BLI MED INN I TEATERETS SORTE ROM ...


Teatermasker (www. Colourbox.)
 

Det er rart hvordan livet til den enkelte kan utfolde seg. Etter skoler og utdanning skilles man i et mylder av yrker, mitt gikk bokstavelig talt inn i mørket. For meg var valget lett, det var like seriøst som for alle andre. I dag, 23.1 - 2017, går jeg inn i mitt 43. år i et yrkesvalg som den gang i 1974 betydde å velge undergangen! Helt siden barnsbein av spilte jeg teater for meg selv i senga hjemme, den store helten i mine eventyr het Tarzan Boyd, han var stor og tøff og hamlet opp med banditter. Tarzan lignet umiskjennelig på skuespilleren Johnny Weissmueller, og jeg slet ut laken i min iver på at Tarzan Boyd skulle ordne opp blant tyver og mordere i Hollywood. Ja, når dette oppstod i tidlig alder sier der seg selv at det må ha bodd noe inne i der! Hele veien har jeg valgt alt selv.


"Folk og Røvere i Kardemomme." (www. NRK-TV.)

        Men i begynnelsen var alt belagt på å måtte gå motstrøms mot det hevdede og normale! I fire-års-alderen tok mor meg med på forestilling kjøpt av fars jobb for å se "Folk og røvere i Kardemomme" på Rogaland Teater. Og vet dere; jeg hatet hele stykket! I dag vet jeg jo at Egner ærlig nok skrev for unger, men fire-fem år gammel er man kanskje alt for gammel allerede. Men der jeg satt tittet jeg opp og kom med en besvergelse; en dag skal jeg vite hva som skjuler seg bak alt det sorte! Det har jeg fått vite til gangs; det sorte i tak og sider på scenen er kapper og bein i sort fløyel som dekker inn vegger og tak for at dere i salen skal slippe å se grelle omgivelser. Dermed er det lagt til rette for nytelse av de skjønne kunster, for deg.


Første sted på "de skrå bredder"; Rogaland Teater i Stavanger.(www- Pinterest.)
 

        Kunstnerisk anlegg? Det er mulig jeg har det, i hvert fall vet jeg at slekta på farfars side har fostret flere kjente kunstnere, men det er ikke det som trigger meg. Heller ikke å gå inn i selve teateret, men å gå inn i selve teaterrommet ... Dere kommer inn der jeg jobber, Den Norske Opera nå, og det dere ser er et 8.000 kvm. stort rom med hovedscene, sidescener, bakscene, prøvesal. montasjehall og Scene 2, alt her er svartmalt. Gulv, vegger, tak, alt er køl svart. For dere er fargevalget forbundet med en sinnsstemning, men for meg ... for meg betyr det kjærlighet. Hver dag går jeg, når jeg kommer på jobb, i bunn og grunn kjærlighet. Og tar dere gjerne med inn i dette livet ...

FLYSTYRTEN ...

Jada. Flystyrt. Eller nesten-flystyrt, da. Livet ble ikke kvitt meg så lett, så jeg er her ennå. 1980 var tilbakelagt, det ble vel et avskjedsselskap uten like, garantert, kuppelhue dagen derpå.  Kostas fikk ekspedert meg stille og rolig avgårde, vi hatet begge to avskjeder. Sendte meg hjem med tårer i øynene og en flaske 7-stjerners Metaxa i hånda. Flyet, sikkert en Maersk-maskin fylt med studenter, tok meg raskest til Oslo og Norge. 11 måneder og tre uker senere gikk den vendereis til Aten. Også det med Studentreiser og deres leide Sterlingmaskin. (Tror jeg.)


En Boeing DC 6. (www. Keyword Suggestions.)

        Greit, og neida; det var ikke steinalderen helt, men heller ikke sånn som på begynnelsen av seksti-tallet da man dro til Syden iført pen kjole og dress, samt nylagt permanent. Dog; var man voksen/myndig ble det ansett som riktig å reise iført hvite bukser og pen bluse/skjorte. I dag er det mest vanlig å reise "løst og ledig," dvs. t-skjorte og shorts/jeans. Den gang fulgte man åndeløst med på reisen og klappet høflig etter landing. Nå sitter man og ser på film på nettet, og banner kanskje etter landing? For da blir man forstyrret midt i filmen.


Flykabinen normalt sett. (www. E 24)
 

Men den gang var adspredelsen underveis at man pratet med hverandre, intet annet var å oppdrive. Kupèen var også delt i røykere og ikke-røykere. Så var det at jeg satt litt langt bak, elsker det fordi; i turbulens faller flyets bakpart lenger enn resten før det retter seg opp igjen. Ser jeg deretter ut, pipler svetten frem; 10.000 fot er såååå djevelsk HØYT oppe! Men denne gang; vi var på vei til Aten, året var 1981. Maten var servert og fortært, folk belaget seg på kos og prat, kanskje over en dram? Joda. Jeg får min Drambui, i midtgangen stiller folk opp i begge retninger for å gå på do, høflig løfter jeg mitt glass, - vi er over Karpatene, og skal skåle med damen ved siden av ...


Lynnedslag i fly, gjett om det er morsomt? (www. Illustrert Vitenskap.)
 

        Da skjer det; jeg ser et intenst, blått lys utenfor, fulgt av et brak. Straks tippet flyets nese skrått nedover, folka i midtgangen tryner i begge retninger. Hyl og skrik over alt! I hodet mitt dukket èn eneste, snodig tanke opp; hold armene ledige. Som sagt, så gjort. Åh. mamma mia, hvor jeg elsket mora mi akkurat da, alle mine år passerte revy som var de en film! Det er mirakuløst sånn sett hvor komprimert livet kan bli, men ... flyet flatet ut, folka i midtgangen kom seg på beina, og jeg ... fortsetter skålen med damen ved siden av, men ... hennes juice ligger på mitt kne, mens mitt glass er ... breddfullt! Ikke en dråpe spilt. Det var VELDIG rolig på resten av turen ... vi klappet ikke særlig høflig etter at var over ... vi klappet som gale ...

BUSSTURENE ....


Iraklion Havn. Kreta. (www. Sembo.)
 

... på Kreta var et kapitel for seg selv. Første gang de ble opplevd var selvfølgelig da jeg trøtt og sliten etter en natts våking på båten fra Pireus vaklet i land på havna i Iraklion. Buss-stasjonen var ikke vanskelig å finne, lå bare rett frem fra båten. Først ble det en tur rundt bygget for å finne en slags struktur i området, så en mengde busser stå parkert der, og spurte en sjåfør hvor bussen til Stalis var. Han viftet en finger mot bussen til Ierapetra. Når går den? Spurte jeg. En eller annen gang. Svarte han. Jaja. Så får jeg vel gå inn og spise litt. Tenkte jeg, gikk inn og spiste baklavas, - de hadde bare kaker, drakk cola og røykte mens jeg holdt øye med bussen.



 

        Setet mitt ble bakerst, det å gå inn på en gresk buss var ennå uvant, men så ... Lang tid det tok! Sjåføren satt der ute og røykte med kamerater, det var god tid til å studere bussfronten innvendig; typisk. Her var ikoner og bønnekranser, bryllupsbilder og foto av både slekta og fotballaget. Men ingen sjåfør! Folk sèg bedagelig inn i bussen etterhvert som de kom. Men ... Når går bussen? Folk trakk på skuldrene; maybe after 10 minutes, maybe after 30. Who knows? Maybe, maybe, ... alltid dette "maybe." Oppgitt sank jeg ned i setet;  i Norge var alle busser innstilt på avganger i tid, men ... her ...


Roligheten. (googelbilde.)
 

        Så kom roen, den salige, deilige roen. Beina trakk jeg under meg i lotusstilling, tente en blås og roet ned. Eller gikk ut og ventet, mens folk ennå kom sigende. For bussen gikk selvfølgelig når den var FULL. Det gjorde den da også. Da vrikket den seg avgårde i humpete gater; en billettør med et utrolig arsenal av lapper solgte meg billetten. Og rundt oss satt alt fra ungdommer, til bestemor og bestefar, innimellom dem en barnefamilie eller to, sammen med middelaldrende damer med kaklende høner i bur. Bussen var av den skranglete, brølende sorten, men med lyd duset ned av gresk, tradisjonell musikk, tonende ut av høyttalere hengende mellom dinglende ikoner og slekt. Å Gud bevare meg vel, bussen knirket og skrapte sånn at jeg ba høyt til Gud der oppe, ba for livet, samtidig som jeg elsket det farefulle i det. Men ... vi kom frem. 

PAPADOUPOULOS VAR ...


Neapolis, Kreta. (www. Panoramio.)
 

... diktatoren kreterne hatet som pesten. I 1979 var han historie, for meg, det var tross alt 5 år siden han ble avsatt. Fem år er lang tid for en ung fyr, en skal vel ikke tenke på et slikt skrekkscenario resten av livet heller. Dog så jeg på min enslige vei til Agios Nikolaos en ukjent, liten by i grøftekanten. Nysgjerrig som jeg var på gresk dagligliv, spurte jeg Kostas hva den het. Neapolis, var hans enkle svar. Så snudde han seg, sa ikke mer. Og dermed bestemte jeg meg for å dra akkurat dit neste dag. Uten å vite at jeg havnet midt i storpolitikken.

        Neste dag stod jeg der i veikanten ved Marias gamle taverna, ventet på bussen, klatret ombord når den kom. Jeg husker ikke om de reagerte på at jeg skulle til Neapolis, kanskje de ingenting sa, fordi de så på meg som "mindre begavet"? Men jeg steg av på landeveien, måtte finne en sidevei inn til byen, og fant ...


Plassen jeg nevner, så fredelig var det i Neapolis. (www. Panoramio.)
 

        En sjenert, liten by. Det var noe underlig her, det var som om byen ba om unnskyld for sin eksistens! Jeg fulgte gaten inn til sentrum, en stor, åpen plass foran kirken! Her var tavernaene åpne, kjøpmennene satt på gata og ventet på kunder, en butikk reklamerte for Cretan Art. Jeg dalte ned ved et bord, bestilte en cola, men ... Så STILLE ... det var der. Borte på hovedveien brummet eksosspyende turistbusser forbi, på plassen der jeg satt var det ikke en sjel! Hvor var de hen? Under tiden i byen gikk jeg en tur oppover åssiden til en liten ansamling hus på en stupbratt pynt, - stedet het Moni Kremaston, satt der en stund og beundret utsikten. Herfra kunne man se alt mulig fra Agios Nikolaos, Eilounda og vestover til Hersonissos. Men lunchen, en omelett naturell, ble inntatt på en taverna nede ved kirken i Neapolis, og jeg må være ærlig; jeg nøt å bli oppvartet av kelnere som fløy rundt meg, sjokkert fordi de ikke var vandt med turister.


Neapolis, Kreta. (www. Flickr.)
 

        Vel tilbake hos Kostas sa jeg som det var; jeg hadde besøkt Neapolis. DA fikk jeg kjeft, da. Kostas skrek, ropte og bannet før han skjelte meg ut etter noter. Hvorfor? spurte jeg. Grunnen? Den var at etter at han var styrtet i 1974 ble Papadoupoulos inkarnert i fengsel i, - nettopp, Neapolis! Derfor skulle man hate Neapolis, aldri reise dit! Sa Kostas! HÆ? Undret jeg. Om en diktator sitter fengslet et sted, kan man ikke gå hen og hate hele byen? Men Kostas ga aldri noe reelt svar.

DISSE VAKRE NETTENE ...


Vakre,kretiske netter ...(www.Online. Instagram)
 

Det var så vakkert. Og det er så vakkert, for den som er på slike steder. Sitte musestille på en ensom taverna ved havet, kun tavernaen og havet. Ingen andre hus i nærheten, ikke mennesker og stress, bare taverna Kostas, gult lys der. Og meg. Pluss noen andre, kanskje, ... Men utenfor ... mørke. Over oss og der igjen sort natt, myriader av stjerner, fjerne galakser ... hører du også rommusikk? Jeg drikker noe vin, tenner en røyk, rommusikken er så vakker, så stille. Titter ut, enslige lamper glitrer langs land, viser hvor menneskene bor,  men i landets buktende kant og utover; totalt mørke. Sort. Ingen måne. Jeg drikker enda litt vin, legger beina på gelenderet, slapper av. Kveldsmaten er akkurat forbi, nå sitter kameraten min og prater med min gudfar Titro, - han er ennå ikke reist, men jeg orker ikke prate med dem, jeg nyter natten.


Natten kommer på Kreta ... (www. Imgrum.)

        Og mørket i Hellas som er så mykt, så vennlig, det synger også i horisonten. Og så ... plutselig ... langt der ute i evigheten skilles dag og natt vagt, vagt, vagt klokken 02. Svak, blågrå stripe i det sorte viser seg langt, langt borte som om Gud begynner å male en ny dag. Og der ute, langt der ute, lyser det i ventilene fra en båt, - et stort skip?, hvor skal det hen? Kanskje Den Flyvende Hollender sniker seg forbi? Skal skipet til Rhodos? Kanskje? Men nærmere, helt nær mine tær, klukker sjøen mot stranden, snakker om det som har vært dagen forut. Eller kanskje dagen som kommer? Men langt der ute, i den svake, blågrå stripen kommer den, dagen. Om litt skal jeg sove og når jeg senere våkner står dagen der og glitrer som om natten aldri finnes ...

JEG ØNSKER JEG VAR DER ...


Fra religiøs feiring i Hydra havn. (foto; Stilios Stiliotis.)
 

... være der hjemme. Hjemme i Hellas. Hjemme på Hydra. I mellomtiden vil du kanskje bli med i gruppen "HELLASVENNENE"? Dette skal være en gruppe for kreativitet. Bildet er fra Hydra, men du trenger ikke jobbe derfra, eller med det som tema. Fortell smått og stort fra der du er/dit du drar, ville være koselig ... Bidra gjerne med bilder og du har, men historier fra reiser er kjærkomment.

        Så bildet over kjent ut? På veggen til gruppen "HELLASVENNENE" finner du et helt kobbel av de bildene dette kommer fra, fra en religiøs tradisjon på Hydra, utført 6. januar 2017. Alle av fotograf Stilios Stiliotis. (En gresk facebook-venn av meg.)

EN SØKEN I MEG ...


Min hjemby Sandnes` vakre kirke. (Privat bilde.)
 

Siden barnsben av har religion, i større eller mindre grad, udiskutabelt vært en del av livet. Mor ville det kanskje mest slik, far var langt mer labil. Far var jo opptatt av arbeidet, han, og når han ikke var der, var han i skytterlagets forsamlingshus. Unger var kvinners ansvar, og mor så helst at hennes barn gjorde som alle andres barn; det ble søndagsskole på oss alle. Som tente lys satt vi i felles samling på Salems harde benker, der Tore Bru fortalte oss stille om Jesus, godt hjulpet av en flanellograf. Så uskyldig det var, så vakkert. Mor håpet kanskje at i hvert fall jeg skulle gå inn slå "inn på den rette vei," siden svært mange hankjønn i slekta på både mors og fars side var glad i "det sterke."


Flanellograf. (www. Den Norske Kirke.)

        Men det var sekstitallet, og dessverre skulle det bli så annerledes; såvidt gammel nok meldte jeg meg ut av den tidens statskirke, ville ikke ha noe med den å gjøre. Fikk forferdelige reaksjoner på kristne, så på dem som skinnhellige, de horet på lørdag og ba om tilgivelse på søndag, liksom ... Helt over til den andre siden av livet gikk jeg, såfort jeg kom meg til Oslo uten bosted, flyttet jeg inn i Hedningsamfunnet! For mor var det forferdelig, men som tenåring på 70-tallet; hvem hørte vel på mor? Man lot håret gro, røykte bønner, fyret opp en "rev," drakk øl, oppførte oss som drittsekker. Mor klagde, sa sitt; jeg, den tøffe rockeren, måtte bare innrømme; innerst inne bar jeg nok på en liten Jesus. En ørliten en. Og kanskje det var slik at jeg, som ikke ville baktale noen, var den mest religiøse av alle? Mor syntes visst det var en rar tanke. Men livet er nå slik; den du var i barndom og ungdom er vel i basis det indre skjellettet av den du er senere i livet?


Vakre Die Lorenzkirche i Nurnberg, Tyskland. (googlebilde.)
 

        Nei, jeg er ikke innmeldt i noe kirkesamfunn, jeg røyker nok ikke "bønner" lenger, men jeg drikker øl og vin, - noen ganger i bøtter, jeg er frilynt nok til å drive hor, om det tilbys. Og som livet som tenåring på 70-tallet endret seg sakte til "voksen," og jeg stadig var i opposisjon til religionen og kirka, skjedde det noe rart jeg fremdeles gjør innimellom; jeg søkte kirken! Skal jeg være i en by noen dager, søker jeg gjerne stedets hovedkirke. Der går jeg inn, står midt i kirkeskipet, ser meg rundt og så kommer det mektige; "noen" har trodd så sterkt at de har bygget dette huset! Nå sier kanskje noen at man slet for en pamp ved å bygge, men allikevel ... Kirken gjør meg så liten og fattig der jeg står, samtidig som jeg vet at jeg er invitert inn som meg selv. Og når jeg snur og går igjen, føler jeg meg så uendelig stor, mye større en tidligere ... fordi jeg har hatt et møte i mitt indre ... en søken i meg ... Men det som rører seg i meg er slik man ble undervist i religion i barndommen, de gamle, urørte historiene ...

HVILKEN BIL JEG DRØMMER OM?

... kan du finne ut i "NÅR DU ER FRA SANDNES, KAN DU ..." Denne gruppen er til for at DU skal få fortelle historier, gjerne om bil, om du vil. Gjerne historier fra barndom/oppvekst og voksne år. Bidra gjerne med bilder, bakgrunn, etc. Gruppen er upolitisk, her er åpent for det meste unntatt rasisme, mobbing etc. Stemmer fra innvandrere er like velkommen som andres ... Les videre;


(www. Konela. no)
 

I ekteskapet ble jeg sittende på hele 4 av denne typen pluss en Suzuki Baleno stasjonsvogn. Men hvilken bil tror du lå i drømmene?

MEN GULVET HADDE VI I FRED.


Malia, Kreta by night. (foto. Thomas Cook.)
 

Myk julinatt var det. Dimmet, gulaktig lys gjorde taverna Kostas mystisk og innbydende. Innerst på betongplattfor-men satt vi samlet, vi unge, rundt en brautende og festlig, ung greker. Spist hadde vi, nå drakk vi vin og pratet, mens Kostas virret rundt og gjorde alt for at jeg skulle ha det bra med dem. Så skjer det; grekeren foreslo at vi alle skulle dra til Malia på diskotek! Vi kunne ta hans bil, enda han hadde drukket et-par flasker vin. Jeg løp inn i mitt lille "rekkehus," fisket fort frem min nye kreasjon; (MERK deg den) kortermet, hvit, knappe-løs skjortejakke med sort kant rundt, sort kalligrafisk tegn på ryggen, sort (Obs!) belte og tok den på. Løp ut igjen og inn i hans sedan, trengte meg på; vi var 9 mann i en 5-seter. Kostas vinket meg farvel der vi duvet ut mot hovedveien.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Diskotek i Malia, Juli 1980
 

Der ropte sjåføren; si fra om dere ser politiet! Hvorfor det? Pga. antallet passasjerer, blir du fratatt førerkortet da? Nei. Fordi du har drukket? Nei, men fordi jeg ikke har forsikring! Det kom ingen purk.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Jaha, festen er i gang. Med "mykje mjød." Malia, 1980. "Nefertiti" til høyre.
 

        Snart skred jeg inn i vårt palass som den reneste Konfusius mens ingen først la merke til meg. Men det gjør de snart. Dansegulvet var stort, behagelig stort, her skal jeg virkelig slå ut håret, tenkte jeg, og slo meg ned ved bordet sammen med de andre. Mjød kom på bordet, en søt pikelill ved nabobordet himlet med øynene, jeg himlet tilbake, å jøss, og noen i lokalet sendte småredde blikk mot meg. Hva var det? Snart etter geleidet jeg min kveldsdronning ut på gulvet til Springsteen og "Hungry heart"! (Hvor patetisk!) Jeg så på "den skjønne," svingte henne rundt, folk vek litt unna. Neste låt! Vi danset videre, større ring rundt oss. Så kom det en vals; "Vi danser vals også! Ok?" sa jeg. Nefertiti himlet med øynene, jeg så meg rundt, himmel hvor stor plass vi hadde nå, da? Hva skjer`a? Men da inntok vi virkelig gulvet, svingte oss i store sirkler, nå LØP folk unna. Hæ? Hva skjer nå`a? Andpustne og svette gikk vi senere tilbake til bordet, folk åpnet DEN gata dit, gurimalla! Og sendte oss både redde og forsonende blikk, hva gikk det av f...

        Oj. Husker du at jeg kom i en spesiell "jakke," med belte ... og, å gubbanoah de trodde jeg hadde sort belte i KARATE! Mens jeg? Jeg ler den dag i dag ... Men gulvet hadde vi i fred!

COCA COLA ER ... FYLL?


Bjergsted ca. 1960
 

Stavanger 1970. 17.mai. Sted; Bjergsted. For to som kameraten min og jeg som syntes 17. mai-fest med mor og gamle tanter var bånn, var 17. mai i de dage en evig pine. Vi orket bare ikke menge oss med denslags mennes-ker, men hva skulle vi ellers gjøre. Et lys går opp; Stavanger! Bjergsted! Som om det var noe bedre? Der var det familiefest og fryktelig striglet ... sikkert. Men etter barnetog, russetog, folketog og et snev av kjipe, eldgamle tanter med hatt, bar det åvgårde, mor fikk knapt nok striglet håret mitt. Ned på bussen bar det, innover langs verdens vakreste fjordstrekning Gannsfjorden, men ett hadde vi glemt; "Hva skal vi drekka på?" Kompisen ble aldri veldig opptatt av å "drekka," meg, derimot, imponerte rus. Litt. Men vi hadde ikke kjøpt noe øl, for unge var vi også! Hva skulle vi gjøre me ... "Vi drikker oss dritings på coca cola!" ytret jeg bestemt. Dritings på cola? Vi hadde jo ikke sprit! Var for unge til det også. "Vi drikker oss dritings på cola allikevel!" Jeg var bestemt!



 

        På jernbanestasjonen i Stavanger kjøpte vi to flasker, så bar det gjennom sentrum langs Breiavatnet, så opp mot Kleiva, til høyre innover Straen og vips; der var vårt Mekka. Der var Bjergsted! Jeg sippet til Colaen og betalte meg inn. Jøss, her var det voksne gitt, og så kjedelig; pent og pyntelig satt de der ved bordene, og kaffekoppene var ute. Fytt i ... jeg sippet til colaen igjen, var litt brisen gitt, jeg, hei, der var det noen søte jenter, gitt. Jeg brettet ut armene, flaska i høyre, var ruskul. De bare så nedlatende på meg, med vi-danser-ikke-med-fulle-gutter-blikk. Neivel, nei. Beina stokket seg, jeg var jo ikke full! Hikk! Igjen drakk jeg, kameraten min ble sur, hveste; "F... ta deg!" Jeg bare svima rundt, hæ?, prøvde å klype noen småjenter i baken. Kompisen min tok hardt tak i meg; "Hva går det av deg, Olav? SVAR!" Men jeg kunne ikke svare, sendte ham bare et fårete flir. Så kompis tok meg i armen, tvang meg med ut porten, igjennom Straen bar det, å herreguuuuud så smal DEN gata var, fikk meg på bussen og ... hjem.



Coca cola. (www. Pinterest.)

        Dagen etter våkna jeg, sliten, men kuppelhue ble en senere vane. Så bar det på skolen, der kom folk mot meg med megetsigende blikk, ... jasså, Olav, så du DRIKKER du, og ... det bebreidende; Olav? Vi så du var dritings i går, så ... kan vi snakke med deg nå? For første gang ble jeg innført i de voksnes mangslungne verden; jeg ble stigmatisert av ryktet! "Nå har du virkelig gjort det!" bablet kameraten min. Jeg ga blanke i mitt eget omdømme, det kom nok til å endre seg igjen. Men få skjønner ennå at det går an å drikke cola og bli psykisk dritings! Det var 0 alkohol i colaen, men fy fader så moro det var ...  

MARIKAS OPPSKRIFT PÅ MOUSSAKA ...


Gresk moussaka. (www. Apentif.)
 

Et sidespor av en historie, vi går nå til 1983, fremdeles på Taverna Kostas, Stalis. Det er søndag, det er varmt som fy, hele dagen har det krydd av gjester fra Iraklion. Bestemor går rundt og småkjefter fordi jeg ikke skal jobbe, jeg skal være snill og flink turist og ikke feie gulv. Turister gjør ikke slikt! Basta. Min fru, som nå er med, har sett meg bli helt fjern i blikket over min moussaka, Marika lager hele verdens beste moussaka, fremholdt jeg og stønnet. Og spiste. Ikke visste jeg om det var sant eller ikke, jeg hadde aldri spist moussaka noe annet sted i Hellas. Og ikke hadde jeg vært noe annet sted heller. Så denne dagen spør min ex-fru en greker; "Hvorfor kommer dere hit hver søndag, og ikke drar et annet sted?" "Vet du ikke det?" svarte grekeren. "Fordi akkurat denne tavernaen har øyas absolutt beste mat. Det er det ene. Det andre er Marikas moussaka; den er vidunderlig!" Min kone undret seg.



(www. Bama.)

        Vidunderlig! Sa han. Hvordan kunne moussaka være vidunderlig? Det var jo MAT, jo. Så der sitter vi forlatt denne ettermiddagen, bestemor går og mumler eder jeg ikke forstår, Kostas snorker sin siestasøvn. Det er da de to damer stikker hodene sammen. For damer er som damer flest, de liker å skravle, så min ex-fru drister seg til å spørre; "Marika? Hva er det som gjør din moussaka så spesiell?" Marika, som slett ikke vil røpe sin hemmelighet, skotter rundt seg for å se om noen lytter som om verden vil gå under om noen det gjorde. Så bøyer hun seg raskt frem og hvisker; "Kanel! Jeg har kanel i ostesausen! Men hysj!" Så forteller hun min ex om lagene med potetskiver, aubergine, tomatsaus og ostesaus og min fru noterer for å frelse min mage.

        Og så jeg, da, som ikke vil spise gresk i Norge pga. savnet! Men KANEL? Det var noe min fru kun sverget til ved risgrøt. Mens jeg ... bruker det i kjøttfarse/deig. Prøv!

KATTENES HISTORIE ...

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Min greske venn "Filos" får illudere "Bingo." Han er også svart og hvit.
 

Og katten Bingo. Det er så underlig dette med dyr, men katten Bingo var et skikkelig unntak. Stor med sorte sider, sort rygg og hvit buk. Stolt var han når han kom, stolt var han når han gikk. Som regel med halen rett opp, og blikket sondert mot noe i hverdagen han visste han skulle, men som han ikke ville involvere oss andre i. Egoistisk til tusen var han, men hans verden var ikke helt lukket. For meg. I min barndom var det katter under hele oppveksten, men Bingo ble litt spesiell. Superegoist? Javisst. Så til de grader.

        Men vi pratet sammen, det var som med katten Bob i England, vi kommuniserte. Satt jeg inne i stua hjemme, hoppet han opp i mitt fang, krøllet seg sammen etter først å ha slikket meg. Isolerte jeg meg på rommet, kom han ofte på døren, skrapte på døren og ville inn, la seg i min seng.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
"Filos" igjen.
 

        Vanlig ble det når jeg kom hjem fra kamerater, da hendte det til å begynne med at jeg kauket; "Bingo!" på veien i mørket. Minutter etter dukket han opp fra ingen steder, og fulgte meg hjem igjennom mørket. Av og til kauket jeg på vei hjem fra skolen også, Katten kom meg i møte. Men en dag tenkte jeg på ham som vanlig, men glemte kaukinga. Han satt og ventet, eller kom meg i møte. Så var det en dag jeg stusset skikkelig; vi fikk fri noen timer tidligere enn vanlig; "Bingo"  ventet på hjemveien! Hva var nå dette? Telepati? Jeg bestemte meg for en laaaaang omvei noen dager etter, kom hjem fra en helt annen kant. Gjett hvem som satt på naboens mur og ventet? Og derpå fikk skritte ut på skuldrene mine og legge seg rundt nakken, slik han elsket? Kan noen forstå det? 7-8 år gammel fikk han en stygg hoste, og høy "feber." Da skjøt far ham, men jeg orket ikke være til stede ... I dag hadde vi vel tatt kontakt med dyrelegen om antibiotika eller noe! OM jeg sørget den dagen? Gjett om ... Vi hadde mange katter hjemme i oppvekst og ungdom, men ingen som "Bingo"!

IKKE BARNEVENNLIG DETTE, men ...


Gata i Stalis (www Crete.)
 

... gutten imponerte meg, satte meg helt ut. Og hvor langt de skulle, ante jeg ikke. Jeg hadde vært på do, hørte lyden av en bil som parkerte utenfor. Kikket derfor raskt rundt hjørnet, der stod en Toyota med lasteplan. En skravlende, flirende greker på Kostas` alder kom skrittende mot baktrappa, fra førersiden en spjæling av en guttunge på ca. 10 år. Jeg gned meg i øynene, hva var dette? Denne gutten hadde da ikke KJØRT bilen? Det lo høyt i meg, nei da, selvfølgelig ikke, men ... Gutten kom veslevoksent mot oss, klatret opp baktrappa på sine spinkle bein. Jeg måtte bare glo på det veslevoksne barnet. Han skled ned på stolen ved siden av faren, snudde seg så og hilste vennlig på meg. Jeg nikket til bake.


(www. Pixabay.)
 

        Så de rare tingene; ungen og Giorgos var jevngamle, men hilste bare avmålt på hverandre. Så tok ungen en godt slurk av farens glass med vin! Jeg glodde STORT! Men 10-åringen snakket bra engelsk, han, fortalte meg enkelt at han av og til fikk vin hjemme! SLÅ DEN. Så så han veslevoksent på Kostas og faren, og lyttet.


Toyota Stout 1966 (www. eBay.)
 

        Det kom en avskjed tilslutt, far og sønn vandret avgårde, jeg diltet etter et stykke, men våget ikke være FOR nysgjerrig. Hørte bare slamringen i bilens dører, etterhvert ruset av motoren. Så rygget bilen, den voksne satt på "feil" sted, tilslutt kjørte bilen oppover bakken, den voksne satt i passasjersetet! Men på førersiden satt ingen skikkelse; gutteungen var ikke høy nok til å synes i bakruta; det var han som kjørte! DET var ikke lovlig i Norge på den tiden, og barnevennlig? Jeg bare spør. Hvor de skulle? Hjem ... kanskje?

MINNER ER RARE ...


Sommernatt ved fjorden. (Foto; Helge Johansen.)
 

... sommerminner likeså. Men felles er at de skaper grunnlag for alt av ens videre liv, danner basis i hvordan vi opplever hverdagen, hvordan vi tenker ofte, på både godt og vondt.

        Tilbake til innlegget "Om et sterkt sommerminne"; åstedet var en nabos enkle tømmerhytte ved innsjøen Lutsi utenfor hjembyen Sandnes. Stue, kjøkken og kammers nede, to rom for barn på hemsen, utedo i skjulet. I dag assosieres alt med Vamp i "13 humler." Men så trygt alt var den gang! Så varmt og godt! Nei, jeg hadde ingen bror med telt og kjæreste, visste ikke hva det var. Om morgenen stod vi opp i et rom med småblomstrete tapet, fikk i oss frokost før vi løp ned kutråkket til badestrand, over den lille parkeringsplassen, og videre mot vannet, der det glitret gult i  vannlinja pga. sanden i bunn. Tor, sønnen i huset, var med pga. min eldste søster. Vi badet, småslåss, badet igjen og beundret kyrne som gikk ut i vannet lenger borte, helt vanlig dette, ingen som skrek opp. Ved 13-tiden ropte noen inn til middag, vi pilte oppover, om ikke Else i nabohytta lokket oss med saft, da. Vi kom inn på kjøkken; fisk til middag, de voksne fikk knust kavring og kulturmelk til dessert.


Kavring og surmelk. (www. English Instagram.)
 

        Ved døren ut; bordet med et eldorado av blader, mest Tex Willer. Jeg satt krøllet sammen i stolen, luktet på knærne, det luktet alltid melk av mine, ute i hagen kom kveldsskyggene snart snikende, guffent det, en Ufo kunne ventes når som helst. Lande ved ripsbærbuskene der borte, og når natten kom og mor lot lyset stå på en stund, ligge og se opp i den småblomstrete tapeten, lytte til bekken i hagen som klukket deg dormende i søvn. Våkne neste morgen til solen som vekket deg, gjøre alle de samme tingene om igjen, men ikke vite at man bygde for resten av livet. Tenkte man på det i tenårene?



Alle gutters helt; Tex Willer. (www. Pinterest.)

        I tenårene bannet man, drakk øl, lyttet til rock, hadde ubeskyttet, tilfeldig sex, viste finger`n til alt som lignet autoritet, prompet i tanters nærvær, lo rått av veikhet ... men ... inni oss var den der, barndommens opplevelser dengang ved innsjøen. Den var der som et element i selve livet, ingen tenåring verken på 70-tallet eller senere slipper/ slapp unna, og hva er det mange sider i facebook bygger på? Jo; minner fra den gang da. Gjennom 70-tallet kom stadig nye opplevelser å minnes, bygde seg opp og la seg på de andre minnene til vi sitter her i dag på livets topp og ser ut over både fremtid og fortid. Alt har skrudd seg til, skrudd og skrudd og er det ikke rart; langt, langt, langt der inne er vi ikke noe mer enn den lille gutten eller jenta den uka ved innsjøen ... den uka er en bitte liten del av alle de bestanddelene livet har gjort deg til ...

1980. VI SKREV 1980.


Solnedgang over Stalis. (www. flickr.no.)
 

Ja, det gjorde vi. Et helt år på skole var gått, og samtlige dager vansmektet av mangel på kontakt med Kostas og hans folk. Slekta hjemme undret seg, hvem kunne han være? Jeg fortalte, men det hjalp lite på savnet. Så jeg jobbet ved siden av skolen, sparte penger, og i begynnelsen av juli 1980 dro jeg tilbake, for fire uker denne gang.           Men på det fattige året hadde Stalis vokst litt; jeg, som gledet meg til fire uker på brisken på vinlageret, ble plassert i et rom i et lite "rekkehus"! D.v.s. Kostas hadde reist et hus med flettet frontvegg, bakvegg og skråtak, - innvendig delt opp i tre rom, i bakgården. Utenfor der en liten, felles veranda. Alt uten toalett og dusj; do hadde vi på tavernaen, dusj bak palisadevegger for enden av reisverket. Og selvfølgelig i det fri. Jeg ble plassert i det midtre rommet.


Desert Lodge. dusj i det fri. (www. Klikk.no.)
 

        Så var det en sen lørdags ettermiddag ved syvtiden, jeg skulle foreta ukas store dusjseanse, gikk friskt mot friluftsdusjen med shampo og såpe i hånden, håndkle over skulderen. Inn bak grinden, på med haspen, så full stripping før jeg gikk mot et dusjhode over støpt betong. Åh, solvarmet vann, gitt. Nydelig, jeg såpet inn håret. HVA VAR DET? En ringling, som lignet kiming! Sikkert bare innbilning, hvem kan se meg her? Hendene masserer såpe inn på baken, messende stemme bak meg. Nåja, messende? De dyrker sikkert Gud her også! Jeg snur meg, såper inn "junior"som selvføgelig liker det, ... tittet opp ...


Iglisia Agios Giorgos i Kritsa. (www. Wikipedia Commons.)

        Det lå en liten kirke på toppen, nå, ny siden året i forveien, å huff å huff ... hendene klasket sammen over genitalia ... Kjyrkelyden stod på rad utenfor og tittet nysgjerrig ned på meg ... de hadde fritt utsyn. Og jeg var ung og fager og med lysten junior, de tenkte sikkert skitne tanker om meg de der oppe, jeg så meg fortvilet rundt, hver centimeter av dusjrommet var innen deres synskrets ... Hva skulle jeg gjøre? Danse hula-hula? Neppe. Hva med magedans? Snu meg og rulle forførende på hoftene, struttebaken vendt mot dem? Løpe dusjen rundt som en vrinskende hest, jeg var jo i en arena? Åh, Gud; tenk om de meldte meg, purken kom og la meg i bakken som den blotter de anså meg som, og sperret meg inne i hundre år! Svetten fosset ut, og så ... ble jeg helt rolig! Nakenhet er en naturlig sak, jeg bader gjerne naken sammen med andre. Og dessuten; går du naken i ditt eget hjem i Norge, og noen titter inn og anmelder deg for blotting, går straffen til anmelder. Du nyter jo privatlivets fred. Så der i dusjen så jeg bare smilende opp på de nysgjerrige der oppe, vinket ikke, vandret bare stille på lovens smale sti; jeg vinket ikke, da ville jeg ha invitert. Og jeg dusjet der flere ganger i ukene som kom ... med og uten nysgjerrige, pekende kvinner ...

BUKLANDING I NORGE!


Buklanding på SAS-hotellet - 79. (www. Mapio. net.)
 

Tre uker var jeg i "HÆ?"-land i 1979! "HÆ"-land fordi den ene overraskelsen etter den andre kom ramlende inn, uten at jeg ba om det. Jeg var på Kreta og eneste forutsetninger for å reise dit var å sole meg, bade og være sammen med Kostas og familien. Uventet reiste jeg hjem igjen med gresk hverdagsliv innabords, samt nytt navn (!) i dåp, språkkurs, masse samvær med Martin og Bianca, konfrontasjon med Kostas angående hans svigerinne, samt voksende brorskap mellom oss. Da hjemreisen nærmet seg, - jeg måtte da reise med båt til Pireus og fly derfra, samlet faktisk Kostas hele slekta for å ta avskjed med meg. Jeg vinket og vinket så lenge jeg så dem og Kostas` bil tok meg bort. Vi sa ingenting på vei til båten, våget ikke for ikke å grine.


"Kriti" II (www. Googlebilde.)
 

        Selve båtturen kommer det ingenting av her, annet enn at langsomme, nattlige båtturer i Hellas på 70-tallet var et eget vanvidd som krever egne innlegg. Flyturen, som gikk med Studentreiser tilbake til Norge, likeså. At nat-ten på båten ble søvnløs er vel forståelig? Og på flyturen sa jeg minst mulig, men det ble et-par Drambui! I Oslo måtte jeg overnatte en natt, men hvor? Jeg bodde ikke i Oslo da, måtte ta inn på hotell, og hva var bedre enn utenfor der flybussen stoppet, SAS-hotellet på Holbergs Plass? Jeg slet meg inn, ba om rom, portieren så misbil-ligende på meg. Der stod jeg, ubarbert, skitten og svett, t-skjorta på halv tolv, håret til alle kanter, og jeg stinket nok både alkohol og røyk, men jeg hadde penger! Portieren sa; "Her er fullt!" Jeg datt litt sammen. Men i det samme kom to MEGET elegante herremenn, de bestilte og fikk rom! Da de gikk, vinket jeg portieren til meg og sa MEGET høyt; DU sa nettopp at det var fullt her! Hvordan kan du da enkelt fikse et rom for de gutta, og ikke til meg? Portieren så sleipt på meg, jeg fikk et rom. ALLER NÅDIGST! Så betalte jeg, og spurte; "Får jeg mat her?" Nå tok portieren igjen, slengte en femmer på bordet med ordene; "Her har du til peanøttautomaten i 4.!" Jaja. Det fikk holde det, tenkte jeg, dro meg opp til rommet, og der ...


(www. Hotell 1000.)
 

        Der var det BAD. Jeg badet og skrubbet meg, skjegget forsvant, eau de cologne på nybarberte kinn før jeg krøp inn i rene, hvite bukser, matchende vest og skjorte, på bena; sorte sko! Så tok jeg en lys jakke over armen, og med røyk og penger i lommen strøk jeg ned i resepsjonen. DER slengte jeg nøkkelen nonchalant på disken foran en portier med DEN hakasleppen, før jeg trippet ut i Oslonatten. Jeg kom ned i det jeg i dag vet er St. Olavs gate, men ... hvor gå for å få noe mat? Jeg måtte ... vel ... nøye meg med peanøttene, jeg ... gikk tilbake til hotellet. Der stod min portieruvenn, løp for å hente nøkkelen min, bøyde seg så smigrende mot meg; "Men min Herre, vi HAR altså nattservice ombord!" "Jasså, har De det?" sleipet jeg tilbake. Men der jeg gikk til heisen, sa jeg lavt; "Kjøss meg i r ...!" Det ble en diger burger med salat på meg. Så sovnet jeg salig, og fikk noen timer sightseeing i Oslo før reise videre dagen etter. Men kontrasten mellom hotellet og det myke livet hos Kostas skar forferdelig! Glemt det har jeg ikke ...

HELLASVENNENE ...


Fra 1. Nyttårsdags ortodokse feiring på Hydra 2017. (foto; Georgos Koukoudakis.)
 

"Hellasvennene" skal være en gruppe for kreativitet. Gruppens bilde er fra Hydra, men du trenger ikke jobbe derfra, eller med det tema. Fortell smått og stort fra der du er, ville være koselig ... Bidra gjerne med bilder om du har, men historier fra reiser er kjærkomment ... Lyst å prøve?

6 HERRER PÅ TROSTERUD ...


Utsikt over Oslo. (foto; Leif H. Ruud.)
 

Å, nei, det var ikke smog som la seg over byen denne kvelden. 6 distingverte herre stod i blokkas 13. etasje og så ut over Oslo, herrene gikk vekselvis ut og inn for å sjekke, utsikten fra bopelen på Trosterud var enorm. De sjekket muligheten for en fantastisk skål sammen denne nyttårsaftenen 2016. Men klokken 23.50 gikk alarmen; det var ikke lenger mulig å se en eneste rakett. Herrene stimlet sammen; hva pokker er dette?, så ut over, og nei, det var ikke smog, men tåke! Og for meg ble virkningen annerledes; byens lokk var endring, en periode var ugjenkallelig forbi. Og samtidig var nye i anmarsj, for de seks homofile og bifile kameratene. Vi skålte.


(www. Norsk forening for fotografi.)
 

        I 1970 var de fleste av oss i tenårene, jeg med, og den gang var livet så annerledes, og ... allikevel ... trodde vi på noe den gang også. Det samme som nå, egentlig, bare annerledes. Men vi bodde spredd over hele landet, de har fortalt meg hvordan de slet med sin legning på sine hjemsteder, de snakket om fornedrelser og fortielser. De fortalte om bakhold, juling og det å bli slått ned. Jeg skjønte ikke helt problemet, for jeg gikk jo rundt og visste at min legning var mitt private liv. Ingen andres! Behov for å snakke om det begrenset seg til min egen hverdag, og allikevel var jeg fri! Så jeg gjorde som jeg har fortalt før; jeg dro hjem med en eldre kar en gang i uka fra september til april et-par år og følte meg enormt viktig, jeg gikk hjem under nattens fullmåne og følte meg hel! Ikke ett sekund trodde jeg at jeg skulle bli arrestert for sodomi, bare tanken på at man kunne få lange fengselstraffer for noe man anså for naturlig virket helt absurd på meg. Et ekteskap kom, barn kom, årene gikk, alt forsvant.


Menn og venner. (www. Pixabay.)
 

        Men så kom også friheten i legning i 1974, om den egentlig kom da, og nå ..., i 2016, stod jeg der oppe i 13. etasje sammen med kamerater og så ut over teppet som fylte Oslo. I dag kan vi gifte oss! Og jeg visste at en epoke var over, og en ny skulle komme ... og nå er jeg her ... ute i eget landskap ...

NÅR DU ER FRA SANDNES KAN DU ...


Langgata i Sandnes (www. World News.)
 

Gruppen "Når du er fra Sandnes, kan du ..." er til for at DU skal få fortelle historier, gjerne barndom/ungdom/ oppvekst, bidra gjerne med bilder, bakgrunn etc. Gruppen er upolitisk, her er åpent for det meste, unntatt rasisme, mobbing, etc. Stemmer fra innvandrere er like velkommen som andres ... Lyst til å bli med? Sjekk den ut!

SPRÅKKURSET.


Bakgården var mitt første klasserom. (www. Imgrum.)
 

Ikke var det bundet med noe klasserom, nei. Bardus kom det også på meg, ikke var det ventet, og ikke la jeg opp til det heller. Jeg hadde bare aldri tenkt så langt som til språkkurs i gresk! På meg hørtes språket ut som et kauderivelsk av konsonanter og vokaler det forundret meg at noen i det hele tatt forstod! Så interessant er verden at noen titalls år senere snakker jeg selv dette kauderivelske brukbart. Men den gang var tanken langt borte, jeg var bare sur og trumpete denne dagen, riktig en testosteronbombe av hakaslepp. Rett og slett en slik emosjonell fysak som ikke ville være sammen med noen. Ikke snakke med Kostas, bare digge egen begrensning. Men hvor kunne jeg det? Jo. I bakgården.


(Foto; Anders Grobstock Dalen.)
 

        Der tok jeg meg ned, dro med meg en skabbete stol, krøp sammen i plaststolen. Ville ikke synes, ikke prate, men ... f...! Ungene til Kostas lekte der. Helvete! Men det måtte de jo få lov til, bare de ikke så MEG! Vær så snill, ikke se meg! Gi meg en burka! Men se meg gjorde de jo, jeg var ikke en usynlig mann. Giorgos tittet litt på meg, hva vil han. snørrungen? Han pekte på meg, sa noe kauderivelsk, herreguuuudamann, han klippet med to fingre. Jasså! Så han ville leke frisør? Ok, da. Han "klippet" og jeg gremmet meg. Men jeg kunne jo være LITT høflig, så jeg spurte på engelsk; hva heter hår på gresk? Hår? Eh, mallia! svarte Giorgos. Jaha, "mallia" ja. Hm. Ett kauderivelsk, altså, senere mer høflighet; hva heter "din"? Jeg pekte. Din? Oh ... sou! Jeg? Ego, svarte Giorgos. Det ble jo riktig morsomt dette her, men jeg ville ikke innrømme det da, jeg var jo ung og emosjonell.


Mørkhåret greker. (www. Taverna Lulus Kalamara.)
 

        Og ikke tenkte jeg spesielt på det heller, da klokken ble 18.00 og ettermiddagsdrinken med Kostas begynte. Jeg dalte bare ned ved bordet og sa med et sleiskt smil; "Kostas? Oi mallia sou ine mavros!" ("Kostas? Håret ditt er mørkt!") Hakasleppet HAN fikk var ubetalelig. Og ikke tenkte jeg på å bruke ordene mer enn da. Men noe skjedde; med en gang kom "kalimera." ("God morgen.") Fort etter kom "kalispera." ("God kveld.") Så rant det etter hvert inn, dette kauderivelske språket. Og i dag er jeg evig takknemlig for at Giorgos ville leke frisør med meg den gangen, i dag her jeg gresk kontakt med venner "hjemme" i Hellas. I dag ferdes jeg i familier og på tvers av vennegjenger. Det hadde vært annerledes om jeg ikke hadde tilegnet meg det første ordet, som var ... "mallia."

SAMHOLDET MELLOM OSS.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Evige Kostas Taverna.
 

        Nei, jeg befinner meg ennå på Kreta i - 79, og tuslet rundt på taverna Kostas, stundom småfull etter fest til sent på kveld, en kveld ble også avsatt til dåp som er fortalt om, hver kveld gikk jeg til sengs på min harde brisk på vin-lageret. Og hver morgen våknet jeg med litt hodepine etter for mye Metaxa, men med et smil om munnen! Ingen hadde så god ferie som jeg! En sa meg en gang at jeg måtte reise mer, komme meg over på andre øyer, se meg rundt. Se hva da. Jo. Tempel hist og ruin her. Jeg så på ham og spurte; men hva med mennesker? Mennesker, mente han, fantes både her og der, grekerne var jo så kjedelige! Så jeg svarte; jeg reiser, jeg også. En interessant reise. For jeg reiste inn i grekernes kriker og kroker av tradisjoner og dagligliv. Sa jeg. Og reiste meg, ... kanskje for å feie gulvet før gjester kom for kvelden?


Feiing.
 

        Så gikk flere år, hele fire, nå kom både 4 og 5 uker lange forhold, og jeg tuslet rundt med små, faste oppga-ver på tavernaen og dens områder. Og butikker i Iraklion. Egoistisk sett nøt jeg livet, lærte gresk, og ble kjent med folk. Ikke merket jeg noe, og ikke merket Kostas seg noe. Ingen av oss likte avskjeder,og når vi møttes igjen året etter var kontakten etter 5 minutter som om året imellom ikke var gått. Så kom 1982;da kom jeg tilbake med en viv! Nå for fjorten dager kun. Og mye kan skrives derfra, men det kommer senere. Allerede dagen etter var automatikken i det greske livet mitt i gang, jeg tuslet rundt med ditt og datt.


Tavernaliv. (www. Mapio.net.)
 

        Og så en dag satt vi der ved et tavernabord, litt sent ankommet. Så gikk Kostas forbi og ut på stranden. Jeg så på ryggtavlen hans, den sa liksom; bli med! "Vent her!" sa jeg til min kjære, "jeg skal bare hjelpe Kostas og bære inn poteter." Så diltet jeg etter, rakk ham akkurat da han åpnet sidedøra i Folkevogna, og gikk med en 30-kilos sekk poteter tilbake til kona. Som måpte. Den dagen pratet hun imponert om det, for Kostas og jeg ytret ikke et ord verken før eller etter hendelsen. Min kone fikk se meg trekke på skuldrene av det hele, høre meg si at mellom Kostas og meg var det normalt å kommunisere uten ord. Så ble JEG forundret; vi hadde "småjobbet" sammen slik i noen ferier nå, den ene visste hva den andre ønsket utført uten at ord ble uttalt. Og da det gikk opp for meg, sèg det eneste naturlige inn i meg; en enorm trygghet. Vi var trygge på hverandre, Kostas og jeg! Men kan vi gjøre slikt i dag, er det normalt, dette?

DE STORE KVELDSMÅLTIDENE ...


Stalis, - som i -79 var så tom ... (www. Creta carrentals.)
 

... kom tidlig. Allerede i - 78 kom spørsmålet om spising! Da lærte jeg ettertrykkelig at det å spise er noe sentralt i en grekers liv, i hvert fall i Kostas`! Og det å si nei til en greker, fikk jeg fort vite er en dødssynd; betakker du det for en invitasjon, risikerer du ikke å få en ny! Da sitter du der, bokstavelig talt. Og det ikke bare for den du sa neitakk til, men gjerne hele byen! Se; der går han som sa nei takk til N.N. ikke ta kontakt med ham, altså. Er det så all right? Nei. Så fort lærte jeg to ting mht. mat på en taverna; de ser gjerne at du spiser godt, spesielt hvis du er en venn. Er du "bare" en gjest, vinkes du avgårde når du går. Men var du en venn av Kostas, og de skulle spise sin kveldsmat var det en dødssynd om du betakket deg. Unnskyldning om forspisning måtte bevises omtrent med sprukket mage.


Kalimera, file mou ... (www. iTromsø.no.)
 

        Så der satt jeg, mett og god, og så første gang at de dekket langbord. De skulle spise kveldsmat, sa de. Men de var jo bare fem stykker, hvorfor da langbord? Jeg prøvde vel å unndra meg første gang, men det svakt for ikke å fornærme ham. Så jeg skled ned på stolen han satte frem, tenkte jeg kunne "spise litt" for høflighets skyld ... Opplevelsen ble mer enn total; maten kunne komme på bordet ved midnattstid, eller ved 01-tiden. Jeg hadde selv tatt ut maten jeg spiste timer før, men her bugnet det av retter ingen turist var tilbudt tidligere, aldeles overgitt satt jeg der og glodde, nippet til vin gjorde vi også.


(www. Jonsborg.)
 

        Men for Kostas var en ting hellig; var vi venner av dem, slik som Bianca, Martin og jeg, - eller i hvert fall åpne og storbrukere av tavernaen, var man å betrakte som "i familien," og dermed æret med plass ved bordet. Dermed ble bordet av variabel lengde, jeg var fast i mine perioder, Bianca og Martin også, til vanlig var bordets gjester flest Kostas` venner fra Iraklion. Det var her jeg lærte å elske grillet rødmusse. Men det var også her jeg betakket meg å spise kalvehjerne ... og oksek ...

I DEN KALDE VINTER, I ...

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Det er kaldt nå på Jar.

... den kalde tid ... Naturen har gått til grunne, sider av livet likeså. Og slik var og er det til alle tider, det være seg i barndom, ungdom og voksen alder, livet går sin gang uten å spørre først. Slik var det også på 70-tallet, og nei, jeg er ikke alvorlig syk, og har ikke tenkt å slutte med å skrive. Dette er utrolig moro, men det er allikevel noe som ender; disse Facebooksidene har en del regler for ditt og regler for datt. Jeg fortalte historier fra mitt liv i samfunn hjemmefra, fra barndom og fremover, tilslutt kom de tilbake i utgave redigert for å passe inn andre steder. Det passet ikke for disse sidene, det rare er at de handlet om hjemstedet mitt, men det passet ikke helt inn, selv om jeg har endel greske lesere i Hellas!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Fra Tjernsrud.
 

        Da jeg oppdaget utestengelsen, datt jeg litt sammen, jeg gjorde det, - endte i godstolen. Og der kunne jeg ha sittet slagent. Sitte der og spørre; hva nå? Noe endte, ja. Men ut fra det vokser også noe frem; for noen måneder siden tok en leser og spurte; hvorfor åpner du ikke facebook-sider sjøl? Et-par sekunder grunnet jeg på idèen, ikke lenger, fordi de allerede eksisterte alle tre, både "HELLASVENNENE," "NÅR DU ER FRA SANDNES, KAN DU ..." og "VI SOM BLE VOKSNE PÅ 60/70/80/90-TALLET." I retningslinjene, - reglene om du vil, står det kort og greit at bilder, forespørsler etc. er greit nok, men enkelte hendelser du har opplevd tror jeg vil være kjærkomment å lese. Lesestoff mangler jo nesten helt i fjesboka, mens bilder florerer. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Benken skriker på kjærlighet og sommer ... Tjernsrud.
 

        Og samtidig kom friheten! En stor frihet, idet nødvendigheten i å holde seg innenfor regelgrenser satt av en annen ikke lenger var der. Og nei, jeg vil overhodet ikke stjele folk fra disse kjære sidene, ei heller miste noe medlemskap, men heller håpe at de kan bli et tillegg. For vi ble alle eldre enn tenåringer, voksne nærmest. Men like forunderlige liv har vi hatt etter de magiske årene med, har vi ikke? På både godt og vondt? Lyst til å bli med i "Vi som ble voksne på 60/70/80/90-tallet"? Eller en av de to andre samfunnene nevnt over?

JEG DØPES "GRAMMOFON."


Voksendåp (www. Meniniger.)

        Det var en så utrolig fatal dag. Innimellom alt foregående hadde Kostas stadig mumlet om at jeg "burde døpes grammofon." Døpes? Hvorfor det? Kostas flirte; "Fordi du du gjør som grammofonen. På grammofon sier plater med hakk "igjen, igjen, igjen." Sånn gjør du også; kommer "igjen, igjen, igjen." til Kreta." Og jeg våget ikke helt å nekte, prøvde febrilsk å få ham på andre tanker, jeg hatet tanken på å være i fokus. Kostas` svar bare svevde rundt, han innrømmet lite. Det fikk meg til flykte inn i håpet om at ingenting kom til å skje bare jeg var liten nok mus ...


Baklava. (www. Gresk maT.)
 

        Så en dag kom det; Kostas dro til byen. For hva da? Handle, sa noen og flirte lurt. Å nei, ikke det ... Senere fikk jeg beskjed om å sørge for at jeg var iført badebukse, Kostas kom tilbake med masse spesialiteter ... Noe var i gjære, og jeg gruet så fælt for kvelden at jeg ikke husker hvor noen dro meg med på tur. Men da vi kom tilbake utpå kvelden, stod den der i hjørnet; Angelis oppblåsbare båt. Magen min vred seg i angst, men rundt var alt mulig pyntet, og midt i alt satt nysgjerrige turister og skjønte ingen ting. Martin og Bianca og jeg ble bespist med lekker, spesiell mat sammen med noen greske venner, bl.a. Titro, min gudfar fikk jeg vite. Pent pyntet var bordet, men jeg hadde bare øye for den grufulle båten. De andre tøyset og lo, de, mens jeg ...


Gummibåt à là min dåpsfont! (www. Coop.no.)
 

        Så begynte det; jeg måtte "strippe" ned til speedoen, turistene glante enda mer, protesterende satte jeg meg lydig i båten. Imens ble Martin svøpt inn i rødt gardinstoff, steg opp på en stol med en bok i hånden, og messet kauderivelsk ... Jeg ville si ... blubb, blubb, blubb ... fikk 10 liter sjøvann i trynet, ... hei, jeg MÅ få si ... "jeg døper deg ..." Martin messet på tysk. HVA? HEI, jeg har noe å ... blubb, ... si ... gurgle, blubb ... nye 10 liter sjøvann i trynet ... åh, herremin, ..., Martin; " ...herved ..." Dø? Hva ser jeg ... he, he, h ... gurgle, gurgle, hikst, blubb, plopp, ... " ... GRAMMOFON!" Martin gjorde en svung med armen, vaklet litt dritings på stolen, og jeg kreperte av latter; Martins "messebok" var skrekkromanen "The Omen" og dessuten holdt opp/ned. Så trakk de meg opp av alt vannet, jeg tørket jo fort i varmen. Ble geleidet tilbake til bordet der det ble servert god vin og kaffe, nå kom det Kostas hadde handlet; en salig blanding tradisjonelle, greske godterier og kaker, her var mandler med melisglasur, her var baklavas, jeg synes å huske et halsbånd med søtsaker lagt rundt min hals. Så fikk samtlige andre bord med måpende turister hver sin skål med godteri. Så den grufulle dagen endte i det muntreste lag vi mintes i mange år etter ... I dag minnes jeg med vemod; sannsynligvis den enste turisten som ble "døpt."

DA JEG KYSSET GEORGINA ...


Kysse Georgina? (www. Ung.no)

... MMMM, skjer det fatale. Georgina var Marikas eldre søster, en skikkelig lite femme fatale. Aldri fikk du se Georgina i sandaler, nei, klaprende stiletthæler skulle det være. Legg så til trange skjørt til litt over knærne og oppsatt, rødlig hår så har du Georgina. Dama var feminin, men ytterst munnrapp med en bisarr, ironisk og veldig god, fysisk humor. Og i bunnen var hun enkelt nok en veldig all right person Jo, jeg likte Georgina veldig godt som venninne. Georgina var gift Manolis, en Hollywood-pen, middels høy fyr med smale hofter, bred brystkasse og tonnevis av sjarme. Jada, en Burt Reynolds-type og skikkelig pallikari. Men Manolis hadde sjarmert en kvinnelig turist i så stor grad at Georgina var på krigsstien, bokstavelig talt! Privat var også Manolis en person jeg kom til å like godt.


Spinnalonga (www. Store Norske Leksikon.)
 

        Nå i 1979 satt Georgina omtrent hver helg hos søsteren på tavernaen på Stalis og flørtet med den langt yngre meg for å erte minnet til Manolis! Og jeg lot meg smigre på en enkel måte, men med avstand til den gifte kvinnen, jeg respekterte Manolis sånn! Georgina og jeg fleipet åpent om å "gifte oss," og det med søsteren og svogeren Kostas til stede! Merkelig sånn, den greske humoren, den kan være ganske røff og "rett på sak," men så passerer man en usynlig grense, og ... puff; verden går til helvete ... Så kom en lørdag ettermiddag klokken 18.00. Vi satt under tavernaens dovindu og pratet, Marika og Kostas, Georgina og jeg. Jentene fleipet åpenlyst om å "senke Manolis levende i sjøen slik at Georgina og jeg kunne gifte oss!" Fleipende diskuterte vi kirke og fest og lo mot hverandre, og så ... kysset jeg Georgina! Bøyde meg frem og kysset min gode venninne lett på pannen! Da BRÅSTOPPET livet i kaos!

Angry aggressive man shouting out loud with ferocious expression
Raseri! (www. Udfordringen.)
 

        Kostas reiste seg fort med sinte øyne, Marika forsvant stivnet, Georgina så forlegent ned i bordet. Hva var skjedd? Spurte jeg Kostas. Iskald taushet. Hva var galt? spurte jeg igjen. Senere! "Tror du virkelig Georgina er en HORE?" Kostas var ennå iskald. HÆ? HORE? Sjokkert forklarte jeg da at det var vanlig i Norge å kysse en venninne på pannen, det var ikke spesielt mye sexfiksering i det. Men Kostas bare snøftet, understreket av et sånt "dra-til-helvete-med-deg-"blikk. Å, gud, tenk om alt var ødelagt nå? Skalv jeg. Såfort Martin og Bianca kom den kvelden, dalte jeg ned ved deres bord. Bianca skjønte noe hadde skjedd på stemningen, så jeg fortalte henne likegodt alt. Martin ordnet opp, kalte Kostas til seg, og fortalte ham at å kysse en venninne kameratslig var helt vanlig i Tyskland, Norge, Sverige, alle europeiske land utenom Hellas. Kostas så underlig på meg under enetalen, men sa egentlig aldri unnskyld. Men samtalen neste dag gikk rundt det forunderlige med moralen i Norge, han og Marika aksepterte dette underlige med kort og godt en ting; at da var alle norske menn horebukker. Og så aksepterte vi. Og snakket aldri mer om det.

THE GREAT GATSBY 1974 ...


Rådhusteateret kino i Sandnes. (Privat bilde.)
 

Nå kommer en skikkelig "gysare," og det gjelder film, moter og en helt spesiell atmosfære! Helten over alle helter het Robert Redford, og i 1973 gikk svært mange av oss på kino for å se skurkedramaet "Stikket"! Der lå handlingen på 30-tallets U.S.A., og vi unge dro gjerne på diskotek og danset etter Scott Joplins "The Sting."


Robert Redford og Mia Farrow i "The Great Gatsby." (www. Fashionista.)
 

        Det var helt rart, tøffe rockere danset etter Hamlisch tandre toner, men det skulle komme mer; 1974 "The Great Gatsby"! Med Robert Redford og Mia Farrow. Da samlet Uthaugen seg med kamerater, måtte på diskoteket så ofte som mulig. Og siden hjembyen Sandnes ennå ikke hadde utesteder for unge mennesker og "Snoopy" ikke lenger eksisterte, het det nye slagstedet "Captains Key Club" og lå rett ved siden av pub-en "Dickens" i Stavanger. Igjen. En skulle ikke tro det; den gang samlet folk seg utenfor utestedet i god tid før det åpnet. Vi stimlet sammen utenfor lokalet ubegripelig tidlig, etter dagens normalitet, ved 19-tiden, når dørene åpnet var det som markering for kommende fest. Og da stimet det inn festkledd ungdom, jentene satt ikke natten over i en stol med ruller i håret, var langt mer naturlige, om enn noen med ... 30-talls-frisyre! Antrekket var i stor grad miniskjørt, men mange var iført "den lille sorte," - stil; Coco Chanel fra 30-tallet. Eller andre 30-talls-kreasjoner. Gutta? Pent kledd, lite jeans og t-skjorte var "ut." Men flere av oss, som meg, kom i "Gatsbydress," dvs. mørk dress med hvite striper, slagene skulle være brede.


"Gatsby"- dress. (www.Pinterest.)
 

        Og nå ser jeg at den type dresser er mer à là mafiosoer ... Å komme inn på et slikt sted må ha vært et syn for guder! Først og fremst la røykteppet seg som et lokk over over alt folket. Men under der var det det reneste 30-tallet, mange Redfordkopier var å se, samt mange mafiosoer i dresser som min. Det svirret mye folk kledd i den stilen, med litt fantasi kunne man godt se kuppellamper dekorere lokalet, champagneglass burde han erstattet øl, musikken som dundret ut og truet med å gjøre oss døve, var lite rock, men disco med Donna Summer, Bee Gees, Boney M, etc. Men alt godt blandet med 30-tallets lyder; Glenn Millers "In the mood." Atmosfæren ble 30-talls, vi var i en boble der Manhattan Transfer Orchestra vekslet med Donna Summer, Joplins "Stikket" hang også med. Leon Redbone. Og når man blinket med lyset og varslet at kvelden var over kl. 23.30, og man måtte ut i hverdagen var det ikke da utrolig rart å dukke opp igjen i sin egen hverdag?

PÅ MARKED I IRAKLION.


Heraklion kirke i regn. (www. Avi.)
 

Så satt vi der, da, Kostas og jeg, og humpet østover mot Iraklion i den slitne Volkswagen-"bomma." Tutet oss gjennom trafikken i Hersonissos, korset oss forbi det hellige stedet i bakken, strakk hjulene ut på veien videre. Selv satt jeg der og var både litt trumpete ... og litt nyfiken. Trumpete fordi en del av meg bare ville slenge rundt og bade; og nyfiken fordi den andre delen undret; hva kommer nå?


Volkswagen Transporter 1966 (www. Classic Cars for Sale.)
 

        Rett etter ankomst bygrensen, svingte Kostas oss av veien. Så rattet han rundt i et-par gater, før han kjørte snorrett fremover og ... inn i et marked! Midt i markedet, og det med folk svømmende rundt oss på alle kanter, stoppet Kostas bilen. "You sit here!" sa han henvendt til meg. Hæ? Sitte her? Men Kostas var stedig; "Vieleicht polizei; you cry KOSTAS!" Javel, ja. Jeg lo! Så typisk GRESK, gitt! Og jeg så på fargene rundt meg; her solgte de ALT fra hårnåler til tv-er! Så så jeg opp, over oss gikk hovedveien og der ... strøk stinne turistbusser forbi, jeg var alene turist der jeg var! Da skjønte jeg noe viktig ... Kostas kom tilbake med varene sine, startet bilen og fikk oss ut av markedet. Nå dro vi videre litt syd i byen og stoppet utenfor et enormt grønnsakmarked. Der fikk jeg bli med rundt, ta ut varer, Kostas drøftet pris med butikkeieren, betalte og så dro vi til bakeriet og kom ut med en sekk brød! Jeg skjønte enda mer av det viktige ...


Fra Iraklions største grønnskamarked i 1866-gaten (www. Crete Travel.)
 

        Deretter bar det til et ysteris kjølelager! Da ville Kostas at jeg skulle forbli i bilen, men ikke f ...! Side om side tuslet vi bort til hovedinngangen, og ikke f ... om jeg skulle forbli utenfor; jeg skulle bli med inn, jeg, og hente osten! Jeg skremte vannet av grekerne, for der kom jeg traskende inn kun iført t-skjorte, shorts og barbeint i slippers ... i - 4 gr! Hei på deg! Dypt inn i kjølelageret bar det, osten bar jeg ut igjen, forfulgt av måpende grekere. "Han er jo fra Norge!" flirte Kostas. Aha, sa blikkene, der er det jo kaldt, stakkars. Så dro vi mot dagens slutt; kaffe i hagen til Kostas` svigerinne Georgina og hennes mann Manolis. Jeg kunne jo ikke gresk da, så jeg forstod lite. Men tenkte desto mer, og alt det viktige kom opp; Jeg følte meg virkelig som en idiot der jeg i utgangspunktet hadde ønsket å tilbringe dagen i en privat sandkasse kalt bading/soling, mens ved å si ja til turen ga Kostas meg hele den greske verden i gave! Eller i hvert fall begynnelsen av den. For hvilken turist kom privat til markedet? Til grønnsakshand-leren? Eller et spesielt bakeri og ysteriet? Hvilken turist fikk slikt på sitt bord, servert av en innfødt? Svar her; få. De fleste turister gjør som jeg egentlig ville; soling og bading.

        Og parkeringen på markedet? Biler var forbudt der!

SÅ KOM MARTIN OG BIANCA


"Martin og Bianca." (Walt Disney.) (www. Pinterest.)
 

...  de dukket opp i 1979, med sine to sønner Mathias og Tobias. Et forholdsvis ungt, tysk lærerpar fra Frankfurt am Main. Også de var Hellas-farere, bodde på Stalis hver eneste sommer, og de snakket begge gresk. Noe jeg beundret dem for, men min kunnskap lå bare rett rundt hjørnet. Martin og Bianca, ja. Ler du? Jeg lo flere ganger av navnene i de kommende år selv, men ... Nei. De var faktisk høyst levende personer og slett ikke de filmfigurene på bildet over.


Familie og slekt? Neppe. (googlebilde.)
 

        I -79 kom det flere, nye bekjentskaper, Georgina og Manolis, Evangelis, Michaelis, Titros ... Krista und Wolfgang aus Wien ... Dessuten kom nå slekt og venner i langt større grad på besøk, kanskje for å hilse på meg? Men Martin og Bianca ble på så mange måter selve roen i min greske hverdag, et sentrum der vi badet sammen, spiste sammen, drakk sammen, pratet sammen, røykte sammen. Hver dag! Bare å ha mulighet til å søke beskyttet ro i min temmelig ville, kommende, greske hverdag var en nytelse. De ville historiene skulle komme som perler på en snor, men det var også deilig å få drøfte nye opplevelser med noen.


Iraklion havn. (www. Expedia.no)
 

        For livet ble fort utradisjonelt; fra å bare feie tavernaens uteområder, spurte Kostas meg nå om jeg ville bli med inn til Iraklion og handle. For å være ærlig var jeg litt i det imbesile hjørnet, ville helst bare bade, men våget ikke takke nei; noen hadde sagt en gang at sa man "nei" til en greker, fikk man aldri en ny sjanse. Sa man derimot "ja" risikerte du at de hentet ned månen til deg. Så jeg sa ja, fortsatte å si ja, og har aldri angret en meter på det, selv om det til tider egentlig ikke passet. Det har gitt meg et helt liv. Men den gang humpet jeg sammen med Kostas inn til Iraklion, først til det greske torget, så dro vi til en grønnsakhandler og tilslutt et stort ysteri, før kaffe utenfor Georginas hus. Alt fortalte jeg Martin og Bianca, sterkt preget av lengselen etter tre-fire barnslige badeturer. Men i ettertid ble det jo dette som ble størst ... 

JULETREFESTEN ...


Julegran i Sandnes. (www. Imgrum.)
 

Det var mørkt ute, nesten svart var det. Men inne i huset tumlet mor rundt i opplyste rom, maste på oss unger om å skynde oss, smått irritert trakk hun opp buksene mine, - "jeg var jo alltid så sen," før hun løp over til søsteren min og gneldret noe annet. For vi skulle på juletrrefest, det betød venninnemøter for henne, da kunne ikke mors unger se verre ut enn englebarna deres. En siste sjekk ja, duttebassen meg fikk kjemmet hår, søstera mi muse-haler, på med vinterklær og sko, og ut døra bar det. Med en diger veske på slep, der bar mor seg skakk på finsko. Så toget vi nedover bakkene i isnende nordvest slik det så ofte var på Vestlandet.


Juletrefest. (www. Wikipedia.)
 

        Der nede lå Turnhallen i Sandnes og glitret som det reneste lysorgel, toppen av treet vistes i vinduet, - ååååå, det var sååå høyt, jòg det i min kropp. Så strømmet vi over gata, mikset opp med fedre eller mødre med egne unger, presset oss inn hoveddøra. Rett innenfor stoppet mor, dro av oss stygge vinterklær, tvang oss ned i finsko som var litt for små, - "ungene vokser for fort, altså!", geleidet oss opp trappen mot det helligste rommet. Vi kunne nesten ikke vente, vi, i døren stoppet vi hele køen, kopte over det "kjempestore treet," gitt. Og høyt i toppen den blanke stjerne ... Så målløs var jeg at jeg holdt krampaktig i mors hånd der hun bukserte oss bort til venninnene. Der ble vi plassert på stoler, og satt på nåler mens vi ventet på tegn til fri lek som aldri kom. Tenk hvilket kaos det ville blitt. På Turnhallens scene dukket det opp en tryllekunstner som sikkert var heller middelmådig men alle kjente. Eller en buktaler som ikke helt kjente barns humor, og ikke var morsom, alt for barna. Da hadde jeg og andre kranglet fire ganger med noen, men gikk lovlydig til mor for å rundt juletreet i uhorvelig lange lenker. Sang gjorde jeg og søstera mi, det betydde god dannelse å kunne ALLE julesangene, men fyttirakker`n; man gjorde alt man måtte fordi etter gang rundt treet kom det vi VENTET på; GODTERIET!


Juletrefest og nissen. (www. Gjengangeren.)
 

        Vi ventet ikke på nissen, han var jo bare faren til noen. Nissen kom, hva var det i godteposen i år da? Joda. En frukt, (appelsin), i fjor fikk jeg en Lohengrin, hva med ... Joda, Lohengrin. Og små sjokolader, seigmenn ... Vi åt med bulende kinn og verkende mager mens mor skravlet så med venninner at hun ikke merket inntaket. Og hvordan kunne hun det, når de straks etter blinket med lysene og sendte oss ut på gata og hjem? En fattig time etter var pode og søstera i seng, men, - til mors fortvilelse; med så verkende mager at de var nesten syke? Eller så fulle av sukker at dyne og pute var en fiende! God natt! 

FIKENFANGST ...


Kunne vært Maria. (www. Fotosearch.)

For denne historien må jeg igjen gå tilbake til 1978 en kort stund. Men jeg satt nå der, da, på tavernaen og glodde. Det var mange venner og naboer innom Kostas om dagene. Så var det slik at mellom hotellene Anthoussa Beach og Blue Sea gikk det en utrolig humpete vei uten belysning. Langs denne veien lå det tre-fire hus bebodd av grekere, og i et av dem bodde Antonis med sin kone.


Gammel greker på kafè. (foto; Werner Skåtøy 2007)
 

        Antonis var en høy, mørk fyr, en svært typisk Zorba-figur, og en dag kom han til meg og inviterte meg sjenert hjem til seg. Jeg sa jatakk og diltet etter, opp til huset hans, der kona så forundret på meg, ukjent som jeg var. Antonis fant vel sjenert noe han kunne traktere meg med, hva det var husker jeg ikke i dag, men det han utsondret var den enkle gjestfriheten grekere utviser overfor folk som kommer tilbake. Men så får Antonis en lys idè, ja, en idè så lys at den ble et sterkt minne; muntert vinker han at jeg skal bli med ham. Og jeg dilter atter etter ham, uten å vite hvor vi skulle hen, bortover den humpete veien mot hotell Blue Sea snubler vi, dreier venstre i et lite kryss, opp på hovedveien, så østover. Og der, i en slak sving mot høyre, lå det ett, lite hus; en bitte liten taverna. Antonis skrittet vant over veien uten å se seg for, entret stedet mens han ropte på "Maria!" En gammel, tannlaus kjerring tittet frem fra et skur bak huset, Antonis plasserte oss ved et bord ved noen busker. Himmelfallen over så storfint besøk som meg serverte Maria oss gresk kaffe, før hun trakk seg tilbake.


Fikentre. (www.Pixabay.)
 

        Nå satt Antonis og vred seg litt, han var jo ingen språkmektig mann, Antonis, men så strekker han hånda inn i en busk og det magiske skjer; han viser meg en grønn frukt med en lilla stripe i. Eat. Sier han med ord og fakter. Faji! Spise dette? Jeg undret meg. Så sprettet han frukten og ga meg, jeg smakte og spiste for første gang fiken rett fra busken! Så lærte han meg at hadde frukten en lilla stripe var den moden. Og i sommer fant jeg meg en busk rett ved veien "hjemme" på Hydra, turister gikk rett forbi og tittet forundret på meg der jeg stod på hodet i en busk og tydelig spiste. Barbarisk, tenkte sikkert de. De skulle bare visst at det var fiken. Og i dag minnes jeg Antonis og gamle Maria hver gang jeg plukker.

Les mer i arkivet » Januar 2017 » Desember 2016 » November 2016
hits