengst. Nå var tonen litt endret, de var ikke fortrolige med euro, de første, vage samtaler om å vende tilbake til Drakmer foregikk rundt tavernaenes bord. Dette akselererte fra 2009 og fremover til ... i fjor! På Hydra, som slett ikke er verre enn andre øyer i Hellas, regjerte den tiltagende drømmen om å returnere til drakmer, alt mulig ble transformert inn i drømmer om en bedre fremtid i drakmer, alle ville bort fra virkeligheten. Fortidens virkelighet var mer forlokkende, spørsmålet om snarlig retur til drakmer red også avstemningen i fjor der hele landet stemte "nei" til fortsatt EU-medlemskap. Alle trodde den gang på "grexit," men Tsipras gikk ikke så langt.

Kan det være at han holder riset bak speilet, at det ligger der og lurer mens han forhandler videre?


Alexis Tsipras (googlebilde.)
 

         Så skjer det rare. Nå i 2016 var jeg på Hydra i 5 1/2 uker, det lengste oppholdet noensinne. Men i ettertid kommer reaksjonen; økonomi har ikke vært på tale i år, ikke i form av å drømme om drakmer i hvert fall. Betyr det at de omsider har godkjent euroen? Muligens og muligens ikke. På pensjonatet der jeg bodde, har det lenge vært helt gjennomført betaling med kredittkort, helst ikke mye kontanter. Innimellom kom det for meg, som bodde så lenge, opp ønske om å betale delvis med kontanter, fordi bedrifter ikke får tatt ut nok til å kunne betale for seg. Irini er i så måte den eneste som har klaget bittelitt over myndighetenes behandling. 

          I fjor var det også umulig å betale med kort på Lulu`s taverna. I år opplevde jeg at det gikk smertefritt; flere fikk betale med kort! Og fra 1.8 - 2016 skal digital betaling være hovedmiddel for å gjøre opp for seg! Men nå tror  jeg det å ha kontanter også kan være gull verdt; Grekernes skepsis er stor, siden de ikke kan overføre/ta ut mer enn en viss sum vil antagelig også knitrende sedler i kommende år være betalingsmiddel. Tsipras må antagelig få bankene til å åpne uttak for folket før den digitale hverdag kan komme ...

VI DRØMTE OM ...


New York. (The New Yorker.)
 

... Amerika der vestavinden bor, vi drømte om Amerika der honningblomster gror ..." Og jeg var blant dem som drømte om Amerika der jeg gikk hjemover i Sandnes myke mørke. Jeg skulle bli amerikaner, og bli stor og ha hvite tenner. Skuespiller skulle jeg bli, større enn James Dean, hele verden skulle se opp til meg. England? Nei, i England bodde Betales og Rolling Stones og endel andre merkelige typer. Men ellers var England et lite stykke fillejord, nei, i Amerika bodde John Wayne, i Amerika ble Robert Kennedy skutt og drept noen dager før. Fryktelig det også, men da reiste cowboyen i Amerika seg, inn i meg sèg en amerikaner med sort hår og hvite tenner og arresterte morderen.

        Slik at jeg kunne fortsette å drømme om Amerika langt borte.


Chewrolet Bel Air Convertible.
 

        For der skulle jeg cruise gjennom landet i en diger convertible, Chevrolet som min onkel Jonas, selvfølgelig, skulle cruise fra stat til stat og snakke amerikansk, må vite, ikke engelsk, det var for usexy. Cruise gjennom landskapet med langt hår blafrende i vinden, digre solbriller på nesen og tung gullenke rundt nakken. Eller kanskje sitte i veikanten med tommelen ute, haike på Route 66, komme meg til LA og Hollywood. Men kanskje stoppe litt i Wyatt Earps Tombstone, eller svinge innom Laredo? Phoenix? Nashville, for sure. Cool var min fremtoning, San Diego-sleng skulle det være på språket, uten at jeg visste hvordan DET lød.


Sioux-høvding Geronimo.
 

        Cool, ja. Men ikke så cool at jeg ikke stoppet innom indianerreservater på veien. Hilse på og prate med Siouxer, Dakotaer, Brule-Siouxer, Cheyenner, sove med dem og røyke fredspipe. Wounded Knee og Black Hills, indianernes siste skanse på 1890-tallet, der skulle jeg legge meg ned og gråte. Men først ...


Sioux-indianere.
 

NEW YORK. The Big Apple. Jeg skulle innta Fifth Avenue som det mest kjente mennesket i byen overhodet, feie oppover byen, innta Madison Square Garden for en Dylan-konsert og ... Jeg skulle være amerikaner, med brede skuldre og hvite tenner og hilse alle med "howdy" ... det skulle jeg, ja. Men først måtte jeg gjennom mørket, der borte lyste Tronesveien, snart gikk jeg oppover den et lite stykke, så til høyre innover Professor Dahlsgt. Der inne ventet sengen, og da ... fikk drømmen om Amerika fare ...

Jeg kom faktisk til New York og Amerika, men ... det er en annen historie ...

BASAREN?


(Bergensavisen.)
 

Karen va`på fest å koste seg verkeligt. Dansa gjorde han òg, å rett så det va` så traff `an ei snella `an likte godt, di danste heile kvelden, men rett så det va va festen slutt. Go`e kar så `an va fulgte han damå hjem til dørå. Men `an va `kje så vande med dame`, ved ytterdørå så snellå på `an og spørte;

"Jaja, vil du bli me` meg opp å få deg ett nommer?"

Karen skottet fort opp på huset, før han så damå i auene å stønte:

"Åh, jysses, e` der basar der oppe?"

( Fra "Sjøyden og andre sidiisar.")

HYDRAS UNGE ...

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Kastello. Kamini 

... er i dag som i all verden ellers. Mange har jeg hørt i den senere tid har lest Hesthammars biografi om Marianne Ihlen og kunstnerkolonien de levde i. Men ingen legger merke til at livet den gang også var mer bundet av tradisjoner enn de er nå. Det vi til daglig sier er normalt mht. seksuell frihet, ble den gang kalt horeri! Nå er dette bygget på erfaringer fra Kreta, der min gamle kompis Kostas fortalte at han traff sin Maria en søndag hun gikk på utstilling sammen med familien forbi tavernaen han og kompisene satt og røykte på. De unges øyne møttes, og vips ... var de gift.


Dansende jenter. (Digitalt museum.)
 

        Da jeg på sytti-tallet var på Kreta første gang dro vi på restaurantur. Utpå kvelden havnet vi på en taverna, der det også ble arrangert dans. En flokk unge, greske jenter troppet opp på dansen, det var tydelig at de var der uten anstand, og kun med lyst til å danse. Da kom det unisont fra eldre, norske damer; "Se der er de, horene!" (Jeg ble helt bestyrtet, jeg var jo vant med fra Norge at gutter og jenter dro på dans!) Jeg tittet opp på de tre-fire, helt vanlige jenter var det som danset der, ingenting annerledes ved dem annet enn at de var uten ANSTAND. Ettersom Hydra også eksisterte på den tiden, var forholdene for jenter ganske sikkert den samme der. Dermed må forskjellen fra de frie, åpne kunstnerne som befolket øya vært mer enn enorm! For blant folket i gata var nok sex tabu og tilhørte ekteskapet. Mann og kvinne kunne ikke vise seg sammen, sex tilhørte kun ekteskapet! Det sies guttene måtte øve seg på hverandre som del av utdannelsen til ekteskapet! For brunstige og førende skulle gutta være uansett ... Så godt det er nå.


Fritidsresor
Valentines day. (Photo;Kimme Persson.)
 

        Så godt det er å se dem nå, de greske etterkommerne våre. Se dem komme jagende gutter og jenter sam-men, i den pure ungdom er de, der de dytter hodene sammen i prat og skjemt. Så fri de er der de kommer til Spilja for å stupe, så fysiske de er, der de leker med hverandre de to kjønnene. De tar på hverandre, dytter hverandre i vannet, slenger armene rundt hverandre, - utfører slik tilnærmelser deres foreldre sannsynligvis ikke fikk ta del i i sin ungdom. Det lyser seksualitet over dem, de to tenåringene som kommer tuslende hånd-i-hånd har kropper som kjenner hverandre fra akter. Og de gjør ingenting for å skjule det, den friheten har de ervervet og den er kun èn ting; deres!

UNDRING


Modell av Nye Ruten i Sandnes. (Aftenbladet.)
 

... er det som dukker opp når jeg ser planene for Ruten. Gode, gamle Ruten! Her står jeg i Oslo og baker brød, slår opp "fjesboka" og der freser Stanley Wiraks innlegg inn på skjermen. Jeg myser mot det blendende lyset, gisper; "Å, jysses! Høghus på mitt sted, gitt!" Fort går jeg til vasken, skurer hendene for deig, tørker dem, så tilbake. Der setter jeg meg og lurer; liker jeg dette? Studerer Aftenbladets bilde nøye, kjenner den gamle følelsen av avsmak komme krypende, ord som dekkende sier; "Alt var bedre før!" Men her er det et MEN. 

        Jeg merket meg at Aftenbladet, som vel er hjemmeværende i Stavanger, antyder at "Sandnes bør bestemme seg," for den vokser snart forbi storebror i nord." Vi har jo alltid sagt at Stavanger bare er forstaden til Sandnes, ikke sant? Og nå er den pinadø i ferde med å bli det! Igjen myste jeg mot bildet; han lille gutten som suste ned gjennom Gannsområdet på kjelke i 1960, ville han ha likt dette? Enn han som stod på toppen av området og så byen som et diamanthalsbånd, ville han ha likt å se en tyve etasjers bygning krone det hele? Enn han som trålet Langgata på langs og skremte livet av folk med parafyme? Han som kom ramlende full inn på Ruten etter dans? Han som kom ut fra Rådhusteateret i sin tid og innbilte seg han var James Dean, da?

        Oslo har vært mitt bosted i mange år nå. Her har vi også hatt mange, lange diskusjoner om høyde på bygg, utforming av bygg m.m. Radisson SAS skapte enorme bølger i sin tid, 30 etasjer som det har. Så ble Postgirobygget solgt, pusset opp og endte høyere i sky enn SAS! UTEN klage. Nå ligger Barcode der og gliser, uten reaksjoner. Og i meg sier det; høyhus gir meg en positiv, rar følelse; følelsen av Amerika. Så når jeg så bildet, så jeg også at sentrum av Sandnes vil tåle bygget. Dermed er det bare en ting å si; alle mine jeg-er sier; ikke diskuter mer, Sandnesfolk; BYGG! Det ser råkult ut! Jeg vil svært gjerne gå av toger der, det inviterer meg!

(Noen kan tro dette er for å tjene et billig poeng? Det er det ikke; det er glede!)

RATTKJELKEN...

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Pumkthuset i Parkveien. Farfars hus nræmest i mørkt felt. (Sandnes fra tretti-åra til i dag.)
 

Når jeg står det på toppen av Gannsområde kommer jeg ofte i tanker om en gang det virkelig var vinter på Sandnes. Det er ikke så ofte det ER vinter på Sandnes, var det i hvert fall ikke på den tiden. Den gang jeg tenker på var jeg ikke mer enn 6-7 år, ved jul var det finnbullvinter og snøen halvmeter tykk. Hva gjorde Sandnes kommune? Jo. De tenkte på oss ungene, hele villaveien fra krysset Eidsvollsgata/Chr. Kroghsgate på toppen via Sigrid Undsets vei, ned hele  Parkveien og ut i Langgata sprøytet de med vann! Selvfølgelig stengte de all biltrafikk også, noe som ikke var så stort i 1959-60. Og der kom vi vandrende fra Trones julaften for å feire den i Parkveien 25 D hos farmor og farfar. 


Aktiv.

        På rekke kom vi nedover en etter en, eldste søster forsiktig, jeg skled frydefullt, så kom far og bakerst kom mor og yngstesøster. Mor kjeftet og smelte på alle og enhver, og sikkert "dustene som hadde gjort dette." Forbi oss hvinte unger foreldre ennå ikke hadde fanget, på kjelke. Jeg gikk nok og så lengselsfullt på de som hylte forbi. Da, like ved enden av rekkehuset farfar bodde i, deiset far over ende på ryggen! Mor hylte av skrekk, far greide såvidt å komme seg på beina med hjelp av en engstelig mor, hun får ham buksert inn til farmor og farfar. Ikke rart hele familien var i skrekk; far hadde allerede da langt fremskreden bechterrev, og ...



Rattkjelke. (googlebilde.)

        Det ble sikkert en julaften på det jevne med mat og brus og kaker og alt sånt. Men så snur alt; fars yngste bror og min onkel Odd sier; "Olav? Bli med en tur ned i kjelleren, du!" Jeg tar ham i hånden, kjellertrappa er såååå skummel, inn i kjellerstua går vi, og ... der ... Hjertet mitt stanser nesten, for ... der ... Og onkel tar tak i den store, harde pakken, bærer den opp, jeg dilter sjokkskadet etter. "Nå får du pakke opp!" sier onkel Odd oppe i stua. Jeg så gjør og der ... dukker den vakreste rattkjelken opp! Jeg satt visst på den resten av kvelden!

Joda. Jeg slepte den med meg hjem samme kveld, lengtet vilt etter å ta den i bruk. 1. juledag? Glem det! Familieselskap. 2. juledag? Familieselskap igjen. Men 3. juledag var fri for alt sånt! DA hylte jeg ned hele trasèen, forbi farfars hus uten å levne hans alder en tanke, skrekkslagent gnistret jeg forbi Punkthuset og endte nede i Langgata! Den trasèen ER sinnsykt lang, ikke sant? 

Men der jeg stod trakk jeg bare på skuldrene og gikk nordover og hjemover ...

TURISTENS KLAGAN ...

Tourists take snapshots with the ruins of the fifth century BC Parthenon temple on the background in Athens, Monday, June 29, 2015. Anxious Greeks lined up at ATMs as they gradually began dispensing cash again on the first day of capital controls imposed in a dramatic twist in Greece's five-year financial saga. Banks will remain shut until next Monday, and a daily limit of 60 euros ($67) has been placed on cash withdrawals from ATMs. (AP Photo/Daniel Ochoa de Olza)
Turister i Hellas. (Politiken dk.)
 

Med en gang jeg trår inn på Hydras jord tar det fem sekunder og så er jeg gresk! Selvfølgelig tar det "litt" lengre tid, Giorgos møter meg jo på Isalos. Så er det å hilse på Isalos-Giorgos, Sotiris Skodaras, Stelios og Artan. Klemme og riste never. Så tar det fem minutter opp til Erofili, for å hilse på Irini, Mariana, Bruna og Stefanos. Deretter dumpes bagasjen på rommet, og ... idet jeg stiger ut, er det i en litt annen form! Glemt er Norge. Glemt er jobben. Navnene til kollegaer der hjemme huskes knapt, det er som om de tilhører en annen tidsregning, jeg savner ikke Norge i det hele tatt. Hvordan kan det da være at det den andre veien er så mye verre med dyp lengsel, sorg og savn tilbake til Hydra?

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Oikonomougaten. Hydra.
 

Så går jeg barbeint nedover gata og det faller seg naturlig å hilse kalimera i øst og vest. Jeg går for å bade første dagen, men veksler nok greske gloser hist og her med venner og andre til at språket kommer i gang. Miljøet behager meg visst mer enn jeg tror, jeg stikker meg så lite ut at noen få turister tror jeg er gresk. Og etter hvert som fargens intensitet stiger, kommer henvisningene mer og mer på ... gresk. En gang i år satt en kvinne på Lulu`s idet jeg kom innom for kaffe, hun henvendte seg til meg på gresk! Stor ble hennes forbløffelse idet jeg sa ; "Norsk!" Hun tok meg for å være gresk på måten jeg inntok tavernaen på! Og jeg grunnet litt på det, men fant;

Turister er noen rare dyr! Kommer man i flokk er man helt tydelige. Man kakler av gårde på ett eller annet språk, har vansker med bestemmelse, man er lyse og lette i huden. Er man to, er man i tillegg belemret med en selvlysende usikkerhet for omgivelsene, men man konsentrerer seg hardnakket om å finne et diskret bord der man gjerne setter seg i vinkel i forhold til hverandre, nekter innsyn. Mens flokken gjerne setter langbordet midt i lyset slik at alle kan se dem. Når de alle kommer inn på tavernaen, trår man med høyre fot først, forsiktig, som om plattingen er av glass, og man helst ikke vil synes for mye. Når man derimot går derfra er det nesten skjødeløst annerledes som om man gir litt f ...! Reiser man aleine kommer man ofte smygende inn til bordet i mørket, ingen oppdager deg før du plutselig kremter etter kontakt med servitør.

Xeri Elia/Douskous Taverna. Hydra.(Stock Photos.)

Er man ute og går i gata, forsvinner vi alle i forhold til klesdrakt, det er slik vi turister helst vil forsvinne ... det er som om det er en slags "skam" i det å være turist. Men grekeren meg har alltid et mål å gå mot der jeg kommer barbeint vandrende, jeg dveler lite ved vindusutstillinger. Vaso og jeg satt flere ganger og studerte folk, visste at om reisende jobbet intenst med å være mest mulig lik "mannen i gata," så vi dem med en gang. Så gikk jeg hjem til pensjonatet fylt av turister hvilke jeg ikke ble kjent med, de bare vugget forbi som ensomme skip. Om de ikke tok meg for gresk ...

LENDEN ...


Lars Lende  (NRK-Rogaland.)
 

Lenden va òg ein original fra Stavanger, men med det forhold at han etterlot sine penger i arv til Varatun Fritidssenter på Sandnes. Lars Lende var kjent som en snill mann, han dro ofte rundt med ponni og kjerre, og unger satt gjerne på.

 Men en dag traff han på ordføreren som var ute og spaserte med sin kone. Ordføreren stanset og sa høflig;

"God dag, Lars Lende. Jeg ser De er ute og lufter merra Deres!"

"Ja, ordførar. Å eg ser atte Di e` ude å lofte merrå Dis med!"

NETTENE ...


Sandnes ved natt. (youtube.)
 

... på Sandnes kunne være så myke! Selvfølgelig hendte det de var harde og bistre, at nordvesten bet fra seg. Og aliikevel smyge seg mykt rundt en ung fyr på vei hjem enten fra Maran Ata eller kino en sein kveld. Det er det merkelige; selv om jeg fant ut at jeg elsket kalde, bistre morgener, elsket jeg like fullt kvelden og natten. Utenfor vinduet på soverommet hang Karlsvognen på himmelen. Alltid har jeg undret meg over hvor flinke stjernene er som bare henger der oppe, noen ganger gikk jeg ut på et åpent område, hevet ansiktet mot himmelen, lyttet gjennom vag bilstøy for å høre den nydelige rom-musikken! Den er nemlig helt stille, men lytter du kan du fornemme en flytende lyd sveve ... I uendeligheten ...


Gannsområdet. (NRK-Rogaland)
 

Så gikk vi der, ut fra Folkets Hus, om vi hadde plaget Åge bortover St. Olavsgt., røykende om jeg var fylt seksten, yngre ikke, ved Olav Kyrres gate dreide vi til venstre, begynte på veien oppover. Vi krysset Langgata, tom nå, men fylt av rader med snille lys. Her lå de på rekke og rad; Vigesdal, lekebutikken, Diversen, Tekstilbasaren på høyre side, Malingbutikken, kjøttbutikken og "Promme`n" på venstre. Gaten flommet av trygghet der vi krysset over mot Sparebanken og tok på med bakken opp mot vårt kjære Rådhusteateret. Natten sluttet seg mykt rundt oss med nordvest i kastene der vi skravlet oss forbi sykehuset og oppover Eidsvollsgate. Oppover og oppover gikk vi til krysset Eidsvollsgata/Chr. Kroghsgt, før vi stoppet. Og så utover ...

Fra toppen av Gannsområdet så Hjembyen min ut som et lite halsbånd, bebyggelsen på Hana glitret som et bånd av diamanter langs fjorden. Der stod vi og var pur unge, uten en eneste skramme av livets begredeligheter og gleder. Ikke mange år hadde vi på samvittigheten, tida var tidløs, evigvarende, og begynnende Sandnes-natt føyde seg blygt rundt oss. Der nede, bak den enslige lyskuppelen i Parkveien 25 så farmor og farfar på tv, om ikke han var på kveldsvakt på Dale. Så gikk vi stille videre, snart var jeg hjemme på rommet og utenfor hang Karlsvogna i det fjerne ... og natten var blåsvart og myk ... og tiden uendelig ...

HYDRAS NETTER ...


Hydra by night. (www.flickr.com)
 

... er også myke. Ved sekstiden begynner solen å krenge veldig, jeg sitter på Lulu`s og rører i en gresk kaffe på vei hjem til Giorgos og pensjonatet for en liten rast og blogg. Deretter går jeg videre oppover Miaouligaten, forbi verktøy-butikken til Kalogiannis, så til venstre inn Mandraki-Moli gaten før Supermarkedet. Krysser byen via bakgaten, skyggene blir så smått lengre og lengre og svakt blå. Blogging, søvn, dusj og nye klær på rommet. Så ut døren igjen til en by solen nå har farget rosa, fire skritt opp Tombazi-gaten, tilbake Mandraki-Moli for å finne Vaso i Oikonomou-gaten. Mens vi sitter der feier gudene den siste rest av av dag bort, natten er over oss varm og myk. Forbarmer seg over alle menn, kvinner, barn, homoer, bifile og lesber, spør oss ikke hvem vi er, kommer bare listende fra øst og er likedan mot greker som albaner. 

        Litt senere, etter å ha løpt opp og ned steintrappene til Nikos, iført slippers, båret inn portokalia, akladia, meli, patatis, stafilia og krasia ... sitte på Lulu`s og se Miaouligaten ta kvelden. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Miaouli-gaten by night.
 

        Men natteverdenen rundt meg er ikke så liberal mot homser og albanere. Allikevel ser jeg Mario hente Nikos nede ved butikken, ved bordene nærmest meg sitter tre mannepar. Ingen på tavernaen sier noe på det, der mennene sitter og spiser; ved guder ... de tjener jo penger på dem. For homser har jo mye penger, det vet til og med en greker! Og hjemme i Norge sitter ennå mennesker og undres over det konservative folket her omgir seg med, gammel kunstnerkoloni som Hydra er burde folk da være langt mer liberale? Men nei ...


Lulu`s Kalamara by night.
 

        I gaten ser jeg en eldre mann komme med sin lille hund. En meget dannet, eldre engelskmann som hver kveld går ned på havnen og drikker sin portvin og litt til. Så hilser han til høyre og venstre oppover hele gaten, stanser av og til og sier noe på engelsk. Han er kunstner. Tror jeg, men jeg har aldri spurt. Og grekerne lar ham gå, som de gjør med alle andre kunstnere, for jeg proklamerte en gang for noen år siden at jeg jobbet med en Kountouriotisbiografi og da fikk alle stjerner i øynene, de kunne ikke snakke med en så høyvelbåren mann som meg! Jovisst elsker de sin Dimitri Gassoumis, det gjør de, men ellers er kunstnere noen raringer og ikke som normale folk. Leonard Cohen er bare en merkelig figur som bodde der en gang og skrev noen sanger. Hva betyr vel det? Etter åtte års bekjentskap tør man innrømme at han en gang satt ved det bordet jeg besitter. Nei, kunstnere er noe eget, drømmehoder man ikke kan stole på, man fester ikke lit til dem. Og meg?

      Jaja. Meg tror de ikke på når jeg sier jeg er kunstner, jeg er jo som dem, jo! Nåja. Etter stengetid karrer jeg meg ut av tavernaen og omhylles straks av det myke mørket, hvem bryr seg? Kanskje jeg går hjemover, kanskje jeg beveger meg mot elskede Isalos? Kanskje ...?

 

SJØYDEN ...



 

Sjøyden var nok en alkoholisert original, og hjemmehørende i Stavanger, Nord-Jæren. 

En dag kom Sjøyden gåande ner ein bakke i Stavanger. I bakken låg ein svirebror langflade, flaskå i baglommen, sklidd så han hadde på isen. Då bøye Sjøyden seg ner, ser på fyren å spørr;

"Ska eg legga meg ner å holla deg med selskab?"

MARAN ATA ...


Folkets hus. Sandnes.
 

Maran Ata. Maran Ata har møte på Folkets Hus! Da samlet mobben seg, en gang i måneden tror jeg det var kom Åge Samuelsen til Sandnes og gjorde Olav Uthaug til en mobbedemon! Maran Ata! Knapt seksten år gammel hadde jeg begynt å røyke karslig, "Øst for Eden" hadde jeg nettopp sett på kino. Nå stod jeg der i Sandnes-kvelden med lutende skuldre, plirende blikk, sigaretten i munnviken og lekte James Dean mens jeg sammen med de andre ventet på Åge! Åge var stor stjerne på den tiden, vi hylte som jenter såfort vi så ham. Men hylinga var diametralt motsatt av den Beatles fikk fra salen på konsertene sine, vi var mobbere, ikke tilhengere. Da han troppet opp i bil, delte vi oss høflig men knuffet gjerne i ham, ertet ham både for ditt og for datt.

        Hele bølingen kom seg inn dørene, ingen vakter stoppet oss, opp alle trappene diltet vi etter ham, inn i hovedsalen også der akterutseilte kjerringer allerede satt benket rundt podiet i salig venting på sin leder. "Attegløymer" ingen ville ha stemplet jeg dem som fort! Bak dem limte vi, alle gutter, oss opp langs veggen. Der stod vi og ladet kanonene, klare til å overfalle Åge med slibrigheter såfort han hadde stemt gitaren og satt i gang showet sitt. Og han satte i gang med å tale med svovel i stemmen, kjerringene svarte med å reise seg i tungetale. Jeg ble skremt første gangen; det var ikke så langt ut til Dale Psykiatriske Sykehus, kom hun derfra? Men jeg var jo suggerert til å være kjekk mobber ... jeg som sjøl ble mobbet når jeg kom til skolen dagen etter ...



 

Så skjer det en dag; jeg blir med gjengen på Maran Ata-møte, utad for å mobbe! Men der jeg står kjekk med sneipen i kjeften skjer det noe idet Åge-far dukker opp; han er jo bare en pusling med stor og god kjeft! Vi vraltet som vanlig etter ham opp til hovedsalen og inn der, "attegløymene" var der allerede, vi limte oss som vanlig opp til veggen bak dem, de fleste klarererte kanonene, men ... Ikke jeg. Åge begynte å vræle, den mobbende hånlatteren runget, men ... jeg stod stille. Så ut over alle halleluja-folkene; hvordan kunne jeg som selv opplevde mobbing mobbe dem? Kamerater dultet meg i siden; hva skjer med deg, `a? Disse menneskene trodde på noe, og her stod jeg og mobbet dem for det! Jeg var jo like råtten som min egen mobber! Hvordan kunne jeg henge ut dem som satt her og trodde, selv om det de trodde PÅ var annerledes og rart? Og Åge selv, da? Han var jo bare en fyr med skjev munn og det verbale i behold! 

        Jeg tror det var siste gang jeg var der og da de andre hadde mobbet Åge ut i bilen sa jeg klart i fra til mine nærmeste kamerater på hjemveien; dette ble jeg ikke med på lenger! Vi røykte og pratet, og jeg fortalte jeg følte meg dårlig som mobbet dem for at de trodde på noe. Men ikke at Åge idet han steg inn i bilen, så meg inn i øynene. Og Åge ble jo på mange måter "landsfader"! Det blir ikke jeg ...

SOM MAN SIER ...


Steingard på Jæren (Ruth B./google)

Som man sa på Jæren; To menn møttes på veien. De ble ståande og tatla både lenge og vel, var lenge siden sist! De skravla både om ditt og datt, va lenge siden de hadde sitt kverandre, jo. Då det endeligt lakka mod slutten, så den ein på den andra og sa;

"Jaja. Du får ha det då. Å sko du verta sjuge så får du ha goe bedring!"

AVHOLDSMANDENS JUL ...


Alt om fyll.

(Fra "Fjåge folk" av Einar Lea/Svein Inge Årrestad.)

Ein trufast og traust gammal avholdsmann hadde i alle år kvar jul gått frå dør til dør og selt Avholdsmandens Jul, og med det gjort ei av sine plikter for saka. Dette året var han ikkje god, det var influensa som plaga han, men han var ikkje til å stoppa. han la i veg i slaps og snø, godt innpakka i frakk og skjerf, raud om nasen, og med hengjande nasedrope gjekk han sin vante gang. Ein kar tykte reint synd på han og meinte at han måtte komma seg heim og i seng. Men nei, han ville gjera si plikt som alltid.

"Men la meg iallfall finna noge medisin te deg,! sa mannen, og kom til han med eit glas med farga stoff i. "Drikk dette, så vil dæ nok hjelpe deg."

Han svelgde det og rusla glad vidare. Men etter ei stund følte han seg litt rar, han var litt ustø på beina, og plutselig stod det klart for han at medisinen han hadde fått måtte ha vore alkoholholdig! Situasjonen var ikkje til å halda ut! Nedtyngd av dårleg samvittighet fòr han til ein god venn og "broder i ånden" og fortalde om det som hadde hendt. Om han trudde at han med dette hadde kome til å bryta avholdsløftet sitt?

Svaret kom så lakonisk som vel mulig;

"Kor vidt du he brudt någe avholdsløfte ska vera usagt. Men FODLE - dæ æ du!""

(Sjekk Norli Bokhandel.)

HYDRA; HOMSENES PARADIS?

Jeg har møtt folk som har himlet med øynene når jeg sier jeg skal "hjem" til Hellas, jeg er jo så heldig (!) for grekerne er jo så lidenskapelige! Og SÅ liberale overfor homofili/bifili! DET ER DE IKKE! Når jeg så spør hva vedkommende besøkte i Hellas, får jeg oftest høre Aten! Da sier jeg; "Kom deg ut i den greske småbyen, og du møter en helt annen virkelighet! Der er man IKKE særlig liberale overfor homofili/bifili!"

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Fra Votsi-plassen, Hydra.
 

        Folk spør meg hvordan jeg kan overleve i et samfunn som Hydra med min blandingslegning og trives uten å fortelle hvem jeg er. Til det svarer jeg enkelt; fordi det først og fremst er en helt privat sak, ingen har noe med det verken i Norge eller Hellas. Fremstå er jeg allikevel ikke fremmed for, men det kan nå lekkes sakte ut under den enorme respekten jeg visstnok nyter. Slik kan jeg for dette landsens folk vise at homofile/bifile ikke trenger å være spesielt feminine, eller endre seg fullstendig om en står frem. Og slik kan jeg også være et forbilde for Hydras homofile/bifile. For blant øyas 2.000 innbyggere er jeg IKKE alene, ca. 150-200 brødre har jeg her. Kanskje kan jeg en dag jobbe for en mer liberal holdning blant innbyggerne, men ... i dag er det IKKE liberalt.

        En dag for noen år siden satt jeg på tavernaen med en venninne. En homofil bekjent av meg vrikket forbi i gata, vi hilste på hverandre. Da bøyde min venninne seg frem og mumlet; "Der går en gala!" Jeg måpte. Gala? Det, sa hun, betyr "mann som ønsker å bli kvinne!" Og jeg så på henne, og skjønte at hun trodde på det! Hva kunne jeg annet si vagt enn at det var fullstendig feil! Og at jeg omgikkes homofile venner i Norge. Sa ingenting om meg selv da. Men for to år siden fikk jeg klar beskjed; som venn av tavernaen min kunne jeg IKKE gå på en viss bar, for kelneren der var homofil! Jeg sa klart i fra at i Norge var homofili lovlig og jeg gikk til hans bar fordi jeg likte ham! I fjor var jeg åpenlyst sammen med en homofil venn, samme som ble kalt "gala" tidligere, det var MIN sak. I år skulle alle mulige mennesker bli facebookvenn med meg, og hva popper opp DA? Stint av bilder koplet fra Oslo-Pride og meg! Bamseklubben med skjørt, m.m. DA gikk øyenbrynene i været; hva var nå DETTE! Jeg ble LITT flau, så; jeg tar den "fighten"! Og samtidig; nå aner vennene mine mer i det stille. 


Bamseklubben.
 

      Nei, jeg lever IKKE i skapet der. Jeg er meg, og har tydelig også forelsket meg for noen år siden. Men jeg har via noen fått henvisning til at Homofile blir jaget, slått ned og sjikanert i Aten, og det er faktisk tilfelle. Utenfor miljøene i storbyene er liberalismen ikke-eksisterende i Hellas. Og da regner jeg det som personen du er. Du vil ikke ha problemer med å være to "kamerater" på hotell, da tjener de penger på deg. Men mannepar sliter med å få kontakter ut over det rent kundemessige. Petrus fra forrige innlegg fortalte en historie fra da faren hans oppdaget ham i full gang med en venn på verandaen da han var fjorten. Reaksjonen var ikke utkastelse, men han fikk krav om aldri å "gjøre slikt" i familiens nærvær en gang til. I dag jobber Petrus som utsending for avisen Iakaterini i Norge, men han fortalte meg enkelt; for faren ble han bare "eksisterende." Men noen aksept som homofil fikk han aldri, der ble han persona non grata for faren. 

PIGGTRÅDMUSIKK ...


The Who kom til Sandnes i NME. (www.flickr.com.)
 

... kalte faren min musikken jeg lyttet til. Alle andre voksne kalte den det samme. Og alle føyset av den, var bare en døgnflue dette, statskanalen NRK levnet den ikke mange sjansene! Samtidig som Vidar Lønn Arnesen slet med ledelsen for "Ti i Skuddet"! I dag, derimot må jeg le, og gjorde det til gangs også en gang i fjor. Da ringte en godt voksen person inn til NRK og klagde fordi de ikke spilte musikk for voksne personer! DA lo jeg. For "piggtrådmusikken" var ingen døgnflue, den har fulgt oss! 


El-gitar (Computerworld.)
 

        Men den gang stod far over meg og freste; "Skru av!" Skru av "Ti i Skuddet" og Beatles? Ikke tale om. Jeg blånektet! Og svarte ham. Da ble jeg stemplet som opprører, men hvem ga ikke en god dag i det, når "King of the road" lå på første plass 23/-65? "Goldfinger" og Shirley Bassey på 6.? Vi var typiske ungdommer på den tiden, digget en musikk som kom til å fengsle to generasjoner, oss og ungene våre. Problemet var bare at vi var helt prisgitt NRK i musikk-interessen, og de levnet som sagt ikke vår musikk store sjansene, ikke før de måtte. Men så tipset en kamerat meg om "ei blekke" og hvor den var å få kjøpt. Så ble vi voksne, begge havnet i Oslo, og stundom mimret han;


Beatles. (Biography.)
 

"Husker du "New Musical Express"?" OOOM jeg gjorde! En gang hver uke gikk jeg en annen vei fra Høyland Ungdomsskole enn Gjesdalveien og opp Postbakken, jeg spankulerte langs fortauene nordover Langgata, pustet inn bensin, fant kiosken vis-à-vis Vigesdalen (husker ikke hva den het!). Og der ... For noen skarve lommepenger ble "New Musical Express" min. Skjelvende så jeg Ringo Starr stirre mutt tilbake på meg, ristende brettet jeg blekka sammen, stakk den inn i armhulen og hastet hjemover. Vel hjemme stengte jeg meg sirlig inne på rommet, slengte vel en bemerkning til lillesøster om å få være i fred. På skrivebordet ble avisen av grovt papir brettet ut, hjertet banket heftig ved synet av Beatles! Alle sidene ble lest nøye for å få med meg sladderen som allikevel var for gammel til å være akkurat det. Så ble saksa hentet frem, den jeg hadde kvartet fra mor, så ble utvalgte bilder klippet ut og festet opp på veggen sammen med alle de andre. Beatles, var det. Alltid Beatles.

Så steg jeg ett skritt tilbake før jeg ble stående og mønstre samlingen. Så kunne jeg gå i gang med leksene. Men ... Øynene hang mest ved verket på veggen ...

ATEISTEN


Hvorfor tro på en gud?

(Fra "Fjåge folk" av Einar Lea/Svein Inge Årrestad.)

Gode på botnen er vel dei fleste, og god arv kan sitja langt ned. Dette har vel aldri kome så herleg fram som då ein ung student og amatørfilosof frå Jæren etter grubling og sprenglesing betrur seg til ein kamerat og seier;

"Eg he vorte ateist nå." Og så legg han til med eit undrande, bleikt smil; "Eg lure på om Gud he sanst dæ?" 

TILGIVELSENS KUNST ...


Fra Sandnes. (privat bilde.)
 

Kjære bloggen! Om en viss tannlege har jeg skrevet to-tre innlegg, det siste med et utpreget "Unnskyld ..." i innledningen. Men det er noen grunner ikke bare til å si unnskyld men også tilgi! En skal vende det andre kinnet til, sies det i Bibelen. Kanskje man kan slenge frem neven også? "Toppen Bech"-metoden er ikke så dum! Visst fikk jeg litt pepper for innlegget om Sannerud, men også kontakt med familien. Som ikke var udelt begeistret, men nå i to omganger har fortalt meg i korthet historien.


Alt om tannlege (www.klikk.no)
 

        Det var en gang en liten gutt som vokste opp i en bitte liten familie i små kår. Mange av oss gjorde det, også min generasjon var ikke på samme høyde som vi har vært nå en tid. Men moren hans var i tillegg enke med eneansvar for tre barn og på den tiden var det ikke de støtteordningene for enslige mødre som vi gjerne har nå. Hvordan han kom på ideen om å bli tannlege, sier kilden intet. Men bestemme seg for høyere utdannelse gjorde han, med mor som enke og de små kårene ga ham ingen sjanse til høyere utdannelse. Han måtte antagelig slåss hver dag for å nå sine mål, stipender og økonomisk støtte fantes absolutt ikke, og i hvert fall ikke for fattiglemmer som ham. Kilden forteller at det var helt vanlig for ham å gå sulten til sengs, men han hadde et mål for øye; å gjøre noe godt for barna!


(googlebilde.)
 

Kilden var også livredd ham som tannlege, men jeg spurte hvordan var han privat! Han var en elsket bestefar, som visstnok elsket å leke med barnebarna. Dog nesten ekstremt opptatt av odontologi. Dog var han ingen barnepsykolog, det forstås godt. Men det viser seg da at han absolutt hadde et liv utenom som var helt vanlig! Og noen som elsket ham! Det er JEG glad for.

Visst skremte han oss for jævlig, Sannerud! Men å få høre at han var morder, er vel å gå alt for langt! Han var et produkt av sin samtid, og utstyret ikke all verden, boret f.eks. var grovt! Han kan dessuten ha vært "tung på labben," noe som er en fysisk sak, han var ubevisst på det. Men kilden min nevnte han fant opp noe innen fagfeltet som "ennå er i bruk," jeg har grublet litt på hva det kunne være, og fant; han fant opp vannboret, sannsynligvis. Det kom i hvert fall mens vi ennå sleit med skoletannlegen Sannerud.

Det kan ses ut som et skikkelig knefall, dette her. Det er det ikke, da må man forandre fortiden. Men jeg har i hvert fall slengt frem neven, tatt en Toppen Bech og tilgitt ham ... 

DEN UTROLIGE HISTORIEN ...

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Hest på Hydra.
 

Den utrolige historien, ja. Og et sidesprang er det, men jeg var altså på pub sammen med kamerater. London pub, for å være nøyaktig. Sted for homofile/bifile. Satt der og hadde det for så vidt koselig sammen med venner. Den ene satt lenger enn de andre, noen innpåslitne sirklet i nærheten. Men rett før han/vi skulle gå, ankom et-par venner jeg ikke hadde sett på 7-8 uker. Min kamerat gikk, jeg ble igjen for å snakke med dem, fant dem ute på røyker`n. Ved nabobordet satt en annen venn i prat med en pen kar. Kameratene mine forsvant inn, da havnet jeg ved nabobordet. Pratet litt med dem begge på engelsk til vennen min forsvant inn for å kjøpe en pils. Da skjer det;


London pub. (østlandssendingen.)
 

        Jeg spør den pene karen hvor han kom fra? I`m greek. Ja, men hvorfra. JO, fra en bitte liten øy syd for Aten som het ... HYDRA! Da ble jeg perpleks! Hydra? Jeg var nettopp kommet hjem fra 5 uker på Hydra! What? Ja, og jeg hadde vært der de siste åtte årene. Da ble HAN perpleks. Spurte om jeg hadde vært der og der på sydsiden av øya? Nei, ikke ennå, men en dag ... Da ble han fortellende, det var så vakre steder, dit MÅTTE jeg gå. Da begynte jeg å sjekke ham litt; Palamidas ble beskrevet som en vakker strand. Da smilte han; det er den så absolutt ikke. "PalamiDI," flirte han. "Ikke PalamidAS!" Da ante jeg; dette er ikke juks! Så jeg spør; "Hva er ditt fulle navn?" Svaret kom kjapt; "Petrus Bratsera! Og familien driver et hotell i byen!" Da var det sant; ingen som ikke er derfra kan vite at navnet eksisterer i denne byen. Så nevnte Petrus navnet på en restaurant jeg også dro kjensel på navnet på.

        Da jeg spurte om tavernaen Lulu`s Kalamara i Miaouli-gaten bare flirte han saktmodig. Jada. Kjente den. "Der har jeg jobbet nesten hver kveld i fem uker!" ble han stormende sjokkert. Og jeg like sjokkert etterpå. For vennene mine på tavernaen er hans ONKEL OG TANTE!

        Altså; verden har over 7 milliarder innbyggere, av dem er ca. 2.000 innbyggere på Hydra, sjansen for at ​vi to skulle møtes var MINDRE enn 0. Allikevel skjer det. Hotell Bratsera? Han kjente til Ippokampos hotell og pensjonat Erofili. Visste de lå i trekant i forhold til hverandre. Men hva gir du meg? Å møte nevøen til min onkel på pub her ... I Norge!!!!!

GOD MORGEN ALLE SAMMEN ... 1



 

Fra "Fjåge folk - lått og løye frå Jæren" av Einar Lea og Svein Inge Årrestad;

Ein kar fekk påpakning av presten fordi han utnytta finvèret og hesja på ein syndag, og det at det endå hende midt i kyrkjetida. Han svara då med trygg og sikker livserfaring;

"Trur du ikkje dæ, prest, at dæ va bære for meg å sidja i høylasset og tenkja på Vårherre - enn å sidja i kjørkjå og tenkja på høyet?"

(Sjekk Norli bokhandel.)

REDD OTI


Hydra by. (googlebilde.)
 

Kjære bloggen! Oti heter en ung fyr, på øya Hydra bor han og av albansk bakgrunn er han. Alle sine barneår har han levd på Hydra, moren hans var kan hende innvandrer fra Albania, med større forhåpninger enn Enhver Hoxas Rest - Albania kunne innfri for sånne som henne. Jaget gjennom landet som hun ble, resignerte hun på Hydra, hvor hun noen år etter fødte sønnen Oti. Moren ble øyeblikkelig sett ned på av folket på øya, hun ble satt til de simpleste jobbene, hun kunne ikke regnes med, hun, for på Hydra var hun å anse for papirløs og forhindret fra fast ansettelse. Men Oti var en liten gutt, han fikk en litt annen verden, ... til han ble voksen. Da delte livet seg. Antagelig. Og Oti ble vandt med å leve i to verdener.

        Moren sendte gutten sin til skolen og måtte leve med at gutten hennes ble uglesett av klassekameratenes foreldre. "Sinka" kalte de ham vel. Men han var slett ingen sinke, Oti hadde kamerater, han lekte gjemsel i gatene, lærte seg å svømme, rekte sammen med gjengen ut til Spilja for å bade. Han kunne ikke skjønne morens låke innstilling til sine omgivelser, for Oti var gresk, han snakket gresk like godt som noen. Først som voksen fikk han erfare virkeligheten og stempelet folk på alder med hans egen mor og oppover ga ham; han var albaner og null verd. Det var da jeg møtte ham.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Fra Hydra.
 

        I 2015 kom jeg tilbake til Hydra og Lulu`s Kalamara. Borte var kjøkkenhjelpen fra året før, der møtte en sjenert, vakker, høflig og sjarmerende ung mann meg. Det var Oti. Dannet var han, tok jobben som oppvasker med glede, han tjente jo penger. På Isalos taverna spurte de unge servitørene meg ut om ham, jeg husket ham såvidt fra året før. Nå ble vi stilt opp mot hverandre, måtte ha kontakt, noe vi begge gjerne gjorde. Han på sin dannede, sjenerte måte. MEN ... Tavernaeierne var konservative, noen få år eldre enn meg, og av meningen at "alt var bedre før"... Den forsagte, lille, runde damen som smøg forsagt rundt i krokene på formiddagen fant jeg tilsist ut var Otis mor. Så skjer det;

        Kokken tror jeg tar sakene opp med Lulu`s folk, de svarer med å betale han 10.000 euro for å "holde kjeft og ..." Men kokken blir på øya, det blir masse bråk i uker, tilslutt går kokken til myndighetene og forteller om Oti og moren, hvorpå de begge blir sagt opp på minuttet og sendt ut! Bare dager før jeg skulle reise hjem! Sjokkert tar jeg kontakt med felles kamerater på Hydra, like sjokkerte banner de over folka på Lulu`s, for det er tydelig; Oti var albaner og papirløs! Hva skjer nå? Spurte jeg. Problemet var at nå var Oti virkelig stemplet, han ville ha store problemer med å få ny jobb, ingen ansatte en albaner. Jeg grunnet et-par dager på dette, så tok jeg Isalos-Giorgos for meg på Isalos, pekte på ham og en til med en finger ristende av sinne og krevde; Her og nå starter vi gruppa "Redd Oti!" La oss skaffe ham jobb og sikker fremtid, for albanere er også venner! Jeg måtte reise om få dager, men de måtte sette alt inn på å "Redde Oti." Vi var enige om ok!


Isalos Taverna. Hydra. (Foto; Hydradirect.com.)

        I år traff jeg Oti igjen. Igjen en høflig, sjenert, og vakker kar, men nå velkledd! Han har fast jobb som maler! Hva som skjedde vet jeg ikke helt, men det som virker sant er; mora ble sjikanert av sine gjevnaldrende, mens Oti og andre albanere på hans alder vokste opp med greske barn, og har greske venner! Problemet for Lulus var; ansatte de ham fast, måtte de også betale avgiftene for ham. Dermed ville han ikke være papirløs! "Glemte" de det, ville de spare penger. I år betaler Oti skatt, har fast jobb og er ikke lenger papirløs. Det ordnet vi kameratene!

        Han har i hvert fall arbeids-og-oppholdstillatelse. Og betaler skatt!

ER SANDNES LENGSEL?


Sandnes. Foto; Eie eiendomsmegling..)
 

Kjære bloggen; Jeg fikk lyst til å sende en liten hilsen til venner og venninner på Hydra, lyd med bilde. Valgte ut Kari Bremnes "E du nord?". Men så kom tanken; se på videoen "Heim te Jæren." Det ble gjort og jeg undres; er alt i basis basert på lengsel? Man fødes, man vokser opp, man blir gammel og tilslutt dør man! Noen sier i mange år at de lengter mot døden. Det gjør definitivt ikke jeg. Men når man har blitt voksen, lengter man ikke da tilbake til barndommens dal? Ikke alt, selvfølgelig, men de mest sentrale tingene! Er det derfor disse minnene dukker opp som paddehatter. De  kommer som perler på en snor, nesten. 


Lengsel. (Googlebilde)
 

        Å skrive om Sandnes skulle bare være fyll for det å skrive om Hydra i Hellas. Ettersom skrivinga utviklet seg var det bare ting; jeg ville gjøre opp med fortiden, bli ferdig og gå videre et annet sted. Ikke dra tilbake til en fortidens slagmark. Så er det så at det er Sandnes som en stund har vært den morsomme delen, etter hvert som historiene dukker opp og Sannerud blir både sjikanert og fremhevet, er det bare en ting som blir klarere; historiene er jo ubevisst en viktig del av deg. Jo. Jeg lengter tilbake til historiene vi opplevde, lengter tilbake til krangelen med Sannerud, lengter tilbake til den gang politiet måtte kjøre meg hjem fordi jeg var kommet bort fra mor og far. Gjerne se "The Last Waltz" om igjen på Rådhusteateret. Men det lar seg ikke gjøre, livet går videre fremover, og der venter også en liten by ved navn Hydra. 


Jadar skole. Trones. (Foto; Leikforum.)
 

        Dette innlegget er et foreløpig slutt for denne bolken, den ender med at jeg kommer tilbake til Sandnes på besøk  en dag. Planene er i gang med å bli lagt, det aner meg en forsiktig snusing på gamle tomter, de jeg kan finne. Dette blandet med den nyfikenheten jeg vanligvis får. Se på restene av stedene, sitte utenfor kirken og drømme, bunkersen? Hva med den? Håper Sørreime ennå er å få tak i.

        Men ennå verre er våren. Da skal jeg "heim te elskede Jæren." Alt dette fordi jeg fikk lyst til å sende norsk video med bilder fra Nord-Norge til kjære Vaso ... 

DET VAR EN GANG EN KRIG ...


Hydras uavhengighetskrig. (wikipedia.)
 

... For lenge siden. Det var første dagen på jobb etter ferien. Med tungt bryst gikk jeg innover gangen sammen med en gresk servitør jeg har funnet i en av Operaens restauranter. "Hvordan har du det?" Han skulte på meg, visste jeg hadde vært masse uker på Hydra, så; "Hvordan har DU det?" Jeg? Jævlig! Han? Jævlig! Vi sa unisont; "Vi savner folka "våre"!" Jeg savner folka mine på Hydra som ... ser ned på albanere, men nedstammer fra albanere sjøl! Jannis Zakas er en. Men Zakas er et aventtisk navn, ikke gresk. Storhelten Lazarus Kountouriotis` navn var Zervas, storhelten Andreas Miaouli`s var Vokos, begge av albansk opprinnelse. Folket på Hydra hyller disse folkene for sin innsats i frihetskrigen 1821-32 den dag i dag, uten å tenke på at de selv er etterkommere av albanere. Hva har så dette med Mario, Petrus og Maria å gjøre? Alt. Fordi de er albanere!


Lazarus Kountouriotis.
 

        I over 400 år var Hellas underlagt Det Ottomanske riket og styrt under Konstantinopel (Istanbul). Hydra opparbeidet seg den gang status som fristat under Imperiet, dette skal ha medvirket til at de hadde selvstendighet i handel med omverdenen, øyboerne hadde sitt eget styresett, den som ble boende der var dermed fri. De hadde immunitet også overfor styresmaktene i Konstantinopel. Dermed ble øya et yndet sted å søke til for flyktninger, Imperiet var i sin grunn tyrannisk, slo ned på ethvert tilløp til protest og annekterte gjerne rikmenns formuer som straff. Dette fikk flyten av flyktninger igang til øyer som Hydra. 

        I stor grad var det folk av albansk herkomst som flyktet til øyene. Under Imperiet bodde representanter av  denne folkegruppen spredt over hele det territoriet Hellas utgjør i dag, men ble forfulgt i den grad at mange av de rike familiene søkte til friområder som Hydra. For det var flere av dem, bl.a. i Egeerhavet og Adriaterhavet. Og ikke bare de rike søkte slik nødhavn, også sjømenn og mannen i gata dro etter dit jobbene flyttet. De befolket rett og slett øyene, blandet seg etter som årene gikk med den befolkningen, stor eller liten, ble slik folket selv. Da selvstendighetskrigen brøt ut var det, på f.eks. Hydra, etterkommere av avinitter som altså både styrte krigen og slåss mot tyrkerne. I dag er etterkommerne enkelt og greit befolkningen selv! De fleste Hydrioter med generasjo-ner på øya er etterkommere av albanere. 



slaget ved Dervenakia

        Mario, Maria og Petrus er etterkommere etter foreldre som flyttet dit i nyere tid! Eller de har kommet dit på egen hånd. Hvorfor? På grunn av arbeid! De har søkt arbeid der arbeid var å finne. Vi kunne legge til Sivana og Alva med; de har til og med BARN og slik styggedom! Alle disse menneskene oppfører seg som grekere, folkegruppa deres er jo ikke så ulik fra Balkan som de kommer, de snakker gresk, lever en gresk hverdag, men ses ned på fordi de ganske enkelt er; albanere. Nå har jeg også hørt at de ses ned på, fordi grekere mener de tar plasser grekere selv vil fylle på skoler og universitet. Det er i så fall en vag, dårlig unnskyldning. For Mario, Maria og Petrus ønsker bare èn ting; å leve som mennesker. 

Les mer i arkivet » August 2016 » Juli 2016 » Juni 2016
olav uthaug

olav uthaug

63, Sandnes

Humoristisk, ironisk fyr med glimt i øyet. Har sans for å komme med den skrudde replikken, den ingen merker før den slår ned som en bombe og ingen skjønner hva som skjer. Jobber nok ved Den Norske Opera, men digger alt fra folkemusikk til rap. Synes onkl P`s "Styggen på ryggen" er RÅBRA!

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits