TA KORITSI ME TA MAVRA ...


"The Girl in black." (www.Cinefil.)
 

"A girl in black." Jeg vet ikke hva det er med den filmen, lenger. Det er i hvert fall noe magisk, noe evig. Nå er det slik: etter endt jobbing med facebook og blogg på lørdager søker jeg gjerne opp en eller annen film på youtube, så i går var det "Ta Koriti ..."`s tur. Gjensyn, riktignok, for jeg har sett den før! Hva er det med den filmen, tro?


"To koritsi ..." (www.flikr.gr.)
 

Kort fortalt handler den om to kamerater som kommer til Hydra på ferie/studietur. Her treffer de på en kar som hjelper dem med både bagasje og sted å bo; hos enken Marina. Enken er selvfølgelig ung og yppig, hun er sørgende og sortkledd, men kan ikke se seg selv som kjønnsløs enke resten av sitt liv. Selvfølgelig blir det forelskelse, men ... I går så jeg det klarere; filmen tar opp det tradisjonelle kvinnesynet, kontra det moderne (i mannlig hovedperson,) Marina er vakker og dydig, mannfolkene ser sugende på henne også. Direkte beilere er det også, bakvaskelser og misunnelse, men ... dramaet topper seg i en total katastrofe mot slutten. Dog; de elskende får hverandre til slutt, alt ender bra. Men frem dit er filmen sart, sår, utrolig vakker og et STOOORT, ukjent mesterverk fra Mikaelis Cayconnais.


"To koritsi ..." (Marina) (googlebilde.)
 

Hva er det så jeg nyter ved siden? Jo. Aldri har jeg egentlig ønsket berømmelse i noe land, eller i verden sånn sett. I dag må jeg for så vidt innse at det er akkurat det jeg er på lille Hydra. Men der satt jeg og så på filmen, og tenkte på; Tenk om livet ble annerledes; at jeg i dag hadde hatt mitt 40. år som bosatt i Hellas? Og med min galskap jobbet meg inn på kulturlivet. Lært gresk flytende, sunget på tavernaer som noe så sjokkerende som nordmann? Hatt sangkarriere og kjempekonsert på gresk på Herodes Atticus-teateret i Aten! Kommet inn på filmen "Ta koritsi ..." i gresk talerolle! Så er det det underlige; det er ikke for å være berømt, men for kjærligheten til det greske språk og landet selv. Jeg er ellers fornøyd med meg selv, ... jeg skulle bare så gjerne vært hjemme på Hydra nå ...

MANNFOLK OG TO HANDLINGER SAMTIDIG?



Meg og Frank. (Foto; Sophie Werenskjold.)

Er det mulig? Å fysj og fysj for en vederstyggelig sak, mannfolk er aper som bare kan gjøre en ting om gangen, sier noen kvinner. For andre er vi selveste elskovsbassen over alle, ingen over, ingen ved siden. Og for tredjeparten er vi den normalitet de søker beskyttelse hos. Så hvem er så JEG? Verken ditt eller datt. Men jeg er vel mer i apenes verden, føler meg stundom som Ben Jyssef Fy Fasan, dum som et brød og har VM i IQ! Kanskje jeg er litt "femi" også med hensyn til dette med to handlinger samtidig?

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Brødbakst 1.
 

Mange ganger har jeg sett dette rare; mannlige kolleger skal snekre, sitter og dunker apatisk med hammeren, så spør jeg om noe. Da må de stanse før de svarer! Eller de holder på å kjøre noe opp i en reol med truck i det noen tilkaller dem. Så overtar jeg, kjører videre mens; Dø? Hvordan går det med Manchester United i kveld`a? Setter "noe" på plass, og; Trur du han derre spissen N.N. scorer noe mål`a? Spør jeg. Dø? Svares det. Konsentrer deg nå, Olav!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Brødbakst 2.
 

Så mange ganger har jeg kommet inn i et gjøremål med andre, jobbet med to ting samtidig, og prate detaljert om en tredje, slik skremt vannet av fanden. I stedet tar mann en ørliten pause, blir stående og prate. Og det er dem så vel unt.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Brødbakst 3.
 

Jeg har sett det så ofte, eks-kona ble skremt hun også. For hun ble gift med en fyr som etter hvert tok tak i heimen med å være den som skaffet familien brød ved å bake dem. Samtidig som han kokte middag og dekket bord. Alt samtidig. Eller vi kjørte til hytta og jeg drakk cola, røykte og kjørte bil. Dette tenkte jeg på i går, mens jeg bakte brød og kokte grøt samtidig. Personlig har jeg gjerne flere baller i luften samtidig, samt tre under planlegging, jeg liker sånt. Men kanskje det er jeg som ser feil? Kanskje gutters natur er sånn; en sak om gangen? Og det er jeg som er "feil"? Kanskje guttungene av i dag blir mer fleksible som voksne?

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Resultat? Brød med mye knask i ...
 

I DEN KALDE FEBRUAR ...

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
I den kalde februar ...
 

... hva gjør vi egentlig her? I denne iskalde lørdag vandret jeg billøs til butikken for å handle, hvorfor bor vi ikke et helt annet sted enn her? Og der jeg gikk mimret føttene mine om de varme dagene som kommer; da vandrer jeg så elegant barbeint på grusveiene over myra her, ja, i fjor vandret jeg hjemmefra, fant veiene og trappene ned til Bærumsveien, så over, så de ca tre-fire kilometerne rundt Jarmyra, derpå opp igjen, og 6-7 kilometer rundt på småveiene her oppe. Uten sko. Det er sommeren, det. Og slik var det føttene ønsket verden skulle være ennå. Men hva skjer? Jo. Gammel mann gjør så godt han kan! Sitter her og har helg mens han mimrer mot sommeren.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

I den kalde Februar ...
 

I grunnen er livet ganske rart, i nesten førti år har verden på arbeid i teateret eller Operaen kretset rundt skiftarbeid, seinvakt den ene uka, tidligvakt uka etter. I seinvaktsuka var kun søndagen fri, i tidligvaktsuka helgefri fra fredag kl. 15.30 til mandag kl. 15.30. Så skifter man jobb innen jobben og går over på helgefri HVER helg, men ... De blir så korte! Dessuten er det forsåvidt ok å ha fri hver helg, rene luksusen er det i min bransje. Men altså rart og uvant ... Jaja. Gamlekara er eldst; helga har gått før den har begynt, nesten. Vi gjør som alltid; begynte helga på London pub, det ble sent, - kan noen fortelle meg hvordan man kommer unna taxi-kjøring hjem?, noen øl, gode kamerater og biljard, det rent oppskriftsmessige. I kveld blir det itt`no slikt, kanskje bake litt mer brød, se en film på pc, men i morgen ... har en kamerat invitert på middag på middag på restauranten "Curry og Ketchup," som gave ...

HOSPITALA .KOSTAS

Båter på stranden. (Vincent van Gogh.)

 

        Helt unødvendig å skade hånden på Kretaferie, men det ble litt vilt, og veldig emosjonelt ... Det hadde seg slik; vi hang sammen på Kostas` taverna et-par greske ungdommer og jeg. Satt der og pratet. Så kom en av gutta på; de ville fiske sjøpinnsvin! Om jeg ville være med? Huh? Selvfølgelig! Jeg var med på alt mulig ... For å lære! Vi plukket en leder og så vasset vi utover mot den lille holmen, de med hver sin gaffel, jeg med en bøtte. De forklarte meg hvordan dette foregikk; ute på feltet kjørte de gaffelen UNDER sjødyret, vippet det opp, kastet det forsiktig mot meg. Så skulle jeg vente til det landet, da ville det snu og synke med bunnen ned. DA skulle jeg forsiktig lirke hånden under og legge det fint ned i bøtta. Som sagt, så gjort.


(google-bilde.)

        Det gikk fint en stund, men såååå ... Kom en flyver litt for raskt og kraftig, Hva gjør refleksen DA? Jo. Tror det er en ball og fanger den! AU! Auauau! Au! Tafatt stod gutta der og så på min lamme arm! Kostas! Inn til Kostas! Vi løp inn til tavernaen! Ropte på sykebil, men ... "No hospitala!" kjeftet Kostas: "You sit!" Han pekte bryskt på en stol og forsvant inn. HÆ? Ikke noe "hospitala"? Ikke no` babubabu? Kostas kom tilbake med et vannglass metaxa. Drikk! Fort! Jeg gulpet i meg, men f ...; jeg var jo skadet, skulle jo ikke på fest! Tomt glass ble fylt igjen, drikk nå. Deretter tok han opp en pinsett, og jaggu en skalpell! Hahahaha. Skalpell. gitt! You feel good? Men Kostas var nå et troll med horn, jeg lo. Hospitala Kostas, gaula han og skar. Hospitala Kostas, gitt, lo jeg og svevde og Kostas skar. What! Han skar ut de små, stygge demonene, jeg lo høyt. Skar ut fire av fem, rare horn Kostas hadde på hodet, Viking, eller? Så renset han sårene, og ... jeg ble jo litt mer brisen senere. Men det rare er i dag; jeg var trygg i hans hender, han la kjærlighet til meg i det. Det pussige var dog; flere måneder senere hang håndkleet seg opp i noe i beinet under tørking! Da kom den 5. piggen fra pinnsvinet ut ... 

KJØLIG ER VEL ORDET FOR DAGEN.


Nyland Mekaniske Verksted, Bjørvika. (foto; Wilse. Anders Beer.)

Kaldt, kan man vel si. Og hver dag vi går fra jobb, dukker alle vi ansatte opp i en verden som er diametralt motsatt av hva den engang var, vi går over en bru til "fastlandet" der det bygges noe vilt for tiden. Her dukker det opp biblioteker, forretningsbygg, hybelhus for studenter. Det som vek unna var en stygg motorvei, en gang var nettopp løsningen for alle norske byer å være likest mulig Amerika. Trafikkproblemer løste man ved å rive en hel bydel, Vaterland, man flyttet mennesker ut av sine hjem, kalte området slum. For alt ved Amerika var så mye bedre, dermed utraderte man en hel bydel og brukte mye penger på å bygge opp fremtiden; et motorveikryss i byen.


Vaterland. (www.historier.no.)
 

Vi var flere som reagerte med protester mot avgjørelsen om riving i 1972, det var en sak som engasjerte hele landets ungdom, man jobbet for "et sted å være." Men bulldoserne representerte en annen tid, "Skrapet" ble jevnet med jorden, folks liv og tradisjoner tråkket ned i gjørma. Og opp reiste fremtiden seg i stål og betong, der gikk jeg rundt på 70-tallet og var høysensitiv nok til ikke å tro på visjonen Amerika. Allerede den gang spurte jeg; Hvorfor ikke se dette i 25 års perspektiv? Da motorveien ble bygget var det for å lede trafikken fort UT av Oslo, 25 år senere var tettheten av trafikk et helvete ... På 2000-tallet gikk det omvendt; trafikken måtte ledes UT av Oslo på andre måter, trafikkmaskinen måtte bort og dermed kunne man bygge opp igjen ... bystrukturen.


Vaterland i dag; Barcode! (www. SkyscraperCity.)
 

        Nå ligger Operaen der, nå planla man å bruke masse penger på jobben med å flytte alle mulige kulturinsti-tusjoner til området, bak oss vokser Munch-museet og Munch-kvartalet opp. Andre kulturinstitusjoner enn Operaen, Deichman-biblioteket og Munch-museet kommer ikke allikevel, flere titalls millioner ti tross. Det blir sikkert fint her en gang, men her jeg går på min vei hjem kan jeg ikke la være å undres på; hvordan ville byen ha sett ut hvis Vaterland hadde fått leve og trafikkmaskinen lagt lenger syd? Hvis vi hadde tatt det forslaget som også ble diskutert den gang maskinen ble virkelighet; forslaget med bru over fjorden lenger syd ble sagt å være for dyrt! VI ... fikk bygget en maskin som også ble revet ... Hva var billigst?

DET ER UNDERLIG HVOR ...


Rogaland Teater sett fra Storhaug. (www. Stavanger Aftenblad.)
 

... tilfeldig livet ofte er. Man sitter gjerne og planlegger i detalj livet en har foran seg, og lykkes kanskje med det. Men det er rart å se hvor tilfeldig enkelte ting blir. Ofte kan det, som for meg, bare være en strøtanke man får for å redde en situasjon. Så forlater man situasjonen og tenker ikke mer på det man forlot, ikke før man mange år etter får beskjed om at din lille tanke fikk positive følger. Slik jeg fant.

        Året ble 1977. Jeg var nå ansatt som sufflør ved Rogaland Teater, men siden det var lite aktivitet rundt den, ønsket jeg flere alternativer på jobben. Jeg var jo på jobben natt og dag, så hvorfor ikke gjøre andre ting? Dermed ble jeg assistent for Elsa Nordvang. Der var det flere assistenter allerede, men så fikk jeg spørsmål om å bistå skuespiller Petter Baanerud med en gruppe ungdommer. Jeg sa ja, jeg, fikk assistere som regiassistent! Tenkte ikke lenger enn at jeg trodde jeg skulle sette opp bord til prøver, hente kaffe. Vi satt der vi to, sammen med fem - seks ungdommer, hvorav den ene var Mia Gundersen. Sammen skulle vi gjøre en Prøysenparodi for èn gangs oppførelse under et seminar. Møtene ble lagt til 2 ganger pr. uke!


Barneteateret på sykehus. (www.WorldNews.)
 

        Så ble Petter`n SYK og ... jeg måtte ta et møte alene. Panikk? YES! Megapanikk! Ungdommene var sure, umulige, lite villige til samarbeide! Hvorfor? Spurte jeg. Vi blir pensjonister etter dette, var svaret. HÆ? De gjentok. Hahaha. Sa jeg. Dere er jo bare 14-15 år, det er femti år siden dere blir pensjonister. Men 15 år gamle ble de brutalt stengt ute fra Barneteater. Skulle de ikke få spille teater mer? Tenkte enfoldige jeg. Derimot sa jeg høyt; hvis vi bare kan gå igjennom manuset rolig og fredelig, så lover jeg å spørre Petter om å danne UNGDOMSTEATERET for dere. Ok? De godtok surmulende. Men jeg er en fyr som holder det som loves. Da Petter var tilbake noen dager etter, snakket jeg med ham om Ungdomsteateret. Petter tente så kraftig at vi fort entret Kjetil Bang-Hansens kontor, og vips ... var Ungdomsteateret ved Rogaland Teater etablert. Forestillingen ble avviklet, våren -78 sluttet jeg ved Rogaland Teater og jeg tenkte ikke mer på saken overhodet!


"Jeg er Bente." Rogaland Teater. (www. Stavanger Aftenblad.)
 

        For meg var det en strøtanke en gang for å "holde ungene i vånde"! På midten av - 80-tallet var jeg innom Rogaland i annet ærend, fikk da tilfeldigvis vite at Ungdomsteateret levde ute i bydelene. HÆ? Senere kom det for meg at Ungdomsteateret satte opp en egen Ibsen-forestilling. Senere dukket det opp flere kulturpersoner, både skuespillere, filmskapere, - "Mongoland" skal være en indirekte frukt. Og googler jeg Ungdomsteateret ved Rogaland Teater i dag kommer det en hel flora av aktiviteter, her er seminarer, forestillinger og festivaler ... Og her sitter jeg som liten, vanlig kar, i et falleferdig hus på Jar, og hadde en strøtanke en gang ... som gjorde at noe ble grunnlagt ...

DIE JUNGFRAUEN ...


Stalisstranden. (www. Holidaycheck.)
 

... eller jomfruene, som jeg kalte dem, virket til å være akkurat det; jomfruer. Hvor de kom inn hen, aner jeg virkelig ikke, de dukket vel opp på Kostas taverna en stille kveld, og traff meg i det edruelige, høflige hjørnet av livet. Snakket med dem gjorde jeg nok, man gjør slikt på en liten taverna. Noe mer vekt la jeg ikke på det, jeg trivdes utmerket nok sammen med Martin og Bianca og Krista og Wolfgang. Men ... de dukket opp igjen dagen etter. Og etter det, og etter det igjen, og ... Satt jeg sammen med noen, satte de seg ved sidebordet. Satt jeg alene, beleiret de mitt bord! Herregud, den ene messet konstant om meg som "sportling," vasket hjernen min med vakre ord, det gikk noen dager før jeg skjønte det; de la an på meg! Ville i en feberfantasi ha meg i seng! Herregud, de var jo gamle røyer, mer enn dobbelt så gammel som meg!



(www. Berlinske.)

         Jomfruer? Javisst; gutta som kom i deres nærhet stakk garantert av, noen opplevelse vedrørende manndom hadde de knapt. Sex var bare et ord, antagelig. Så jeg begynte å fortelle dem om meg. Nyttet ikke, jeg var "ja, ein Sportling!" Jeg? Som drakk med begge hendene, festet til langt på natt med røyken i munnviken? løy jeg. Nein, ikke en "Sportling" som meg. Så kom alle svirebrødrene frem, jeg var like ren for dem. Ren? Jeg som hadde hatt syndig sex med alle ungjentene i byen jeg kom fra? Jeg? Rundbrenneren? De bet ikke på; jobbet bare ufortrødent videre for å få meg i seng med tysk smiger! Hva skulle jeg gjøre? Jeg ble jo kvalm bare jeg så dem, bedre ble det ikke da de satte seg foran meg med pupper innklemt i en usexy topp fra oldemors tid! Kostas lo av alt, de var jo som igler! "Da kommt die Jungfrauen!" ropte Mathias. Grøss. Hvordan bli kvitt dem?

 



Svirebrødre! "Schkåååål!"

        Da kom ideen; Kostas ble med på planen, her; en morgen jeg satt og røyka etter frokost kom de traskende langs stranden i retning meg. "Kostas!" hylte jeg. "NÅ!" Jeg fòr inn, tok en ørliten slurk metaxa for å få stålånde, tvintet deretter ut til bordet med tomt glass; "Gåtten morgen, frauen"! virret jeg svaiende. Damene bråstoppet! Kostas; "Mer å drikke, Olav?" YESSSH, sir. Metaxaflasken dukket opp, edle dråper i glasset, som jeg hevet; "Schkål, Ladies! Schkal det verra en støyt, eller?" Jeg svaiet kraftig. Tente en røyk. "Du er jo ..." DA fortalte Kostas om de tre jentene jeg fikk i seng natta i før, jeg hadde visst kretisk mesterskap i atletisk utholdenhet. Da kom den ene helt frem til meg, luktet i glasset som stinket sprit. Så; Hun skrek; "Jeg trodde du var en "Sportling," men du er bare et elendig fyllesvin!" "Schkål, mein liebling!" svaiet jeg dritings etter hælene deres, ventet litt og satte glasset edru på bordet. Kostas helte innholdet tilbake på flaska før vi deiset leende ned på hver vår stol. "Die Jungfrauen" var ute av mitt liv for godt, og nei, jeg har ikke et negativt kvinnesyn, jeg måtte bare ha fred sammen med mine venner. To dager etter ble "die Jungfrauen" vist bort fra en annen taverna, fem dager etter fra en tredje lenger borte ... De tre jentene? Var løgn, det ...

BARNETEATERET VED ...


Rogaland Teaters foaje. (www. Nordicguide.net)

... Rogaland teater ble anlagt av teatersjef Bjørn Endreson i 1957. Endreson var først instruktør (?) 1956 til -60, dernest sjef ved teateret ved teateret 1960-1970. Jeg synes å huske hans mening var å oppdra barn til å like teater og kultur ved å spille selv. Det lille teateret ble fort en institusjon, og er velkjent i Stavanger. For dere som ikke vet; det var lagt opp slik at barn spilte for barn, alle hadde i løpet av en generasjon en eller flere skolekamerater som stod på scenen på Rogaland Teater.


Bjørn Endreson i et Beckett-drama. (www. Det Norske Teateret.)
 

        Men så, i 1975 (?), kom en uhildet beskjed fra daværende sjef Arne Thomas Olsen; teaterne har vanligvis en økonomi som balanserer i pluss og minus, her var den antagelig på innsparingsnivå! Og Rogaland Teater var så lite at om noe skjedde visste alle det. Derfor kom det som en bombe at sjefen foreslo å legge Barneteateret ned! For å spare penger! Det skapte en negativ stemning på teateret, og ble selvfølgelig ikke noe av. Om det var derfor han de siste måneder av åremålsstillingen styrte Rogaland Teater fra Oslo, er jeg ikke sikker på, men det gjorde han i hvert fall. Da Kjetil Bang-Hansen arvet saken, om  han det gjorde, var hans politikk klar; Teater for barn var viktig.


Barneteateret. (www. NRK.)
 

        Hvor viktig det var ser vi tydelig hvis vi trekker det opp til våre dager; jeg googlet selvfølgelig Rogaland Teaters Barneteater før dette skriv og ble utrolig fascinert over OMFANGET som ble reddet den gang. Men ikke bare det; Rogaland Teaters Barneteater har dannet SKOLE for dannelse av proffe barneteatre landet rundt, som ved Bærum Kulturhus i Sandvika utenfor Oslo samt Den Norske Operas Barnekor som har, og har hatt, egne forestillinger. Sjefen skulle "spare" i 1975 ... Men hvor mye hadde vi mistet om ideen hadde blitt fulgt opp? Enormt! Men i morgen kommer et historisk klenodium ... 

DET VÅRES PÅ HYDRA ...


Hydra havn er stille nå! (foto; Spilos Spiliotis.)


... sier jeg med en viss lengsel. Så stille. Vannet ligger mørkt og dvelende, ikke asurblått, skjuler havfruer? Kanskje? Ingen båter stresser inn og ut av havnemunningen, ingen seil låres av menn i speedobadebukse. Eller kvinner i bikini for den del. Klokken viser ennå morgen, ti over ti viser den på kampanilen, det har kanskje regnet litt. Men det er kjølig i luften, og regnet tørker ikke så fort da. Derfor er det å gå utendørs på brolegning av naturstein en risikosport få gir seg ut på.


Cavos, Hydras vestre havn. (foto; Spilos Spiliotis.)
 

        Allikevel hufser man seg nedover, fiskere må ut på feltet, og vandrer krokete langs cavos. De kan det nå, for ingen esler står ved holdeplassene og venter, alle har de fått ferie og fri fra slaveriet. Utenom fiskerne er det skrinnt med folk som beveger seg i byen nå, den er stille og rolig. Turisthordene har ennå ikke ankommet. Kun enkelte skutter seg i varmere klær, må ut, vandre langs havnene, gå til Kamini der Kondylenia ennå er stengt. For det er VÅR, solen titter frem og er litt lunere for hver dag, guttungen eller jentungen er på karatetrening på senteret i Miaouli-gaten. Da går man så gjerne en fredelig tur forbi Avlaki og ned til Kamini.



Se så stille det er "hjemme." (foto; Spilos Spiliotis.)

        Uff, ja, det trekker litt kjølig rundt husnåvene nede ved havnen, men pus på trammen kroer seg i solen, slikker poten og vasker seg. Pus renser seg for våren! Så treffer man Jannis eller Maria på havna, en liten prat og de smiler, for det er jo, som sagt vår. Så går man sakte utover mot Kamini, og i det fjerne er kommer sommeren sigende og se ... det er gule blomster i veikanten, gule, røde blå ...



Og se ... en margeritt. Det betyr VÅÅÅÅR. (foto; Spilos Spiliotis.)

        Og mens jeg går her i bildene vet jeg godt at jeg kan tenke meg å bo her ... I stillheten og roen ...

WARSZAWA-KONSERTEN!


Rogaland Teaters bakscene. (www. Pictaram.)
 

Livets største musikalske opplevelse kom på Rogaland Teater fort etter at Kjetil Bang-Hansen tok over som sjef, her utført av en skarve skuespiller, og en eneste publikummer; meg. Det er helt underlig dette med musikk, og kanskje andre hendelser; Du har ingen garanti for at de dyre billettene du spanderte på deg og dine trenger å gi den store opplevelsen. Når den største kommer kan godt komme rundt neste av livets hjørner, og den kan godt være gratis. Som denne.


Bakscene med piano. (www. googlebilde.

        En morgen ankom jeg teateret litt tidlig, heseblesende rev jeg opp første dør inn til bakscenen. Så neste. Inn på den sorte bakscenen trådte jeg, lenger borte satt skuespiller Thor Hjort-Jensen bak et piano og med ryggen til. Jeg ville til å si hei, men så hevet han plutselig raskt armene og lot dem lande på tangentene. Hendene hans fòr deretter kjapt over tangentene, og jeg falt fullstendig sammen i en stol bak ham. Thor jobbet, ut i rommet svingte de kraftigste, vakreste toner, jeg gråt nesten av emosjon, og ba HØYT at ingen fikk komme inn dørene til bakscenen. For der var det en verden med bare to mennesker; meg og Thor, en magisk, mørk verden som slett ikke var ... Jeg MÅ jo ha pustet innimellom, men ... i kroppen svant alle lyder inn via ørene, jeg var i musikken. Aldri hadde jeg hørt den spilt før, men jeg følte det var Adinsells "Warszawa Concerto." Thor spilte den helt ut, hvert eneste sekund av de drøyt åtte minuttene, og bak satt jeg og ble helt nummen i hele kroppen av all skjønnheten. Da han var ferdig snur han seg på krakken, ser meg og sier på skurrende bergensk/bokmål; "Å, unnskyld meg, men ..." Jeg bare viftet ham av, orket ikke snakke.


Utslitt! (www. Samrt endring.)
 

        I det samme kom noen inn døren, prat oppstod, og hele magien forsvant. Jeg satt en stund i stolen, og orket ikke noe en god stund, opplevelsen var for sterk. Og er det ennå! Jeg spiller stykket mens jeg skriver dette, og er helt tilbake på teaterets bakscene i 1976. At åtte minutter kan endre livet så til de grader ...

NYHETER FRA HYDRA;


Limani Hydra, gammelt bilde. (www. Hydrapoliteia.blogg.spot.)

Nei. Det er ikke jeg som plutselig sitter og skriver daglige nyheter om Hydra, jeg sitter ikke på selve øya og dikter. Dette må skje ved kjøkkenbordet et sted her i Oslo. Hydra er det 4 mnd. og 2 uker til jeg ser igjen, men ... Internett er en merkelig ting, den popper liksom opp med utvalgte fjesboksider. Og en av dem heter Spilos Spilotis, han er fotograf på Hydra, i Hydra News, og driver bloggen Hydrapoliteia bloggspot.com. Jeg klikker ham gjerne inn, mer enn gjerne, og her kom; myndighetene har kartlagt bedre turruter og kart over det lille Hydra har av skoger. Dette er sannsynligvis utformet også for det årlige Hydra Trail. Hydra Trail er et løp som går fra klosteret Agios Elias, med målgang i Hydras østre havn. Løpet er "downhill" og går i år av stabelen 7-9 april! Fant jeg ut av Hydrapoliteia. Meld dere på, vel ...


Hydra skole. (foto; Spilos Spilotis.)

      Så for noen dager siden poppet det inn et innlegg; Hydras myndigheter har bevilget penger til, og gjennom-fører, total oppussing av Hydras barneskole, og barnehage! Det var gode nyheter for en som lenges dit. Fra før vet jeg at de nå jobber med å føre drikkevann ved vannledning fra Peloponnes, under gulfen og ut til øya. Hydra betyr riktignok vann, men øya mangler det totalt. Det siste vet jeg blir spandert av investorer, men hva så med skolen? Å pusse opp barneskolen betyr jo mye for en positiv oppvekst, det blir uansett fremtidsrettet hvem som enn betaler. Det er vel å håpe at min venn Georgos Koukoudakis, - borgermesteren, har litt penger å bevilge over et kommunebudsjett?


Jippi!!!!!! Karatehallen, Navarhou Miaouli, Hydra (Foto; Spilos Spilotis.)
 

        Så får jeg siste nytt (for meg); i flere år har jeg gått forbi en ruin liggende bak Taverna Lulu`s Kalamara. Sett på den, drømt om kjøp, funnet det rart at ingen har brydd seg om huset, der det har stått stengt siden 1961! Så, i fjor, var det plutselig nedsaltet av sement-og-kalk-sekker, dørene og vinduene var skiftet ut med nye, vakre ditto; hva var skjedd? Jeg ville kikke inn, men en røslig, ukjent kar kom ut med neven og ville hilse! Beæret av min skarve berømmelse tok jeg imot, men hva med huset? Det skulle bli et luksuriøst treningssenter, var hva jeg fikk vite av venner. Nå er det, iflg. Spilos, åpnet og "ruinen" har blitt et smekkert senter for karate (se bildet)! "Noen" i byen satser på ungdommen, det gleder et hjerte som banker hardt for øya. Men det som gleder aller mest er at det tilsynelatende blir lagt vekt på å få ungdom til å bli på øya. Om det fører frem vet man vel ikke i dag, men det er vel lov å håpe?

        Bildene er hentet fra Hydrapoliteia.blogg.spot, de to nederste er tatt av Spilos selv. Om jeg får lov til å bruke bildene? Jeg får prate med ham til sommeren.

LIVET ER FOR KJIPT AV OG TIL ...

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Skål for livet. ...
 

For en dag! Generelt sett var dagen ok, masse å gjøre på jobb, stor dekorasjonsvegg som skulle monteres sammen. Hele 11 ganger 14 meter lå paddeflatt på gulvet i det jeg gikk, tidlig, forsåvidt, klokken 14.30. Så tidlig blir det, om en, som i dag, begynner kl. 07.00. I grunnen skulle den ha startet med et gruff, siden hjernen blundet akkurat idet t-banen strømmet inn på MIN t-bane. Dermed endte jeg på stasjonen etter, men løp fort opp i, - og over, hallen og ned trappene på andre siden. Men det var lett, ble bare et smil, forsinkelsen på jobb ble bare 2-3 minutter.


Sliten hjem fra jobb. (www. foto; privat.)
 

Så kom et kjapt legebesøk, etter å ha snakket med en sykepleier først, obligatorisk helsesjekk det hele. Men la oss nå ta utgangspunkt i legen, da. Jeg er jo ingen ungsau, men her kom bestefar som ikke bare hadde sluttet å røyke, men også gått inn i data og jobbet digitalt på fritiden. En fyr som ikke bare blogget, men også drev tre små nettsamfunn på kveldstid. Endelig var det et menneske som "så" en, - et menneske som uttrykte forbauselse ..., men ... Senere på dagen havnet jeg på kontoret! Ikke for annet enn å prate med et medmenneske. Men på veien ned igjen svinset jeg innom personalkontoret, og der ... kom et medmenneske bort med noen papirer, for første gang så jeg papirer på at jeg hadde fått avslag på noe jeg hadde søkt på. Samtidig har jeg fått innvilget en parallellsøknad! Nå ligger det planer om møte på jobb for å ordne disse papirene, men hvor lå de papirene hen
(www. Expert.no)
 

Vi har jo blitt så digitale at alle MÅ ha en digital postkasse! MÅ vi det? MINE papirer lå vel på Altinn. Der ble jeg tvunget inn en gang, måtte kode meg inn mange steder bare for å finne et enkelt sirkulære. Som kunne vært sendt på papir. Nå ligger det inne et-eller-annet om deltakelse i retten en eller annen gang. Men i alles liv er man også tilkoblet mobiltelefon, er det så umulig å ringe? Eller maile? Er mail allerede gått av moten? I det hele var det litt all right at legen måpte, han forstod i hvert fall at dagen er aktiv! Det som allikevel slår meg ofte, er at når en komplisert verden digitaliseres, blir den ikke mindre komplisert overhodet. Det kompliserte, som før var andres jobb, blir bare mer og mer overlatt oss vanlige d ... 

OVERNATTE UTE PÅ KRETA?

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Slik bodde jeg på Kreta i 1981, bare to etasjer høyere. (www.kalimera.)
 

        Nei. Jeg kan ikke skryte av det, ikke helt. Men nesten! Kostas kunne ha skreket i telefon om endrede forhold før ankomst i 1981, men orket ikke bry sin bror. Og ikke ville det ha innvirket på meg heller, mitt filter for Kreta var ennå rosenrødt. Så jeg landet med min teppepose i juli 1981 for nye fem uker, i bagasjen reisesjekker og pass, i øynene mykt gjensyn med dette vakre, kjære landet. Gledet meg til alt; sløve dager på stranden, skallebank etter brutale fester, men mest av alt til samværet med familien og hele slekta i Iraklion. For ikke å glemme alle de tingene man ikke vet om ...


(www. tui.)
 

Jeg gjorde som jeg pleide, gikk ned veien og helt ned til vannkanten, - så redd at det var dukket opp noen butikker, men ... så østover, forbi en strandbar (!), men tavernaen var jo som før ... nesten, da. For der "leilighetene" stod året før, stod nå en mastodont og råbygg av et HOTELL! Gudbevaremegvel! Marika freste at hun "hadde en idiot av en mann, som fikk tilbud mange år før om å kjøpe tavernaens jord, men avslo. Og NÅ?, stod de på leid jord!" Kostas krympet seg, og jeg? Klamret meg til paradisdrømmen, den grå virkeligheten av betong var borte fra mine tanker.


(www. TAG arkitekter.
 

        Men ... hvor sove? Jeg som gledet meg til forårets spartanske hus, og hadde problemer med i tilnærme meg nye senger, hvor sove? Jo. Kostas hadde ordnet det, han; toppetasjen på hotellet! HÆ? Han tok med meg og bagasjen, dro meg gjennom resepsjonen uten resepsjonist, opp alle trappene og inn på et rom. Der slo han ut med armene, som var det en luksussuite. Jeg så misfornøyd rundt meg, her var ingen vinduer, ingen dører, veggene var ubehandlet, grov sement, doen et høl i gulvet, jeg fikk vel lyst til å ... Men så kom forelskelsen; hvem levde SÅ spartansk i Syden. Det ble så EKSOTISK! Egen veranda med utsikt, gitt, du så omtrent til Rhodos, hva gjorde vel noen mangler? Men sove? To feltsenger stod det der, Kostas og jeg delte rom. Og ...

        God natt! Sa Kostas, tippet rundt og sovnet. Men hvordan sove når kameraten ble 400 sagbruk alene? HYSJ, Kostas, HOOOLD KJEFT! Skrek jeg høyt! Da smattet han. I tillegg! Andre ganger rullet jeg ham over på siden, da sank sagbrukene til 250. Men så kom 250 snekkere og talekor i tillegg! GubbaNoah! Jeg stønnet og rev meg i håret! F...!Flere netter støttet jeg meg på soving i sanden dagen etter, andre ganger ble det en klunk drikke mer enn vanlig, alt for å få sove. Jeg jobbet og slet, til ... en vakker dag ga jeg bare helt f ... i alt dette, og ... vips, sov to typer som 800 sagbruk pluss ti snekkere. DET ... var godt, sann.

POLITIKK ER IKKE POPULÆRT HER, MEN ...


Fra "Et dukkehjem" (www. Rogaland Teater.)
 

... det er ikke Trumps eskapader som skal kommenteres her, tvert imot Rogaland Teaters indre ditto.  Arne Thomas Olsens politikk mht. repertoar var å anse som nytenkende, han kom jo fra Studioteateret i Oslo. Arne gikk ikke av veien for moderne enaktere som Ionesco og Beckett. Men han hadde også et teaterbudsjett å tenke på, han måtte tenke på å tjene penger, derfor var aldri dekorasjonen til "Det smedle på Skansen" langt unna. Når det gikk trådt for "Helligtrekongersaften" tok man den "av plakaten," og satte opp igjen "Det smedle ..." Da strømmet jo publikum til, de fikk jo det de ønsket, resten av repetoaret fikk være. Så søkte de, og ansatte, ny sjef, en pur ung fyr fra Teateret Vårt i Molde og inn kom ... Kjetil Bang-Hansen.


Presentasjon av "Prosessen" på Rogaland Teaters kantine. (www. Stavanger Aftenblad.)
 

         Men vi ennå sjonglerte mellom "Helligtrekonger -" og "Det smedle ...," forlangte han møte med ensemblet. Og det var kraftig kost som kom; Han ville ikke inngi den politikken som var vanlig hos oss, kun 45 forestillinger skulle være det normale! For publikumssuksesser som "Det smedle ..." var tallet maks 90! Og hvis det står kø utenfor, slik det nyss gjorde? spurte vi. Da, mente Kjetil, får de kanskje kjøpe billetter til andre ting? Det VAR en sjanse å ta, men under Kjetil var det sjelden tomme stoler å se. Så kom kosten; bakfull på sceneprøve en vanlig morgen betydde sparken!



 

        Dessuten ble den "ikke-eksisterende" skuespillerutdanningen slettet, flere en-replikks-skuespillere ble sagt opp, utplukkede måtte bevise for å få fortsette. Inn kom i stedet Annika Witt, Grete Nordraa (min kjære), Bente Børsum, Ola B. Johannesen, Marit Østby, Thor Hjort-Jensen, Ragnhild Hiortøy, Henrik Scheele, Birgitte Victoria Svendsen. Et kjempelag, plutselig befant jeg meg midt i "kjendisreportasjer" fra media, Grete og jeg kom gjerne arm-i-arm til premierefest, blitzlampene lynte ubehagelig. Grete kom på bildet, hun, men gjett hva jeg ble! Klippa bort! Smekre meg fikk ikke publisitet! Men det hendelsen endringen var, kom absolutt i min retning, dannet et grunnlag videre ...

HERR BARON POVEL RAMEL ...


Wenche Myhre og Povel Ramel (www.youtube.)
 

... er det noen som husker ham? Vel, det var ikke helt min humor, men ... Ferien året 1981 var over, jeg dro hjem, og returnerte i 1982. Samme tid, samme sted. Igjen i bakgården til Kostas, og igjen fem uker ... Stalis hadde fått noen flere bygninger, men var ennå forholdsvis fredelig. Så en dag fant jeg ut at jeg ville oppleve noe opprinnelig og tradisjonelt; en bouzoukia! Dvs. et sted der folk samlet seg rundt bouzoukispillere og danset og sang! Som sagt, så gjort; jeg dro innover mot Iraklion med buss ved 19-tiden. Ingen ga meg noen alarm, og Kostas var dødsnervøs på grunn av meg! Men dro gjorde jeg. Til Iraklion som dessverre ikke er særlig vakker! Stoppet ved 1812-plassen, men våget ikke gå særlig langt innover i denne kompliserte byen.


Venetiansk mur, Iraklion. (www. youtube.)
 

        Mener jeg havnet på en taverna på 1812-avenuen. Der kom jeg i prat med to svensker! Vi tre hadde ett, fel-les ønske; å finne en bouzoukia. Men hvor? Vi bega oss av gårde;  kom i prat med en taxi-sjåfør som selvfølgelig sa; "I know good bouzoukia! I take you there!" Vi hoppet inn, han kjørte oss vestover, og jeg syntes etter hvert det var litt rart; lå slike steder langt unna folkeskikken? Han stoppet tilslutt, da, ved en enkel dør i et forholdsvis høyt, hvitt bygg. Vi betalte og ble geleidet innover en korridor av to uniformerte herrer, - svært så flott kelnerne var her, da, og inn i et lokale stint av pene mennesker. Jeg måpte, svenskene med. Hva var nå DETTE for et sted? "Men jag måste ha lite øl," sa den ene svensken, vi toget bort til baren og bestilte. Vi tenkte selvfølgelig på halvlitere, men bartenderen skjenket velvillig opp et "dameglass" til hver av oss. "Vad i sjutton!" Så forlangte han 30 kr. for hvert glass. Vad i helsike! Da var det jeg så ham ute på gulvet; Povel Ramel, det lange rekelet, danset med kona! Pojkar; kjenner ni Povel Ramel? Svenskene nikket. "Han dansar der ute med sin fru," jeg nikket mot dansegulvet, nå mistet svenskene både munn og mæle. "Povel Ramel er rik, gossar," mumlet jeg, ... "det her er nå`t j.... lyxhotell!" Glassene havnet med tre brak på disken, vi stormløp ut samme vei vi kom inn, dyttet til side vakter, for de hadde jo smuglet oss inn bakveien må vite.


Detter ER faktisk hotell Akti Zevs. (www.zoover.)
 

        Og vel ute på veien skiltes våre veier; jeg måtte hjem til Kostas 4 mil unna. Men det gikk ingen busser, det måtte bli med taxi. DER satt Kostas og VENTET på sin oppviglerske bror; Hvorfor jeg kom så seint? Jeg forklarte. "Men så i TAXI!" Jeg prøvde å avdramatisere, men; "Neste gang RINGER du til meg, så kommer jeg og henter deg om du havarerer slik! Basta." Men dagen etter var det i orden, han lo og fortalte meg at hotellet kvelden i forveien het Akti Zevs og var øyas desidert dyreste den gang! Så hentet jeg en halv liter Fix-øl i kjølen, ... til 3 kroner ...

SØNDAG. DERFOR ER VI ALLE GLADE OG FRI ...

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Tåkete dag med snø.
 

... men i morgen er det mandag. Og SÅ ... kan man begynne å telle dagene til neste helg. I grunnen rart det der, i over 30 år har virkeligheten vært skiftarbeide, ene uka formiddagsskift, andre uka kveldsskift. I enden av formiddagsskiftet strakk helga seg fra fredag kl. 15.30 til mandag kl. 15.30 og kveldsskift. Helga etter var det kun fri søndag. Men så kom jobbskiftet, og nå er det fri helg etter helg, alle fra fredag kl. 16.00 til mandag kl. 8.30. Ingen superlange frihelger lenger, det er så man ikke helt får hese. Men, men ...

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Bilene til "Carmen" - operaen foran, arenaen til "Carmen" ballett bak. 
 

        I morgen kl. 08.19 drønner t-banen til Mortensrud inn på Jernbanetorget stasjon i Oslo og ut skrider jeg. Jeg skal på jobb! Og i grunnen er hele reisen en liten refleksjon i nordmenn, dette underlige folkeferdet bosatt her på Nordkalotten, for der jeg sklir inn i isødet på Jar stasjon kl. 07.49 tvinger jeg meg gjennom flokken som "detter sammen" rett innenfor porten. Mens jeg spankulerer videre bortover perrongen, pakker folk seg sammen på få kvadratmeter. Bortover er det bedre, men der står folk med behørig avstand til nestemann og nok plass til intimsonen de "må" ha! Jeg stopper vanligvis ca. midt på perrongen i lengderetningen. Og når t-banen kommer, er det ofte en sitteplass til meg der. Eller den kommer om jeg ser "gammel ut." Og forrest klumper de innenfor porten seg sammen med de som kom fra alle de andre portene og når dagen er over og de har stått hjem igjen også, skriver de til avisen og klager til Sporveien om at vognene er for små.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Mitt utrolig elskede kaos på jobben.
 

        Så går mange av på Majorstua, enda flere ved Nationaltheateret, mange på Stortinget. Deretter kommer jeg vandrende langs midtgangen, for neste stasjon heter Jernbanestasjonen. Hvorfor gå? Jo. For der kommer de, - trillekoffertarmadaen, der skal forvirra reisende fra alle steder svinse rundt, mens noe annet underlig kommer; nordmennene! For vi nordmenn skal opp en spinkel rulletrapp, derfor gjør nordmenn det de elsker mest; de føyer seg sammen og går i kø! To og to går de som var det en marsj, og der kommer jeg, smetter inn og er et hår i suppa for andre, jeg er blant dem som GÅR opp. Og 8 minutter etter er jeg inne på ... jobben og kaoset på bildene mens jeg teller dager til neste helg ...

UNDER "HELLIGTREKONGERSAFTEN" ...

Scene fra Nationaltheaterets oppsetning av William Shakespeares
Fra Shakespears "Helligtrekongersaften" på Nationaltheateret 1976. (www. digitaltMuseum.)
 

... kom jeg til å gjøre en liten blunder som fikk Rogaland Teaters grunnvoller til å skjelve. Instruktøren var den verdensberømte, jødisk/danske Sam Besekov. Han var ikke bare berømt for sin regi, han var like fryktet for sitt temperament! Mange var de som var blitt "avskrevet" under produksjoner av ham, alle skuespillere og sådanne personer listet seg rundt på gummisåler i hans nærhet. Så kom denne dagen! "Helligtrekongersaftens" dekorasjon bestod bl.a. av settstykker i tre som skulle gli ut av en vegg.


(www. Ticketmaster.)

        Disse skulle vi dytte fra baksiden av veggen, frem til et merke, det var vårt ansvar, dytte dem til et merke i gulvet. Vi måtte være pinlig nøye, men eksperimentlysten som jeg var satte jeg den på merke, gikk og hentet spiker, og slo den/dem fast på toppen.


Sam Besekov (www. googlebilde.)
 

        Men mitt stykke hadde en tendens til å kile seg, så da skiftet gikk dyttet jeg ekstra hardt, og vips ... spikrene på toppen kilte seg fast, settstykket var ikke til å rikke da det skulle ut minutter etter. "Hva f ...?" skrek Sam i salen. Det ble lammende stille i hele verden ... "Nå blir du nok sagt opp!" hvisket noen. Jeg så drømmejobben gå fløyten, skalv så plattformen jeg stod på skranglet. Myke skritt langs venstre sidescene, der dukket Lille Sam opp. Nå var jeg døden nær av skrekk, aldri skulle jeg få jobbe med teater, nei. Lille Sam dampet ettertenksomt på snadda si, så på meg. Jeg bare VISSTE han var skafottet! Da tar Lille Sam snadda ut av kjeften, ler rungende og lenge. Hva? LER han av min skjebne, den ... Sam kremter. Så; "Nu, min dræng! Så sier vi det; du ved hva du skal gøre så det her ej sker igen! Du vet nok vad du skal gøre, og så er vi skuls!" Så gi han. Og ga meg 42 nye år i teateret.

FYSJ, DET ER KALDT. MEN ...

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Utsikten fra kjøkkenvinduet mitt.
 

... det er ikke nødvendig å gå ut. Det var jeg i natt, ute med venner. Tok noen øl og slappet av, ... så kommer det rare; som man sitter der, prater og koser oss sier plutselig en at jeg bør begynne å røyke igjen slik at jeg kan komme meg ut på "røyker`n" og få litt sosial omgang! Jeg, som slutta for to år siden, skal altså begynne å røyke igjen for å få ... Selvfølgelig lo jeg. Og ble sittende og prate med en annen etter at "de gamle" reiste seg for å gå hjem ved 23-tiden. Verden er jo i seg selv rar, man går i flokk og kommer i flokk, og når andre mener at når man er så gammel som jeg er nå, er det mest anstendig å gå hjem til "Kveldsnytt" på tv-en. Man skal ikke være i stand til å være oppe om natta lenger, og alle måper av at jeg kom hjem ved 02-tiden i natt! Vel er dagen selve drivkraften i livet, men natten er for meg magisk, jeg elsker å være ute om natten. Skulle bare ønske virkeligheten ble slik at når jeg ville hjem for å "sove litt," så ventet bussen eller trikken, og jeg slapp taxi.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Utsikten fra soveromsvinduet mitt ...
 

        Men så våknet jeg til vakkert vær på Jar utenfor Oslo, - se bildene, og giret går helt i bånn, har to dager fri fra jobb, og de skal NYTES, sammen med dere. Kanskje rote frem en film på nettet senere, få guttungen til å lære meg trikset med Netflix. Jeg har nemlig ikke tv ...

TEATERFOLKS SOSIALE LIV ...


Rogaland Teater mot 2020. (foto; Stig Håvard Dirdal.)
 

... på Rogaland Teater var den gang ikke som folk flests, blant menigmann på - 70- tallet var det normalt at man begynte kvelden ute på byen med å stå i kø enkelte steder. For oss på teateret var ikke dette mulig, siden forestillingen sluttet først ved 22-tiden. Og alle vi teknikere var jo på jobb fra 8.30 og morgenen til 22-tiden om kvelden. Da ... smakte det godt med en øl eller to etter forestilling. Så hjem, sove, og opp neste morgen klokken 07.00.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Korvetten. (foto; Erling Jensen.)
 

        For oss på Rogaland Teater var det den gang Korvetten på torget som gjaldt, vi fikk nesten frikort der selv om det var kø utenfor. Men så kommer det som for oss ble normalt, men som folk utenfor ikke helt skjønte; På teateret var vi snaut 80 ansatte; 4-5 teknikere, 2-3 lysteknikere, rekvisitører, inspisienter, 20 skuespillere, sminkører, billettselgere, vaskehjelp, syere, sjefer, administrasjon, når vi gikk ut, gikk vi sammen, satt sammen, pratet sammen, gikk på nachspiel sammen, tok taxi sammen. Det var fullt ut mulig å skille oss i lag på kryss og tvers, si at skuespilleren var viktigere enn sceneteknikeren. Ute på byen var det vanlig. Men vi gikk alltid ut blandet. Noen skuespillere var det riktignok som ikke blandet seg med andre enn sine egne, det er alltid slik. Men de fleste av oss møttes etter teppefall på Korvetten, eller gikk samlet dit. Eller til et selskap. Vi var dus på tvers av heder. En gang ble det slik; lederne av studentersamfunnet i Stavanger inviterte ENSEMBLET ved Rogaland Teater til selskap etter kjøpt forestilling, med ENSEMBLET mentes da kun de 6-7 skuespillerne som var med i forestillingen, vi kom over 70 (!) mann.


(www. Gettyimages.)
 

        Da jeg tittet inn i "festlokalet" satt skuespillerne våre forskremt ved et bord i en krok, lederne satt ved et annet som om de lurte på hva de skulle snakke med skuespillerne om. Skuespillerne tinte opp, etter meg kom resten av folka våre. Fordi vi anså at ensemblet det var ALLE oss 80 ansatte. Nei, det ble ikke noe sjøslag med alkohol, vi hadde kun 1 (!) pils på deling på 70 mann! MEN ledelsen fikk sitt livs opplevelse; sammen fikk vi festen til å ta av på "vår" måte; noen åpnet pianoet, samtlige teaterfolk deltok med sang, vi sang igjennom alle mulige musikaler og barneforestillinger vi hadde jobbet med på teateret og andre steder. Midt i folkehavet satt ledelsen og måpte over en fest som tok en helt annen, men morsommere, retning enn tilsiktet.

HER ER MITT LIV.


Her bor jeg om somrene. Hydra havn. (www. Taverna Lulu`s Kalamara.)
 

Det har kommet så mange nye folk til, som sikkert nå lurer på hvem jeg er, siden det foreligger en del innlegg fra Kreta, men plutselig kom det er skriv fra ... HYDRA. Det er moro å skrive om årene på Kreta, men det er i årene 77-83. Etter det tok det, pga. et ekteskap der sydenturer med små unger var bannlyst, 24 år før mulighet for retur. Da tilbake til Kreta, selvsagt, som var så forandret at jeg bestemte meg for å begynne øyhopping ved neste tur. 2009 kom returen, til Hellas, selvfølgelig, alltid Hellas, men De Saroniske øyer denne gang, og første øy var Hydra!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Mitt elskede Spilja, 400 skritt fra sentrum. (www. googlebilde.)
 

        Opprinnelig skulle jeg bare være 3 dager på Hydra, men ved ankomst fremsto byen så stygg at jeg bare ville ha en kopp kaffe! Så; videre til naboøya Spetses. Men ... øya fikk en natts sjanse den gang, i år skal jeg tilbake for 9. året, nå for 5 1/2 uke. BO der! Om øya kan sies; 52 kvkm. stor, 2.000 innbyggere. Øya er avlang, verken biler eller veier, men det stiger kraftig opp fra sjøen, høyeste fjell er Eros, dernest Psicro. Her finnes få sandstrender, flere steinstrender, ofte bader man rett fra klippene. Om den kan anses som søt? Tja. La oss heller si det slik; noen elsker den, andre hater den. Eller trives ikke her. Om jeg elsker eller hater? Øya krevde av meg, sånt liker jeg. Krevde produksjon! Så jeg gikk allerede første året i gang med research for et manus som senere ble forkastet, enda ett, enda to og tre, til min beste kamerat på stedet sa; "Vær så snill å skrive fra historien til denne byen"! Det har jeg gjort, fylte hele ferier med studier rundt Frihetskrigen 1821-32, skrev om en av heltene deres; Lazaros Kountouriotis. Da kom jeg i kontakt med museet på Hydra, og dermed ... Manus ligger på pc-en. Om jeg ellers ligger i solen hele dagen? Jo, litt.


Mitt kjære Pension Erofili (www. Alibaba.com.)
 

        Men så ... jobber jeg litt på museet, er ikke fremmed for å jobbe på havna, jobber på en kamerats taverna om kveldene, samt at jeg hjalp en annen litt i butikken ved stengetid! Favorittsted er allikevel å sitte på taverna Isalos nede på havna og glire inn mot byen ... mens jeg prater med greske venner. Jobbe i ferien? Slappe av? Språket er i meg, snakker en del gresk, og jobber man med grekere, må man også konferere på gresk. DE elsker det. Og JEG lærer språk! Jo, det er en form for kjærlighetshat i det hele, men alt dette avsluttes med følgende; om 4 måneder, 2 uker og 3 dager kommer disse ordene fra pension Erofili, Hydra, der det kanskje venter meg en vogn. Noen sa til Giorgos i fjor at "Du bør skaffe Olav en jobb som vognmann!" Så presenterte han meg en dag for; "Der er vogna di, Olav!" Så ... vi får se om jeg ikke sitter på Hydra i fremtiden? Det ligger i hvert fall i kortene ...

JOVISST, JEG HAR ET STED Å DRA TIL ...


Agia Marina. (www. Tui.)
 

Det er litt trist å føle seg litt avhengig av mennesker man lærer å kjenne. Det kom et svar der det stod at jeg "ikke var noen olding, jeg kunne jo godt dra tilbake." Litt bittert er det dog å vite man en gang så for seg fremtidige år i Agios Giorgos, så kulminerer det i et ekteskap, for så å dukke smertelig opp igjen mange år senere. Jeg kunne nok komme tilbake og overlevd, dersom jeg hadde Kostas i full form, noenlunde som før. Da kunne jeg ha bodd i Agios Giorgos, ha reist ofte ned til Kostas og vært sammen med familien. Det ville være et holdepunkt.



 

        Men først og fremst tror jeg ikke Kostas er i live lenger, sånn som han turet frem i 2007, der han fortsatte å drikke og røyke sammen med gjester på tross av 3 bypass-operasjoner, hvorav han såvidt overlevde siste. Jeg tror han er død. Dessuten var den Kostas jeg lærte å elske en gang, den joviale typen som gråt, danset og lo, - en renspikka Zorbastype, snudd til en bitter, innesluttet mann vennene skydde.


Her går jeg. Barbeint. Her er jeg hjemme. (googlebilde.)

        Noe ganske annet er at det ER et sted som har kommet i tillegg; mitt kjære Hydra. Livet endrer seg, da jeg ikke orket å reise tilbake til Kreta og bli fornedret av Kostas, orket jeg ikke annet enn å reise til andre steder i Hellas. Noe annet land ble ikke aktuelt, men en annen øy. Så jeg skulle, for nye lesere, vandre på andre øyer i 2009, begynte da på Hydra og ... ble der. Så det ER "von i hangande snøre," jeg elsker for mye å sitte på taverna Isalos og skravle med venner. For jeg snakker språket bra, såpass bra at jeg jobber litt på havna, jobber litt i butikken til en kompis, og litt på tavernaen til en annen kompis. Og vet dere, jeg teller tiden til jeg drar dit i år; i dag er det 4 måneder, 2 uker og 3 dager til jeg drar for å være der jeg "hører hjemme" i 2017. Den 27.6 er jeg der. Men i mellomtiden kommer ennå noen historier fra Kreta-tiden.

TEATRENE HAR SÅ MANGE, RARE TRADISJONER ...


... og mange av dem ligger i humor. Som man spiller en forestilling haugevis av ganger, forekommer en viss slitasje blant så mange av oss involverte ... Så også på Rogaland Teater i sin tid. Da tar man ofte avskjed med den "trøtte" forestillingen på en måte så finurlig at publikum ikke ser det. Men VI får oss en god latter ute i kulissenes mørke. Det høres rart ut men for oss der ute i mørket er det en lise for sjelen.

        Der ute på scenen kan det være skuespilleren som lirer av seg noen gloser som ikke står i manus. Så blir moroa at de andre forsøker å spille videre med pokeransikt. Eller du har operasangeren som plutselig fletter inn "feil" linje. For oss på teknisk ligger det mer på å flette inn et element i dekorasjon eller skift. Og her går vi tilbake til Rogaland Teater og "Det smedle (smeller) på Skansen" i 1975! "Det smedle ..." har tre akter, 1. og 3. akt foregår hjemme hos to søstre som nekter å flytte enda området de bebor skal reguleres om. Men 3. akt foregår hos byfogden og hans klerk. Mellom aktene er det pause på 20 minutter. I 3. akt la regissøren inn at denne klerken skulle ha stoooor hang til appelsiner! Ved inngang på scenen skulle han, fra en rekvisittvogn, ta med seg en pose med en appelsin i, sette seg ved sin kontorpult, så skrelle den og spise.


Men på siste forestilling fjernet vi i pausen som vanlig dekorasjonen, bygde så opp 2. akts dekorasjon, som selvfølgelig var annerledes, derpå ... Kom skuespilleren og sjekket posen sin. Der lå appelsina, og da var han fornøyd! Det han ikke visste var; idet han snudde seg og gikk igjen byttet vi ut den posen med en inneholdende klementiner! Så kommer fyren, går inn på scenen med posen i hånda, vi lagrer oss på sidescenen for å se hva som skjer, og ser på hva som skjer. Skuespilleren stirrer måpende ned i posen, tar opp en klementin og begynner å skrelle den, men spiller resten av akten med ryggen mot publikum. Der står motspilleren hummerrød og sint og må spille så godt han kan. Ved sidescenen får vi krampelatter, og i pausen kjeft av Arne Thomas Olsen. 

HAR DU LYST TIL Å REISE DIT?


Fra Lassithi, Kreta. (www. Pinterest.)

Det er så underlig, dette, at man sitter og jobber med et område, f.eks. Kreta, og så bare  popper den opp igjen, denne lille kjærligheten til et lite sted langt bort-vekk-i-stand på øya. Hva er det for noe, kan noen forklare meg det? Den føles reell, og så virkelig at jeg googlet Agios Giorgos, Lassithi, Kreta, åpnet et kart, scrollet nedover og ... havnet på "street view"! Landet salig på beina i et mirakuløst stillsbilde som nok er noen år gammelt, midt i en gate havnet jeg, vandret i pilens retning, diltet rundt et hjørne og nedover, vindmøller ute på sletten, så det VAR udiskutabelt Lassithi. Men vil jeg TRIVES der, om jeg bestemte meg for å dra til Hellas for lengre perioder. Svaret er JA; jeg tror det.


Landsbyen Mesa, Lassithi, (www.Pinterest.)
 

        Og allikevel ... det ER 34 år siden jeg var der sist! Ikke er jeg redd for at byen er altfor forandret, snarere tvert imot. Den ligger altfor langt fra fasiliteter som liggestoler og sandstrand, og ikke ville jeg savne det heller. Ikke egentlig. Men en gang planla jeg litt å sette meg ned der for ett år, da ville jeg sannsynligvis blitt værende der. Og da selvfølgelig hatt greske venner og jobb, men ... nettverk har du ikke etter 34 års fravær! Derimot finnes det en annen by, Hydra, jeg har blitt like glad i, der har jeg derimot nettverk blant grekere, har faktisk kontakt med dem, og noe å tusle med. Det vil nok bli dette stedet også i fremtiden ...


Høst på Lassithi. (www. Pinterest.)
 

        Men jeg kan jo gi stafettpinnen over til noen som skal til Kreta? Skal du til områdene fra Agios Nikolaos, Malia, Stalis og Hersonissos og sciroccoen setter inn med hete, gjør som jeg og min eks-fru gjorde; lei bil og dra opp til Agios Giorgos på Lassithi! Min fru var skeptisk, hva skulle vi nå oppå der når det var 40 grader på Stalis? Da hun kom opp dit, var platået normalt temperert som jeg forutsa; 24 svale grader. Agios Giorgos og Lassithi ligger 850 m. over havet, her har jeg lest meg til at de har fire årstider, vinteren er snøfylt og kald som her i Norge. Så blir den liggende utover våren, som de også har, vanligvis til mars som her ... jaja. Det er med sorg jeg må innrømme at jeg kanskje aldri ser Agios Giorgos igjen, men ... kanskje du har lyst til å reise opp dit? Det er vakkert der ...

... SOM I "VEKK IKKE FRUEN" ...


Rogaland Teater. (www. Sceneskifte.)
 

Takk til dere alle for alle hilsener på dagen min, 251 til nå, men livet må gå videre. Selve feiringen er utsatt til en annen dag "det passer bedre" mellom oss gutta. Så; Rogaland Teater 1975. Nytt stykke. Ny, livslang kjærlighet. Stykket het "Vekk ikke fruen," og handlet om en voksen manns traumatiske erindringer om sin følelseskalde mor. Regissør; Merete Skavlan. Kjærligheten het derimot Eric Satie. Rogaland Teaters scene er ikke stor, prosceniumet er "bare" på 9 meters åpning, men det var allikevel selve himmelen for meg! Så kom dette stykket opp, med doble skift fikk vi jo hele pakka. Alt som skjedde der inne på scenen var jo ren magi for meg, men så begynte vi å kjøre prøver med lyd og lys ...


Merete Skavlan. (www. Norsk Biografisk leksikon.)
 

         Stille satt jeg der ute i mørket, lot meg suge inn i en fortrollet verden, spede, spinkle flygeltoner trollbandt meg gjennom høyttalere, hvem er det?, spurte jeg inspisienten. Eric Satie. Svarte han/hun. Stykke? "Trois gymnopedies!" ("Tre småstykker.") Så sank jeg atter ned på gulvet der jeg ble lyttende til contentum fylt med den spedeste, mykeste musikk. Mitt andre, store kjærlighetsmøte innad i teateret var et faktum. Nå skal det sies at teateret under Arne Thomas Olsen var en underlig blanding av tradisjonelt teater og eksperimentelt, men Eric Satie? Kjærligheten til Vincent van Gogh var allerede etablert for bestandig, Vincent ble regnet som impresjonist. I malerkunst fikk det gjennomslag, men ikke så i musikken, der Eric Satie ble ansett som impresjonist. Kanskje det har en sammenheng?


Eric Satie (www. wikipedia.)
 

        Satie ble født i Normandie i 1866, men vokste delvis opp i Paris, hvor han også begynte å studere musikk, men først ikke fullførte fordi hans komposisjoner "Trois gymnopedies" ble ansett for talentløse. At han dermed gikk inn i militæret var visst en katastrofe han dimmiterte seg fra. Det er samtidig også for overveldende å skrive og lese om alle hans meritter i musikk fra wikipedia, men si at han var en kilde til inspirasjon for Claude Debussy, og samarbeidet med mange av datidens kunstnere , bl.a Picasso. Og ... i 1975 fikk jeg lære ham å kjenne. Er kanskje ikke så viktig det å vite alt, noen ganger må man bare nyte ... som i "Vekk ikke fruen" ...

KJÆRE AGIOS GIORGOS NÅ IGJEN ...


Agios Giorgos, Lassithi, (www. Getty Images.)
 

Få år senere var jeg på bryllupsreise, til Kreta, selvfølgelig, og høyeste ønsket mitt var å få ta med kona, nå  eksen, til landsbyen i mitt hjerte, Agios Giorgos på Lassithi. Vi leide en jeep, og dro avgårde opp den kronglete veien som ledet til mitt hjertes utkårede by på Kreta; Agios Giorgos.



Timian. (www. Kilden Nyheter.)

         Men kjerringer er så fysj, gudene sendte selvfølgelig en duft av urter i hennes nese, hun måtte jo ut og plukke timian, hun, og der satt jeg, resultatmennesket, og bannet og gremmet meg mens jeg glodde på en utsikt jeg var totalt uinteressert i. Vi kom jo omsider opp til Lassithi, da, kona ble like fjern i øya over utsikten, jeg følte meg som en verdensborger der jeg kjørte igjennom Tzidiamon og gjennom alleen over mot ... Agios Giorgos. Vi fant tavernaen, jeg nøt øynene hennes da hun fikk servert lammefrikasè, men så ville hun bese byen jeg snakket så varmt om. Derfor gikk vi hånd-i-hånd tilbake den eksosduftende gata, så oppover til høyre mot utkanten av byen. Der fant vi et skilt; landsbymuseum! Inni et lite hus stod det eneste inventaret; et hjemmebrentapparat for raki! En tannløs kone fikk noen drakmer for synet, så gikk vi nedover bakken et stykke, men svingte inn en sidegate.



Mann på kafeion.)

        Der satt en gammel mann på en krakk, nikket smilende og vennlig og viste med en gest mot en stol og et bord. Jasså? Han drev liksom taverna? Vi takket ja, satte oss, kanskje en ouzo til henne, kaffe til meg? Han forsvant som et lyn, var raskt tilbake med varene. Jeg snakket litt enkelt gresk med ham, han forsvant plutselig rundt et hjørne, og kom tilbake med håndplukket vill kamille! Vi betalte og gikk til bilen. Dro til Zevsgrotten. Etter den ønsket frua å kjøre RUNDT platået, hørte ikke på meg, (det gikk ikke vei rundt!) så vi endte på en kjerrevei som dro oss langt ut i åkeren, gjennom grinder, og opp på en bedre vei på nordsiden. Og det midt i en diger saueflokk med lam som tålmodig tuslet etter en lastebil som ruller sakte fremover.



(www. Digopaul.com.)

        På planen stod en ung bonde og imponerte oss. Ikke i klærne, det var dongeri, joggesko og t-skjorte, men hyrdestaven i høyre hånd. Den var mannshøy med "krøll" på toppen, og bygd på bibelske, tusenårige tradisjoner! Med ett bøyer fyren seg ut over flokken, tøyer hyrdestavens topp mellom sauene og vipper et nydelig lam opp på planen.

"Å," utbrøt byfrøkna min kone, "så snill han er med det søte, lille lammet!"

"Å, nå," svarte bonden meg, "jeg tror heller det er kveldsmaten hans!"

"Kjør!" Skrek kona!

TIL MINNE OM GUNN UTHAUG!



Gunn Uthaug omkom på denne dato, 5.2, 1968 klokken 20 på kvelden. Gunn, født 1950, gikk dengang på Utgarden Folkehøgskole vest for Kopervik på Karmøy. På denne mørke kvelden bega hun og noen venninner seg avgårde nedover den kronglete riksveien mot Kopervik. Siden det var så mørkt og ingen hadde refleks, ønsket Gunn å gå ytterst fordi hun hadde hvit boblejakke. De går på rett side av veien nedover. Men det småregner og gir dårlig sikt, en bil kommer vestfra, foretar en forbikjøring, oppdager Gunn for seint. Hun slynges opp i luften, over veien, knuses mot en fjellvegg og dør momentant. Akkurat da sitter jeg hjemme med familien, feirer min femten-års- dag og spiser bløtekake!

       Gunn var ikke min søster, men mitt søskenbarn og datter av min fars bror og hans daværende kone Ella. Dette ekteskapet varte ikke mer enn et snautt år, og den gang var det vel slik at man etter en slik skilsmisse ikke skulle ha kontakt videre. Ikke slik hos oss, om enn tante Ella og Gunn bodde flere mil fra Sandnes var de alltid velkommen til oss, vi var sammen flere ganger i måneden. Så dermed vokste Gunn, jeg og mine to søstre opp sammen, nesten som søsken. Derfor var dødsfallet så vanskelig. Vakre, sorthårete Gunn med det vinnende vesenet var plutselig borte ...

        Jeg fikk selvfølgelig ikke vite noe før etter skolen dagen etter. Da føltes det så uvirkelig, forferdelig ... Der og da bestemte jeg meg for ikke å feire fødselsdagen, heller noen dager før, eller etter om noen insisterer, men ...

        Jeg er glad og takknemlig for alle hilsenene som har kommet inn, takk skal dere ha alle sammen, masse klemmer til dere alle og alt det der! Men jeg skulle ønske Facebook kunne kommet med spørsmål først, for om sorgen etter Gunn har blitt mye mildere enn dengang, selvfølgelig, så er det allikevel et lite sår der ... stort nok til at det rippes fort opp ... i år er det 49 år siden ... Gunn skulle ha vært en vakker, snill og god bestemor i dag ... Det fikk hun ikke!

KJÆRLIGHETEN TIL KUNST ...


Rogaland Teater ca. 1970 (wSceneskifte.)
 

... traff jeg på Rogaland Teater. Som ungt og uvitende mehe vandret jeg gladelig mot noe nytt, skuespiller Alf  Nordvang skulle stå på scenen vi ble forelagt  skulle fylles med store skjermer hengende fra loftet. Året var 1975 og vi skulle til å kjøre en av de første forestillingene med projeksjonsskjermer i historien. Fem stykker skulle det være, skjermene dengang var store rektangulære klumper, problemet var at de alle måtte ha slidesapparat i seg som var relativt tunge, styres skulle de med med fjernkontroll av inspisient. Jeg lurer litt på om ikke skjermene hang fra loftet, mens apparatene stod på høye krakker?

 


Vincent van Gogh (www. Biography. com.)


         Stykket het i hvert fall "Mannen fra Arles" og handlet om Vincent van Gogh`s møte med Paul Gauguin, dramatiker Ernst Bruun Olsen. Ikke var jeg så interessert i kunst, selv om lykken over å jobbe i teateret sterk, var nok hodet ellers fylt av fest og litt fyll og ...


"Sunflowers." (googlebilde.)
 

        Så satt jeg der, i denne enkle dekoren, og fikk se "Solsikker" for første gang. Solsikkenes varme, gule farge etset seg inn på sekunder, hver eneste kveld satt jeg på høyre sidescene, bak prosceniet, og så ... "Stileben" fra rommet i Arles, "Nattkafè," "Kirken i Rhimes,""Åkrene ved Arles," etc. Der satt jeg og ble betatt kveld etter kveld, kanskje jeg til og med felte en tåre og ti?


"Nattkafeen." (www.ReisDit. no)
 

        Møtet ble i hvert fall sterkt. Så sterkt at jeg satt der og skjønte at en viktig del av livet kom til meg der og da. Siden dette har så mye skjedd, men der og da kom Vincent inn i mitt liv for godt, han har fulgt meg gjennom resten av livet. Tilfeldighetene ville at en jeg engang kjente ga meg en reproduksjon av "Åkrene ved Arles" i gave, den henger faktisk over min sofa her jeg bor ... Da Munchmuseet her i Oslo for 1 1/2 år siden annonserte utstilling med Munch kontra Vincent van Gogh, stilte jeg selvfølgelig opp. Men mens andre gikk gjennom lokalet en gang, ble jeg der inne i flere timer ... jeg badet i Vincents galskap og kunst ...

AGIOS GIORGOS I MITT HJERTE ...


Agios Giorgos. Lassithi, Kreta. (www. Alamy stock photo.)
 

Det er så rart med hva man fortrenger og hva man glemmer. Overalt finnes det steder man besøker, det florerer i sannhet av navn, og som jeg fòr litt rundt på Kreta i hine, hårde dager ble det en del byer og steder. Ingen gjemt og ingen glemt, Stalis og Hersonissos og ... Men la oss stoppe litt med lille unnselige Agios Giorgos! Beliggende på 850 m. o. h. skriker den ikke akkurat av luksus som hoteller med badestrender eller svømmebassenger så vidt jeg vet. Jeg kom altså dit en dag med den vakre, norske damen og reisefølget, og spiste lammefrikasè på gresk vis på en hyggelig taverna. Så reiste vi videre til Psycro for å gå opp til Zevs-grotten.


(www. Nettavisen Reisetips.)
 

        Men mens vi satt på tavernaen og fordøyet maten, stakk jeg av, dette var et nytt sted, hvordan hadde de det der? Det var ikke langt jeg gikk, bare ut på gaten, så stolpret jeg nedover til venstre ved neste kryss, gikk må mine bare føtter nedover og nøt ... Da ble jeg stoppet av en gammel enke som kaklet gresk med tannløs munn. Hæ? Venninnen kom, de kaklet, lo og pekte på mine bare føtter. Nye kom løpende til, tilslutt var de en hel flokk kråker, de kaklet og ba, snart med lidende blikk på meg. Hæ? Så gikk jeg barbeint tilbake til min flokk, fortalte alt og fikk vite; bestemødrene hadde bedt for meg fordi de trodde jeg var så fattig at jeg ikke hadde råd til sko! Da lo jeg.



Agios Giorgos, Lassithi. (www-alamy.com.)

        Men Agios Giorgos er den lille byen på Kreta som egentlig snek seg inn i hjerterøttene mine. Områdene der den spesielle tavernaen lå var forpestet av gaten tvers igjennom gjennomfartsåre til Zevsgrotten som den var. Men gikk man nedover fra den, For Agios Giorgos ligger på Lassithi-platåets sydside, nøysomt bygd opp i åssiden av fjellet, fant jeg fort freden. Ett kvartal nedover og man var langt borte fra turismens ståk. Her luktet det av land rundt, her fant man vidstrakt utsyn over hele den vakre Lassithi-sletten i både østlig og vestlig retning. Og det er ikke uforståelig at det er slik, for Agios Giorgos er en typisk jordbruksby; den og Tzidiamon lever av Lassithis gode jord, her står kornet gult i slutten av juli, her er enorme områder befolket av sauer og kyr. Her er det fredelig, derfor er Agios Giorgos sammen med Hydra i mitt hjerte, men ...

MOT "HELLIGTREKONGERSAFTENS" PREMIERE ...


"Orlando." (www. Rogaland Teater.)
 

Hverdagen på et teater som Rogaland var ganske ukjent for meg, med en underlig rytme ingen andre skjønte unntatt vi som ble inkorperert i den etterhvert. I hovedsak begynte arbeidsdagen ved oppmøte klokken 8.30 hver morgen og endte klokken 22.00 - 22.30 om kvelden. 14 timer lange dager? Var det lovlig? Visst var det lovlig, for sceneteknikeren var ikke ansett som annet enn sjauerarbeide i 1974, og slett ikke å regne med. For andre enn oss. Ute på byen ble det gjerne spurt om "hva vi gjorde der, hele dagen? Løper dere rundt med vegger og sånn?" De måpte gjerne stort da vi fortalte at ved oppmøte klokken 8.30 startet vi fort med å demontere forrige kvelds forestilling, som da var "Det smedle (smeller) på Skansen," bar bort alle dekorasjonens deler, og så gjør sceneområdet klar for dagens prøve. Slik er det den dag i dag. Men ... "JOBBER dere?" var omkvedet da.


William Shakespeare. (www. Royal Shakespeare Company.)
 

        Dagens prøve, som da var Shakespears "Helligtrekongersaften," skulle gjerne begynne klokken 11.00 og vare til 15-16.00. Til prøven brukte man den gang gjerne 2-3 meter høye trerammer (vi kaller dem masker) trukket av stoff og med med støtter bak. Men Rogaland Teater hadde også snekkerverksted i sin bygningskropp den gang, i etasjen over der igjen malersal. Var elementer av det nye stykkets dekorasjon ferdig fra ett av verkstedene kom beskjeden fortløpende, disse ble da hentet og satt opp der den skulle stå på prøven i stedet for en av maskene. Så ble det til å gjennomføre prøver MED skift av bilde underveis, før man etter prøven måtte plukke alt sammen fra hverandre igjen, lagre den på baksecenen, og deretter bygge opp igjen "Det smedle ..." for kveldens forestilling.


Leseprøve "Sonny" på Rogaland Teaters gamle malersal. (www. Origo.)
 

        Slik jobbet vi langsomt frem "Helligtrekongersaften," prøvetiden på scenen var vanligvis 8 uker, de siste 1 1/2 ukene gjerne med først langprøver fra c. 11-18.00, deretter satte man lys fra 18.00-22.00. Så; de siste to-tre dagene, helst tirsdag, onsdag og torsdag, siden generalprøve og premiere den gang var lagt fast til fredag og lørdag, ble sceneområdet helt stengt for skuespillere! For i de dagene brukte man all tiden til å montere deler av dekorasjon vi stadig midlertidig hadde ferdigstilt fra verkstedene sammen og males ferdig på stedet. Scenen var isolert fra alt i den tiden,  lys ble også rigget, og endelig ... lørdag gikk teppet opp for "Helligtrekongersaften" med teatersjef Arne Thomas Olsen i hovedrollen som Malvolio. Men for oss andre var det ... fest og fyll ...

DEN VAKRE DAMENS DAGER.


Jeep fra 1970-årene. (www. Cars-Pakistan.)
 

Hun bare kom inn i livet, den vakre, høye, lys blonde, norske damen. Steg inn en dag, og mitt moralske, innbilt frie livssyn fikk seg en trøkk. Åpent kom hun inn sammen med en pen, men yngre, kar fra Australia, satte seg og presenterte seg. Hennes navn skal forbli dulgt, men hun var norsk. Enkelt og åpent tok hun imot meg, inviterte meg til pensjonatet som var reist siden året i forveien. Fritt sa hun at hun var på ferie med elskeren sin, mannen hennes ville komme for noen dager helga etter. Vi elget rundt husnåvene, men så spurte hun om jeg ville bli på tur til, for meg, ukjente Lassithi! Jeg ble så gjerne med, for å bearbeide friheten i et åpent sexliv, men fikk en tur i skjønnhet ... Vi leide en åpen Suzuki jeep, dro avgårde med en enslig, britisk mor, og hennes livate, forsvundne sønn på snaue 15 år.


Ouzo. (www.Greek Reporter. com.)
 

"Quite good booze around here!" Han rapte lykkelig, til oss der vi satt og ventet. "Booze! Ian, what have you been up to?" Moren var indignert. Ian slang seg ned i baksetet; "You know, sweet mummy, two or three ouzo doesn`t really matter, yeah?" Jyplingen hadde snoket seg til drammer i butikkers bakrom, han! Jeg håper Ian ikke ble for glad i det sterke, men av sted dro vi.

         Den vakre holdt en hemmelighet for meg også; hun hadde invitert på en spesiell opplevelse. Så dro vi oppover. Oppover og oppover. Veien var bratt, et sted stoppet vi for å drikke, den vakre beordret oss til å danne lenke rundt stedets tre på torget, vi rakk ikke rundt. Treet, sa den vakre, var det tatt prøver av som viste det antagelig ble plantet på Jesù tid. Mer skal ikke til for å imponere en nordmann. Men vi videre, snart kjørte vi over et pass og vips, så var vi på det vakreste stedet jeg vet om på Kreta; Lassithi!


Lassithi-platået mot Agios Giorgos! (www. 1618trip.)
 

        Jeg tror jeg stoppet å puste der jeg stirret ut over dette smaragdgrønne platået med tusener av fjørlette, eggeskallshvite seil ut over alt, omkranset av eggeskallshvite fjell! Veien slynget seg ned mot bunnen, vi kjørte gjennom Tzidiamon, skulle over på den andre siden, mot uforglemmelige, kjære Agios Giorgos! Der stoppet vi, den vakre tok oss med til min hemmelighet; en taverna med en spesialitet hun valgte for meg på kjøkkenet, og ved bordet fikk jeg ... lammefrikasè! Alt var der, bortsett fra en ukjent, fylt paprika. Maten var god, den, litt rart å spise typisk norsk mat på et eksotisk høyfjellsplatå i syden, men ... vi dro videre dit vi skulle; Zevs-grotten i Psycro, et-par kilometer øst for byen. I seg selv en skjesettende opplevelse, men ... vi går ned igjen, kjører med bilen tilbake via Eilounda, men ... meg ble det liksom noe rart med ... jeg ble liksom litt igjen i ... Agios Giorgos.

Les mer i arkivet » Februar 2017 » Januar 2017 » Desember 2016
olav uthaug

olav uthaug

64, Sandnes

Humoristisk, ironisk fyr med glimt i øyet. Har sans for å komme med den skrudde replikken, den ingen merker før den slår ned som en bombe og ingen skjønner hva som skjer. Jobber nok ved Den Norske Opera, men digger alt fra folkemusikk til rap. Synes onkl P`s "Styggen på ryggen" er RÅBRA!

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits